En venninne av meg sa idag:hvis en står åpen og uten forventninger så kan en kanskje speile en annen klart? Jeg tenker da at nettop forventninger er kjerneproblemet i et forvirrende selvbilde. Har du mange forventninger til deg selv definerer du deg selv utfra hvor godt du har lykkes i å innfri disse. Lykkes du ikke er bilde av deg dårlig og omvendt. Og i begge tilfeller har du et falsk selvbilde! Du viser ikke deg selv når du løper rundt for å tilfredstille krav fra andre. Disse du tror du må innfri for å bli akseptert. Men er du avhengig av andres aksept? Er det ikke viktigere å elske seg selv og respektere seg selv fordi en har fulgt sitt kall og sine idealer? Er det ikke først når du respekterer og godtar deg selv slik du er at andre kan respektere og godta deg som du er?
Et forvirrende selvbilde er uklart av alle disse forventningene slik at en ikke ser gjennom speilet inn til hvem man er; ren og guddommelig. Jeg har ikke sett dette klart før. Jeg har virkelig ikke sett klart inn til hvem jeg er før i det siste og istedet har jeg definert meg selv ifølge alle forventninger jeg har blitt opplært til å følge. Jeg har vært bevisst at jeg definerer meg selv på falske premisser men ikke sett hva som er ekte. Dermed har jeg ikke hatt noe alternativ heller. Jeg mener det som er helt ekte, som ikke er menneskelig men guddommelig fritt og rent. Det ekte mennesket kan peke på hva som er guddommelig, men det ekte, som er sjel eller hva det er, viser direkte hva som er Gud. Jeg blir sint og har lyst til å rive av meg alle lagene som står i vegen. Det er som vinterklær.
Jeg våkner opp nå, altså. Jeg har hatt et falsk selvbilde! Når jeg ikke har trygghet fra kjærlighet kommer dette selvbildet og maska på.Og det kommer på når jeg er usikker fordi jeg ikke har innfridd mine teite forventninger i tilfredstillende grad. Men om jeg har respekt for meg selv vil andre få det. Om jeg godtar meg selv vil andre godta meg. Det ytre bildet av meg må vekk. Det overfladiske bildet definert av andre må rives bort for alltid. Jeg har blitt speilet så idotisk av mamma og pappa. Jeg har liksom bare vært det de ser fra utsiden uten innlevelse. Det er å sette noen i fengsel det!
Et forvirrende selvbilde er uklart av alle disse forventningene slik at en ikke ser gjennom speilet inn til hvem man er; ren og guddommelig. Jeg har ikke sett dette klart før. Jeg har virkelig ikke sett klart inn til hvem jeg er før i det siste og istedet har jeg definert meg selv ifølge alle forventninger jeg har blitt opplært til å følge. Jeg har vært bevisst at jeg definerer meg selv på falske premisser men ikke sett hva som er ekte. Dermed har jeg ikke hatt noe alternativ heller. Jeg mener det som er helt ekte, som ikke er menneskelig men guddommelig fritt og rent. Det ekte mennesket kan peke på hva som er guddommelig, men det ekte, som er sjel eller hva det er, viser direkte hva som er Gud. Jeg blir sint og har lyst til å rive av meg alle lagene som står i vegen. Det er som vinterklær.
Jeg våkner opp nå, altså. Jeg har hatt et falsk selvbilde! Når jeg ikke har trygghet fra kjærlighet kommer dette selvbildet og maska på.Og det kommer på når jeg er usikker fordi jeg ikke har innfridd mine teite forventninger i tilfredstillende grad. Men om jeg har respekt for meg selv vil andre få det. Om jeg godtar meg selv vil andre godta meg. Det ytre bildet av meg må vekk. Det overfladiske bildet definert av andre må rives bort for alltid. Jeg har blitt speilet så idotisk av mamma og pappa. Jeg har liksom bare vært det de ser fra utsiden uten innlevelse. Det er å sette noen i fengsel det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar