Følgende så jeg når jeg forsøkte å sove for ca 3 måneder siden:
(Grunnen til at jeg skriver det så sent skyldes at jeg synes det var for sterkt å dele med en gang).
Jeg så under meg jeg sto på en stor svart hval av plastikk.
Jeg hoppet på den og skøv bitene av den i en plastavfalls-bøtte.
Så la jeg merke til at jeg sto på en planke, og spør meg hva slags planke.
Kan det være en redningsplanke?
Men det var en hylle, og jeg sto på den øverste.
Jeg kunne ikke se bunnen fordi det var som sort tåke der nede.
Jeg lurte på om hylla var stødig nok til at jeg kunne klatre ned fra den.
Jeg tok sjansen. Hyllene sto langt fra hverandre. Den fjerde var den siste.
Men under den var tomrommet! Jeg hadde ingen annen verden enn fire hyller i sort tåke.
En hyllestige mellom himmel og helvete, hvor det manglet hyller til noen av stedene.
Jeg ba til Gud, og så etter engler. I stedet kom et tau med knuter.
Jeg klatret.
Det var veldig slitsomt, men omsider kom jeg til kanten av et lysrike.
Da jeg forsøker å trå ned på det, var det inget feste. Lysriket var bare luft, som den sorte tåke.
Her er menneskenes verden, så jeg. Himmelen måtte være lenger oppe.
Jeg bestemte meg for å klatre videre.
Jo høyere opp jeg kom jo sterkere følte jeg kjærligheten. Jeg så det var lys der oppe.
Jeg var veldig sliten. Likevel kom ingen engler. Omsider nådde armene opp i himmel-lyset.
De ble da som luften de kommer i kontakt med.
Luften spredte seg og endret konsistensen på kroppen min, så den ble ett med himmelen.
Her trådte jeg ikke inn på verdenen som i den under. Her dekket lyset alt som var.
Hvordan skal jeg klare å klatre den siste biten når jeg bare er luft?, undret jeg.
Jeg tok sjansen på at jeg kunne sveve, siden jeg var en del av denne atmosfære.
Da jeg fjernet føttene fra knuten de sto på, holdt armene i lyset meg oppe.
Jeg svevde opp med litt viljestyrke. Lyset var virkelig himmelen.
Skyformasjoner som lignet Gud var i konstant bevegelse, og jeg kunne sveve med.
(Grunnen til at jeg skriver det så sent skyldes at jeg synes det var for sterkt å dele med en gang).
Jeg så under meg jeg sto på en stor svart hval av plastikk.
Jeg hoppet på den og skøv bitene av den i en plastavfalls-bøtte.
Så la jeg merke til at jeg sto på en planke, og spør meg hva slags planke.
Kan det være en redningsplanke?
Men det var en hylle, og jeg sto på den øverste.
Jeg kunne ikke se bunnen fordi det var som sort tåke der nede.
Jeg lurte på om hylla var stødig nok til at jeg kunne klatre ned fra den.
Jeg tok sjansen. Hyllene sto langt fra hverandre. Den fjerde var den siste.
Men under den var tomrommet! Jeg hadde ingen annen verden enn fire hyller i sort tåke.
En hyllestige mellom himmel og helvete, hvor det manglet hyller til noen av stedene.
Jeg ba til Gud, og så etter engler. I stedet kom et tau med knuter.
Jeg klatret.
Det var veldig slitsomt, men omsider kom jeg til kanten av et lysrike.
Da jeg forsøker å trå ned på det, var det inget feste. Lysriket var bare luft, som den sorte tåke.
Her er menneskenes verden, så jeg. Himmelen måtte være lenger oppe.
Jeg bestemte meg for å klatre videre.
Jo høyere opp jeg kom jo sterkere følte jeg kjærligheten. Jeg så det var lys der oppe.
Jeg var veldig sliten. Likevel kom ingen engler. Omsider nådde armene opp i himmel-lyset.
De ble da som luften de kommer i kontakt med.
Luften spredte seg og endret konsistensen på kroppen min, så den ble ett med himmelen.
Her trådte jeg ikke inn på verdenen som i den under. Her dekket lyset alt som var.
Hvordan skal jeg klare å klatre den siste biten når jeg bare er luft?, undret jeg.
Jeg tok sjansen på at jeg kunne sveve, siden jeg var en del av denne atmosfære.
Da jeg fjernet føttene fra knuten de sto på, holdt armene i lyset meg oppe.
Jeg svevde opp med litt viljestyrke. Lyset var virkelig himmelen.
Skyformasjoner som lignet Gud var i konstant bevegelse, og jeg kunne sveve med.
