Lao Tzu quote

Being deeply loved by someone gives you strength, while loving someone deeply gives you courage. - Lao Tzu

Topp 10 vakreste kvinner.

natalie portman

angelina jolie

natalia vodianova og sinead o connor over

jennifer connelly

christy turlington

vlada roslyakova

olivia hussey

grace kelly

catherine deneuve

Skremmende unaturlig.

Da jeg var liten var det jeg ble mest redd for det unaturlige. Noen eksempler:

Maasedrap av dyr:
Da jeg lette etter faren min på en gård og tittet inn i et digert bygg og så rad på rad med digre kropper henge fra taket uten skinn. Jeg blokkerte det fordi jeg skjønte ikke hva det var og kom på det som voksen og skjønte da at det må ha vært elg bonden hadde skutt sammen med jaktkameratene sine.

Bråkete, trange fengsler:
Da jeg ble presset (ville egentlig ikke) til å gå inn til hønene hos en eggprodusent (hvorfor heter det det når det er hønene som legger egg?)og ble skremt av antallet, trengselen, oppførselen og lyden av hønene. Og da jeg besøkte grisene hos samme bonde. Jeg skulle inn for å se nyfødte griser, men på veien måtte jeg forbi de store grisene. Jeg ble skremt av hvor digre de var. De satte forbeina på gjerdet og sto få cm fra meg da jeg gikk forbi. Ikke var de rosa heller, men lysegrå-brune. Og de sa ikke nøff-nøff, men lagde noen skremmende lyder. Så mange griser på ett sted og så digre var skremmende unaturlig.

Vinterkledte menn om sommeren:
En sommer jeg lekte med to venninner kom en mann ut fra en eiendom med et skummelt, falleferdig hus i nærheten av der vi bodde. Han var høy, meget kraftig, og hadde skjegg. Men det rare var at han hadde tykke skinnklær på seg i solskinnet. I ettertid forklarer jeg det med at han hadde motorsykkel.

At voksne mennesker ruser seg:
Da jeg som liten fikk høre at noen voksne mennesker vil ruse seg og på den måten endre virkelighetsoppfatning ble jeg særdeles forbauset. Det tenkte jeg måtte være et mareritt, ikke ønskelig! Å oppleve verden annerledes enn den er hørtes angstfullt ut.

Min sønns kallenavn som bitteliten knott.

Jeg kalte sønnen min mye rart da han var ny i verden.

Som ny i verden: nupp-skatt, nure, nure-klump, buskaset mitt, busken, nuppen, bukken (han brekte som baby),klumpen, nutte, klumpisnissen, nutsis, nutte pluss, brusken, bronkitten min (annen betydning enn normalt), pluto (annen betydning enn normalt), vennen og gullet.

5 mnd gammel ble han kalt: dusken, disk, klumpenissen, diskmann, disken min, disk.

Etter 7 måneder: brusken min, bronkitten min, dusketen min og klumpeten min.

Nå som han er stor passer det ikke med alle universets navn. Nå kaller jeg han for det meste kompis, skatt, engel og gull. En sjelden gang buskas og nupp-skatt fortsatt. Den 23 februar 2014 kom det "lille gris" fra meg. Jeg har særdeles ekle assosiasjoner til griser vanligvis, men han er en liten rosa en, så klart. En sånn søt en som i "heldiggrisen babe".

Ikke så dumt.

Noen bringer frem det verste i en, og det er jo kjekt å bli klar over hva er, så en har en grunn til å lete etter noen alternative måter å oppføre seg på.

Hylla mellom himmel og helvete.

Følgende så jeg når jeg forsøkte å sove for ca 3 måneder siden:
(Grunnen til at jeg skriver det så sent skyldes at jeg synes det var for sterkt å dele med en gang).

Jeg så under meg jeg sto på en stor svart hval av plastikk.
Jeg hoppet på den og skøv bitene av den i en plastavfalls-bøtte.
Så la jeg merke til at jeg sto på en planke, og spør meg hva slags planke.
Kan det være en redningsplanke?

Men det var en hylle, og jeg sto på den øverste.
Jeg kunne ikke se bunnen fordi det var som sort tåke der nede.
Jeg lurte på om hylla var stødig nok til at jeg kunne klatre ned fra den.
Jeg tok sjansen. Hyllene sto langt fra hverandre. Den fjerde var den siste.

Men under den var tomrommet! Jeg hadde ingen annen verden enn fire hyller i sort tåke.
En hyllestige mellom himmel og helvete, hvor det manglet hyller til noen av stedene.
Jeg ba til Gud, og så etter engler. I stedet kom et tau med knuter.
Jeg klatret.

Det var veldig slitsomt, men omsider kom jeg til kanten av et lysrike.
Da jeg forsøker å trå ned på det, var det inget feste. Lysriket var bare luft, som den sorte tåke.
Her er menneskenes verden, så jeg. Himmelen måtte være lenger oppe.
Jeg bestemte meg for å klatre videre.

Jo høyere opp jeg kom jo sterkere følte jeg kjærligheten. Jeg så det var lys der oppe.
Jeg var veldig sliten. Likevel kom ingen engler. Omsider nådde armene opp i himmel-lyset.
De ble da som luften de kommer i kontakt med.
Luften spredte seg og endret konsistensen på kroppen min, så den ble ett med himmelen.

Her trådte jeg ikke inn på verdenen som i den under. Her dekket lyset alt som var.
Hvordan skal jeg klare å klatre den siste biten når jeg bare er luft?, undret jeg.
Jeg tok sjansen på at jeg kunne sveve, siden jeg var en del av denne atmosfære.
Da jeg fjernet føttene fra knuten de sto på, holdt armene i lyset meg oppe.

Jeg svevde opp med litt viljestyrke. Lyset var virkelig himmelen.
Skyformasjoner som lignet Gud var i konstant bevegelse, og jeg kunne sveve med.

Night time, my time.

Jeg har visst glemt å nevne albumet "Night time, my time" av Sky Ferreira. Hun sier selv at det er først nå hun synger låter med et preg hun selv liker.

Jeg ble overrasket over at låtene hadde et så mørkt preg, og unngikk av den grunn å høre på det en lang stund. Men låtene er slett ikke verst. De er faktisk ganske så kuule. Denne er ikke mørk og det er den jeg liker best: http://youtu.be/o4_HFkJTTPk