Samsaya i mine ører.

http://youtu.be/gOuceDsAa3E

http://youtu.be/Lyimst2Cbus

http://youtu.be/JHRoL37BQcM

En tolkning av virkeligheten rettferdiggjør ikke reaksjonen og handlingen derav.

Uansett hvor mange ganger du prøver å gjette hva en annens motiv er vil du feile.

Det siste du vil med din fiende er å være empatisk, men det er den eneste måten
å kunne se motivet til denne.

Hjemme hos oss.

Hjemme hos oss var det alltid rent og ryddig,
mamma feide alt under teppet nemlig.
Pappa ville oppdage, mamma ville nyte.
Pappa ville spare, mamma ville bruke.
Mamma ble spart av pappa,
han tok heller barna han ikke kunne miste.
Jeg fikk holde han, men ikke beholde han.

Aldri kranglet de. Alltid var det alltid stille.
Det usagte og ufølte distraherte,
gav pappa migrene og mamma bedrøvelse.
Dagen da det usette ble sett
ble ingenting sagt, men alt sammen brutt.

Mitt lille selv kan ikke elske.

Kan vi elske våre fiender? Er ikke det noe vi må overlate til vårt høyere selv å gjøre? Vi kan i høyden se at vi får lærepenger, men elske de som vi får vondt av? Vi kan ikke elske som trangsynte og fryktsomme. Vi kan ikke elske fiender. De kalles fiender fordi vi hater de, fordi vi er redd for de. Vi er redde for hva vi vil gjøre med de, eller hva de vil gjøre med oss. Vi er redd for at fortiden skal gjenta seg. Men elske de? Om vi klarer å elske våre fiender, først da kan vi vel egentlig si vi kan elske? For å elske gjøres uten unntak. Mitt lille selv kan ikke elske. Det ser unntak hele tiden fordi det kan ikke oppfatte helhet. Det eneste jeg kan forvente å kunne klare er å glemme dette lille og gi rom for det store som kan det. Jeg ønsker å kunne nettop det, og aller helst hele tiden. Det er mitt aller høyeste ønske.

Jeg kan ikke tilgi, jeg kan ikke elske. Men jeg kan ta imot Guds tilgivelse og kjærlighet om jeg vil det. 

Når tilgivelse blir unødvendig.

Kan vi kalle en misforståelse en erfaring? Om vi kunne se dypt og gjennomgripende nok, ville vi skjønt hvorfor personen gjorde som den gjorde, og hadde vært opptatt av det fremfor vår egen person. På den måten ville tilgivelse vært et fremmedord. Vårt hverdagssinn klarer ikke dette, og vi er raske til å dømme med fryktsomme, rastløse sinn. Om vi ber Gud om å forstå grunnen til den andres oppførsel er handlingen de har gjort liten i sammenheng med den helhet vi får se.

.

Hvilket selv?

Om man har selvtillit, hvilket selv har man da ha tillit til?
Kan man stole på det lille selvet? Kan man stole på det guddommelige?

Lett å glemme, viktig å huske. + Karma og skuffelse.

En situasjon oppleves forskjellig fra individ til individ basert på erfaringer og egen oppførsel. Det siste tenker jeg ikke så ofte på. Det tok en natt å avsløre gårsdagens utfordring. Jeg klarte så visst ikke å fundere det ut selv før jeg sovnet. Svaret kom som en innskytelse i morges.

Jeg reagerte kraftig på en annens oppførsel. Jeg syntes det var slemt, hensynsløst og sårende. Men jeg selv hadde gitt uttrykk for den samme følelsen flere ganger den siste tiden! Mot en annen. Det var jeg faktisk også klar over at jeg gjorde og jeg likte det ikke, men jeg hadde ikke klart å slutte med det. Å få kjenne hvordan det er å oppleve det som mottaker motiverer meg i sterk grad til å slutte med det.

Jeg er overbevist om at de gangene jeg opplever sårende oppførsel fra andre skyldes det karma - at jeg får kjenne hvordan det er å ta imot det jeg sender ut. Det er umulig å ikke grine når det skjer, og det er selvsagt greit, men det er nyttige lærepenger som kan gjøre meg til et snillere menneske om jeg bare tar de til etterretning.

Det jeg legger merke til i en situasjon er det jeg er opptatt av for tiden og som er aktuelt å jobbe med. Denne gangen handlet det for meg om hvor sårende det er når noen uttrykker skuffelse over ens oppførsel. En annen ville kanskje reagert på noe annet om de hadde fått den samme sms'n som jeg fikk igår. Når jeg var så nærtagen var det umulig å være empatisk og skjønne motparten. Det ble kun sårende og jeg fokuserte kun på hvor fælt jeg syntes det var.

Jeg bet merke til en kommentar for litt siden. Den var: "Jeg kan aldri bli skuffet over deg. Til å bli det elsker jeg deg for mye." Jeg tror at om man opplever at foreldrene ofte uttrykker skuffelse over en kan man til slutt innbilde seg at de ikke er glad i en. Foreldrene som skal prøve å ha overbærenhet med barnas oppførsel. Vi foreldre kan være trygge på at vi er glad i barna våre til tross for vår skuffelse over enkelte ting, men vi kan ikke forvente at barna skal skjønne det og kunne ha overbærenhet med foreldrenes skuffelse/oppførsel. For dem blir skuffelsen foreldrene uttrykker kun sårende. De lærer ikke noe av det, annet enn at foreldrene ikke tåler dem slik de er på alle vis. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal irettesette. Det går an å si ifra på ikke-krenkende måter. Wish me luck!