Å motta eller ta

Å motta eller ta livet

Fant noe kuult i boka "dugdråber på den åndelige vej" av Ebbe Sørensen jeg vil dele (jeg har gjort et forsøk på en oversettelse fra dansk som ikke ble perfekt):

Det eneste som hindrer oss i å nyte livets gave er vårt begjær etter det livet ikke gir oss.

Det må skjelnes mellom å motta og ta. Å ta eller å forsøke å ta livet er en livsform hvor personligheten selv ønsker å bestemme livsforløpet gjennom sitt begjær. Når så begjær og ønsker ikke tilfredstilles klager personligheten og avskjærer seg dermed fra å motta alt det livet ellers tilbyr.

Å motta er ikke å vente passivt på at noe skal vise seg. Det er i høyeste grad en aktivitet. Men der begjæret styrer er det ønske om personlighetens vekst som er bærende, mens det mottakende menneskets aktiviteter er bestrebelser på å få øye på Guds vilje.

Når vi henfaller i mismot over at vi ikke får ditt eller datt gjelder det å fortest mulig spørre seg:hvem er det som er mismodig? Stiller man dette spørsmål intenst nok vil man få øye på en egoist. Neste skritt blir å spørre: hvor er den som påkaller Guds vilje? Stilles dette spørsmål intenst nok vil egoisten tones ned og det høyere Selv begynne å virke og vende sjelen så den ser hva den har.

Mine tanker: Jeg vil legge til:ikke si gripe men motta! Det er fånyttes å forsøke å begripe hva som skjer med hodet. Bedre er det å i stedet bare ta imot inntrykk og la intuisjonen fortelle hva Gud vil med det. Prøver man å gripe verden og putte den inn i hodet for å forstå, vil synet av tilværelsens helhet ikke oppnåes. Fordi den kan ikke begripes, kun mottas av intuisjonen. Fordi helheten er der oppe hvor tanken ikke når.