Jeg savner fortsatt en pappa av og til. En som kan beskytte meg mot egoistiske menn og trøste meg når jeg har kjærlighetssorg. Når jeg igår tenkte på å søke Gud for trøst ble jeg skuffet ved tanken på at Han ikke er fysisk og med deilig ren hud å klemme og snuse på. Og tenkte med en viss uro på at jeg kanskje ville bli skuffet når jeg kom på den andre sida.
Jeg ba Bahaullah(Jesus) komme til meg, og han kom, og det var så sterkt at jeg måtte lukke meg for han og gråte. Bare bittelitt av energien hans var mulig for meg å ta imot. Men akkurat det lille der var nok til å føle meg tilfredstilt som om jeg hadde fått en fysisk klem av en god pappa! Kunne ikke la være å tenke med uro på at jeg tydeligvis ikke er sterk i det hele tatt som ikke makter hans nærvær.
Muhammads nærvær klarte jeg å kjenne totalt på en gang selv om det var mektig som bare det,og jeg måtte grine og følte sterk ærefrykt. Hm, da er det kanskje ikke så ille likevel? Om det som skaper lidelse er som en plog dypt i jorda er det vel disse gropene som gjør det mulig å makte å ta imot mer kjærlighet, kanskje?
Ikke la deg lure av noen som taler om kjærlighet. Ikke tro det betyr at han vet å være kjærlig. Det er ofte de som taler om det som ikke vet hvordan omsette det i handling. Vent til du ser empati.
Husker jeg traff en fyr da jeg var 21 som sa i begynnelsen av forholdet vårt at han ville gi meg total frihet og ikke prøve å eie meg. Jeg tenkte :hva var vitsen med å si det, kan han ikke bare gjøre det som en selvsagt ting. Ingen har prøvd å eie meg som han. Og de som er redd du skal være utro er de som har størst tendens til det. Noen taler for å prøve å overbevise seg selv tydeligvis.
Og forrige samboer spøkte mye med begrepet hustyrann og lo som om det var noe så rart at han selv ikke kunne sette seg inn i det. Gjett hvem som ble og er en hustyrann nå!
En som virkelig er kjærlig prater ikke om kjærlighet. Han bare utstråler det. Å gi frihet er en måte å gi kjærlighet på. Men å være empatisk er like så viktig. For uten den blir det ingen balanse og det glir over i likegyldighet. Og det er vondt og det har jeg opplevd nok i mitt liv. Jeg har totalt tilgitt pappa. Mamma er det verre med, og jeg vet hvorfor jeg kan tilgi han men ikke henne. Hun kan ikke innrømme feiltak og svakheter.
Jeg ba Bahaullah(Jesus) komme til meg, og han kom, og det var så sterkt at jeg måtte lukke meg for han og gråte. Bare bittelitt av energien hans var mulig for meg å ta imot. Men akkurat det lille der var nok til å føle meg tilfredstilt som om jeg hadde fått en fysisk klem av en god pappa! Kunne ikke la være å tenke med uro på at jeg tydeligvis ikke er sterk i det hele tatt som ikke makter hans nærvær.
Muhammads nærvær klarte jeg å kjenne totalt på en gang selv om det var mektig som bare det,og jeg måtte grine og følte sterk ærefrykt. Hm, da er det kanskje ikke så ille likevel? Om det som skaper lidelse er som en plog dypt i jorda er det vel disse gropene som gjør det mulig å makte å ta imot mer kjærlighet, kanskje?
Ikke la deg lure av noen som taler om kjærlighet. Ikke tro det betyr at han vet å være kjærlig. Det er ofte de som taler om det som ikke vet hvordan omsette det i handling. Vent til du ser empati.
Husker jeg traff en fyr da jeg var 21 som sa i begynnelsen av forholdet vårt at han ville gi meg total frihet og ikke prøve å eie meg. Jeg tenkte :hva var vitsen med å si det, kan han ikke bare gjøre det som en selvsagt ting. Ingen har prøvd å eie meg som han. Og de som er redd du skal være utro er de som har størst tendens til det. Noen taler for å prøve å overbevise seg selv tydeligvis.
Og forrige samboer spøkte mye med begrepet hustyrann og lo som om det var noe så rart at han selv ikke kunne sette seg inn i det. Gjett hvem som ble og er en hustyrann nå!
En som virkelig er kjærlig prater ikke om kjærlighet. Han bare utstråler det. Å gi frihet er en måte å gi kjærlighet på. Men å være empatisk er like så viktig. For uten den blir det ingen balanse og det glir over i likegyldighet. Og det er vondt og det har jeg opplevd nok i mitt liv. Jeg har totalt tilgitt pappa. Mamma er det verre med, og jeg vet hvorfor jeg kan tilgi han men ikke henne. Hun kan ikke innrømme feiltak og svakheter.
