Tanker på en torsdag

Jeg har ofte lurt på hva Bahaullah legger i noe slikt som:"men for all del lev livet!". Men når jeg tenker på at utvikling er bevegelse og bevegelse er liv får jeg en forståelse som er tilfredstillende. Å leve livet er å utvikle seg. Å ville stadig gå videre fordi man elsker sannhet og kjærlighet. Jeg har stusset ved hans sitat fordi jeg øyeblikkelig tenker på eventyrere når jeg leser det. Eventyrere i den fysiske verden mer enn den indre. Men bare det er refleksjon til stede er det det samme om det er i den indre eller den ytre verden man utfordrer seg selv skulle jeg tro. Jeg sidestiller den indre og ytre verden som utgangspunkt fordi ånden er hevet over begge.

Gud er ikke bare energi. Mange alternative kaller Gud skaperkraft eller kjærlighetskraft. Jeg ser det slik at Gud i vår verden deles opp i to. Fra det feminine aspekt av Gud kommer skaperkraften og det maskuline er høyere bevissthet. Når de er forenet kan du tjene Gud ved å være guddommelig; dvs uselvisk kjærlig. Da kan du bruke skaperkraften og se med den høyere bevisstheten. Det som uttrykkes er kunstferdig pga skaperkraften, kjærlig fordi det uttrykkes fra hjertet og sant i bevissthetens lys. Mon tro om det er bevisstheten som kan dra visdommen ut av kjærligheten? Uansett mener jeg at Gud er hevet over denne sin duale inngripen i verden. Mon tro om kjærlighet er lys?


Hva forskjellen på åndelig føde og det levende vann som Gud gir oss er vet jeg ikke. Jeg opplever sannheten fra Gud som kompakt lys, rennende som vann og nærende som brød.

Hensikt-se på ordet! Man ser hen til/mot noe. Et mål. En retning. Min hensikt er Gud. Så klart:) Jeg elsker Gud og vil nærmere og nærmere, fjerne flere og flere hindere mellom "oss" så vi kan smelte sammen.

Man har en overordnet hensikt, og fra den faller liksom mening ned i tilværelsen. Fordi det man sikter henimot og det som inngir tilværelsen mening er det samme; Gud. Det viktigste jeg kan gjøre er å elske, og om jeg ikke får det til ;gjøre det som skal til for å få det til.