Et kjærlig hode

Jeg tror ikke det er dumt å utvikle et kjærlig hode fordi i vår utvikling går vi fra det astrale til det mentale (osv). For å gjøre det er vi avhengig av det feminine som tolererer og rommer følelser. Ned i det astrale kan vi motta visdoms lys(maskulint) som river oss løs og løfter oss opp fra dets skygger. Kanskje helvete betegner det å være identifisert med skyggene/det negative? Det oppleves jo som nedrig; man er på et lavt astralt nivå. Er man en filosof (visdomselsker) vil det være naturlig å bli en som tenker, ikke bare for egen del,men for alle.

Det var en ifølge enneagrammet type 5, som kalles hodetypen med hjertet i hodet, som med sin væremåte (omtenksomhet) gav meg ideen om hva jeg ville utvikle. Selv er jeg en følelsestype, som jeg tror du også er Randi, som godt kunne trenge å få struktur og disiplin, som en motvekt til følelseshavet. Det er like mye kjærlighet å tenke for noen som å lytte fant jeg ut, og det passet meg bedre siden jeg har et maskulint intellekt.

Kjærlighet vises i handling for andre uansett i hvilken form den kommer. Det er viktig å se i hvilken form den enkelte hovedsakelig gir sin kjærlighet og ikke forvente at noe særlig kjærlighet kommer på noen annen måte. Ingen av oss er Kristus som kunne gi på alle vis. Det er sårende å bli oppfattet som ukjærlig bare fordi en ikke viste kjærlighet i den form e'n ønsket å se den i. Ja, at kjærligheten i den form en gav den i ikke ble oppfattet som kjærlighet.Jeg hadde i utgangspunktet en evne til å lytte og et ønske om å hjelpe andre. For å ha noe å bidra med av verdi ville jeg altså søke sannheten.

Gud manifistert

Mange new-agere påstår de skaper sin egen verden med sine tanker. Jeg mener Gud hører våre tanker og ønsker som en bønn og oppfyller disse og tilrettelegger slik at våre ønskeforestillinger blir virkelighet. Vi kan ikke dermed skylde på Gud at verden ser ut som den gjør. Den ser slik ut pga våre ønsker, som ikke bestandig er gode. Gud lar de onde tanker bli virkelighet fordi det er vi som velger det. Vi styrer, Gud tilrettelegger.

Gud oppleves som utenfor en selv før man har nådd befrielsen. Om man ser det man ser inni seg eller utenfor har ingen betydning, det betraktes uansett som noe utenfor ens eget selvs rekkevidde. Dette varer så lenge en ikke har smeltet sammen med Gud.
Å kalle seg selv Gud når dette ikke har skjedd synes jeg ikke henger på greip, fordi så lenge man fortsatt er identifisert med jeget og ikke har snudd om på måten å betrakte på, kan man ikke kalle seg Gud uten å tale usant. Først når man har oppgitt seg selv og identifiserer seg med det guddommelige, er det på sin plass å kalle seg, ikke Gud, men guddommelig.

Gud er et mysterium jeg ikke kan løse selv om jeg skulle smelte sammen med Han, fordi Hans innerste vesen vil for alltid være ukjent. Det er det samme med oss. Vårt innerste vesen er like mystisk. Vi kan ikke fatte det vi er med analyser som plukker noe fra hverandre, forbi biter kan ikke være det vi er.

Det er et lite punkt som ikke lar seg røre og bli kjent med i Gud og meennesker. Alt vi vet er hva det stråler ut; kjærligheten i alle dets fasetter ( rettferdighet, toleranse, omsorg, mot osv.). Vi er guddommelige vesener og Gud er også et slags vesen siden han eksisterer. Spørsmålet som vanskelig lar seg besvare er: hva er han for slags vesen? Vi ønsker så veldig noe konkret, noe håndfast. Kanskje det var en av grunnene til at han manifisterte seg gjennom profetene?

Ved utspringet til energien er der intet. Er det ensbetydende med at Gud ikke finnes? Jeg spurte Gud hva han var om han var dette intet, hva det innebar. Først viste han meg et bilde av et bindeledd sto mellom det sorte intet og skaperverket. Dette bindeleddet er hva jeg har lært er helligånden. Så fikk jeg se nærmere, at Hans bevissthet er i det sorte intet og hans kjærlighet kom i form av Jesus. Det er altså via profetene han skaper verden og kan formidle sin kjærlighet. Profetene er Guds personlighet. Gud formidler sin kjærlighet via disse på samme måte som vi formidler kjærlighet via vår.

Barnet først, endelig.

Vi er ikke opplært til å tjene Gud, og derav kommer galskapen: Det er en galskap å ikke kunne glemme seg selv (noe man ikke tør i farlige omgivelser som barn) og det å sette egne behov foran andres, noe man dessverre gjør for å beskytte seg i møte med ondskap/ hensynsløs egoisme. Barn er født gode; de kan glemme seg selv og de voksne kan "hente ut" det gode i dem om de bare har tro på at det finnes der. Barn er gullgruver. Om voksne kun tror det er gråstein der inne vil barnet ikke komme fram med annet heller. Foreldre kan velge å betrakte sønnen sin som Jesusbarnet. Barn er selvsagt heller ikke som blanke lerret. Hvordan kan de komme på spørsmål om de er blanke lerret? Spørsmålene er linket til svarene de allerede har inne i seg.

Vi har ikke rett til å tvinge barn til det det ikke vil. Om vi har det som prinsipp må vi bruke vår kreativitet og empatiske evne for å finne løsninger i hverdagen. Gud gir oss altså mulighet til å utvikle oss,om vi vil. Om vi ikke vil ta hensyn til barnet og heller tvinge gjennom vår vilje går vi glipp av mye. Ikke bare at vi ikke får utviklet evner i større grad,men også hva disse evnene i bruk vil gi oss av erfaringer. Som det å føle nærhet og få forståelse for vårt barn, og oss selv dermed.

Når man får barn blir vi kalt til å sette barnets behov foran egne og å glemme oss selv i stor grad. For mange i vårt samfunn kan dette bli vanskelig, da det er mange hensyn vi føler vi må ta.For meg var det grusomt å bli gravid ved tanken om å miste friheten til å gjøre ting jeg har behov for. Dvs det jeg trodde jeg hadde behov for, som var tvangstrening. Jeg var en avhengig person som ikke klarte å sette hans behov foran mitt tvangstreningsbehov uten at det voldet meg smerte. Jeg kunne ikke ofre treningen min for noe eller noen. Så jeg tenkte prøve ut en mellomløsning hvor begges behov ble tilfredstilt. Jeg var redd det ville bli krig mellom de to viljene, men trøstet meg med at jeg sikkert kunne få til en rettferdig fordeling, at begge fikk vilja si og at vi kom overens hvis jeg bare prøvde. Jeg tenkte det skulle være mulig å tilpasse seg hverandre. Etter tre år gav jeg opp. Jeg så at det ikke gikk fordi jeg synes det ble hjerteskjærende og feil at jeg tvang han med meg da min sterke vilje skulle tilfredstilles. Min rastløshet, som var grunnet i frykten for ikke å bli godtatt om jeg ikke trente og så ok ut, forsvant da jeg omprioriterte. Den tillærte verdien jeg fikk hjemmefra hadde vært viktigere for meg enn den guddommelige verdien; å være god mot andre. Å være bra nok i andres øyne hadde vært viktigere enn å være god i egne øyne og med god samvittighet. Men når jeg fikk dårlig samvittighet var enden på det nær.

Nå har jeg satt hans behov foran mine permanent og jeg kan puste ut.Når han er fornøyd er jeg fornøyd. Når han er førsteprioritet går alt bra for det er øverst han hører hjemme. Da er han medgjørlig fordi han er fornøyd og strekker seg ganske langt for at jeg skal få det bra. Han blir en gullunge når jeg er god.

Endelig klarte Gud å bøye meg og sette meg på plass. Ingen mann har klart det. Det måtte en liten gutt til for å klare å gjøre meg til en voksen kvinne.Idet jeg ikke lenger er destruktiv overfor dette ytre barnet er jeg ikke destruktiv overfor mitt indre barn heller. Istedenfor å løpe vekk fra følelser i tvanstrening føler jeg på dem og er dermed mer nær med sønnen min. Istedenfor å tvinge han gir jeg heller slipp på vilja mi og er kreativ. Nå anser jeg meg ikke som ond mer. Jeg må ikke noe - annet enn å ta ansvaret mitt som mor, og jeg må ikke ha noe utenom det som trengs for å gjøre han glad. Jeg er ikke redd mer fordi jeg klarer å tilpasse meg, endelig. Jeg tar meg tid til å bry meg om hans behov,ikke hva vi burde gjøre. Jeg har lagt vekk tvangstreningen min. Jeg trodde det var viktig å være fri til å få trent tvangsmessig, men det er frihet å slippe å måtte. Det er frihet og gi seg rom til føle det jeg faktisk føler.

Å få barn kan hjelpe oss å skrelle av alt det teite vi har tatt på oss fra vi var barn, og bli naturlig som vårt barn igjen. Gud gir oss Jesusbarnet sitt i de små barna sine. Dette er noe jeg får bevis for stadig vekk. Når jeg takker Gud for noe mens sønnen min hører det, sier han når jeg er ferdig: vær så god!, og smiler,med den største selfølgelighet.

Mønster

Gud setter et preg på oss som vi kan forandre oss pga av. Om dette preget når til bunns som om det gikk gjennom oss som pepperkakeformer i pepperkakedeig slik at det gamle ikke får plass så blir vi nye mennesker. Om vi har fått et vakrere tre så river vi ut det gamle. Eller om vi ser hvor stygt et tre er river vi det ut fordi vi har sett et som er vakrere.

Vi kan rive bort ugress, men vi kan også felle hele trær om de ikke bærer frukt.
Jeg har ønsket å komme dit hvor jeg kan etterleve det å sette andre før meg selv. Dette kan man kalle en høytflyvende tegning i begynnelsen. Så jobber denne tegningen seg nedover og støter på mange forestillinger, tanker og følelser på sin veg som må korrigeres i forhold til idealbildet. Tema som selvutslettelse, grensesetting og egenverdi er eksempler på temaer som vil dukke opp imot dette bildet. Alt må bli riktig justert i forhold til mønsteret. Når mønsteret har nådd ned til den fysiske tilværelsen/første chakra kan det manifisteres i handling. Da er mønsteret integrert fullstendig og kan bli levendegjort.

Foreningen av barnet og den voksne i meg selv.

Jeg har nå funnet ut hvordan den voksne og barnet kan bli ett; nemlig i det de glemmer seg selv. Jeg har tenkt tidligere at barnet i meg søker kjærlighet utenfor seg for å føle seg trygg til å være seg. Og jeg har tenkt at den voksne vil vise kjærlighet til verden bare den blir trygg nok på den indre kilde. Men i virkeligheten søker barnet ikke å få kjærlighet, den søker bare et sted å være det det er; kjærlig. Jeg har skrevet tidligere at den voksne er forfengelig for å vinne kjærlighet, men om barnet har en tillit til at det kan være seg, kan den voksne glemme seg selv. Om "de" glemmer seg selv, dvs; hvis jeg glemmer meg selv i tillit til den ytre verdens grunnleggende godhet og i tillit til Guds kjærlighet, vil de være ett. Jeg vil gi kjærlighet som et barn; spontant, lekende og autentisk.

Er ondskap en sykdom?

Er ondskap en sykdom psykopater har(som ikke har blitt møtt med empati som liten) og som de overfører til barna ved å ikke vise empati selv? Jeg mener at mangel på empati fra omgivelsene som bitte liten gjør en syk på den måten at en ikke utvikler evnen til empati for seg selv og andre. Mangelen kaller jeg sykdom. Det er også hva jeg vil si er roten til det onde. Om man ikke får kjærlighet hvordan da være kjærlig? Vi er kjærlighetsvesener og blir vi hindret i det kaller jeg det kronisk sykdom med forskjellige symptomer.

Jeg reiv opp ondskapens tre med rota i natt. Ved å se hvor den stammet fra, ja,hvilken episode som utløste endringen av mine personlighetstrekk. Jeg tok den verste episoden jeg vet å ha opplevd, den som gjorde sterkest negativt inntrykk, og så etter om jeg har den samme negative tendensen i meg som det den personen hadde i seg. Og det hadde jeg og dermed er det forløst og borte, og jeg føler meg så bra. Den onde rot har grodd i uempatisk jord.

Jeg føler plutselig det jeg har visst jeg manglet hele tida og er endret i stor grad. Jeg er plutselig mild, god, oppmerksom på alt og alle, setter alle andre før meg selv, har omrokkert på prioriteringsrekkefølgen min, rastløsheten, stresset, engstelsen og kjedsomheten er borte. Jeg har det så bra for jeg er endelig KJERNEsunn!:)

Jorda den onde rot har fått feste i er en jord så fattig på empati. Ingen annen jord finnes for ondskapens rot, tror jeg. Og treet og rota er en illusjon og jorda kun en mangel og like fullt uten realitet. Det finnes bare kjærlighet, og mangel på tillit til den. Mangel på tillit er en mangel og derfor ingenting. Mangler du tillit lever du i illusjonens verden; du bygger deg masse dilldall og lever utilfreds. Vi har et valg om å ha tillit til kjærligheten i alle levende vesener hver dag. Mennesker er som gruver du kan utvinne gull om det er det du ser etter i dem. Om du tror de bare har kaldt jern er det ikke annet du vil se heller, fordi da putter du ikke lyset ditt inn i gruven.

Det er handlinger som skal dømmes som onde(, men også hensikt). De som følger en etikk som er psykopatisk; "det er greit å skade andre om det må til for at jeg får det jeg vil ha" tillater seg å utføre onde gjerninger pga denne tanken i bakhodet. Jeg unngår psykopater, you bet!Når det er sagt tror jeg alle har vært fristet til å være overmåte egoististisk som en psykopat noen ganger for å få det de vil. Derfor er det fint de finnes sånn at man får luket ut slike tendenser i seg selv.

Ondskap er en sykdom grunnet en mangel på empati det gror onde handlinger opp fra basert på tanker som har blitt gale pga denne mangel. Alt kan rette seg igjen ved empati som gir rom, og kjærlighetsenergien gir kraft til å snu om på tankene.

Og gjerningsmannen -eller damen (psykopati er likt fordelt mellom kjønn) er i Guds rike ikke dømt,tror jeg, fordi der dømmes man etter om man har gode frukter. Alt det negative og ingen frukter i det hele tatt regnes ikke og derfor står personen bare fattig i møte med Gud og den åndelige verden. Personen dømmes og straffes i denne verden etter sine ugjerninger slik at det ikke blir nødvendig at det gjøres på den andre siden(også). Det er ikke Gud som hiver det dårlige tre på ilden, det er det personen selv som gjør når den innser sin åndelige fattigdom, skyld, sitt savn etter kjærlighet eller hva det måtte være. Jeg tilgir alle psykopater fordi de kan ikke noe for at de ikke fikk empati og det rommet det gir dem til å undersøke sitt indre følelsesliv og handle basert på det det forteller dem. De har ikke grunnlaget som skal til for å være gode. Jeg tror vel ikke akkurat at de får en æresmedalje i himmelen for å være en foraktet person, men jeg tror ikke de får det noe ille når de forlater det fysisk legemet heller.De får det nok bedre enn de noen gang har hatt, og blir ydmyke når de ser hvor arme de selv står og at de elskes tross alt de har gjort. Her på jorden var de de største, på den andre siden blir de de minste. Men alle har sin styrke på visse områder,selvsagt.

Smerte og lidelse er ikke sykdom. Når definisjonen av sunnhet er fravær av lidelse og smerte sukker jeg. Det passer dårlig sammen med den åndelige veg og er basert på verdier som velbehag, trygghet og forutsigbarhet. Når noe ondt springer ut fra negative tanker - man kan kalle vrangforestillinger, siden de er omvendt av de himmelske,- det er sykdom. Ondskap smitter! Om ikke det er sykt vet ikke jeg.

En ond person er ikke besatt av en djevel eller påvirket av satan, men er så opptatt av seg selv at det nærmer seg besettelse. Den største frihet vi mennesker kan få er å være fri fra oss selv.

Å være svært influert av andre som er hensynsløst egoistiske kan også være som en besettelse-
som bringer frem det verste i en, som var man besatt av en djevel.

I møte med ondskap er det en line man må gå på; man må ikke være for sterk så man selv blir ond
og ikke for svak så en knekker under deres makt. Det er her det er viktig at Gud kommer inn og løsriver oss.

Styrke

Noen mennesker forbedrer seg ikke; er negative, nedlatende og kritiserende. Da er man destruktiv om man finner seg i så dårlig selskap, som bryter en ned mer enn det bygger en opp. Å være sterk handler ikke om å tåle det negative, holde ut og finne seg i det. Det handler om å se løsrevet og med hensyn til følelsene sine at dette er noe en ikke finner seg i og unngå det destruktive. Og det sterkeste mennesket ser etter om det negative det finner hos andre er en tendens det har selv. Da vil det ikke føle frykt for det det ser i andre mer fordi det er revet løs fra det i seg selv og dermed er det løsrevet fra det i forhold til sine ytre omgivelser også.

Sennepsfrøet og nåløyet

Sennepsfrøet er omtrent på størrelse med nåløyet. Er det noen forbindelse mellom de? Er det ikke dette frøet av tro/tillit som skal til for å komme gjennom nåløyet? Det er altså troen som fører en gjennom nåløyet.

And when Jesus saw that he was very sorrowful, he said, How hardly shall they that have riches enter into the kingdom of God! For it is easier for a camel to go through a needle's eye, than for a rich man to enter into the kingdom of God.(Lukasevangeliet)

If ye have faith as a grain of mustard seed, ye shall say unto this mountain, Remove hence to yonder place; and it shall remove; and nothing shall be impossible unto you.(Matteusevangeliet)

Empati

Jeg har hatt en minikrise de siste dagene som går ut på at jeg har følt meg overkjørt av sønnen min og
har følt at jeg ikke har nok å stille opp med og ikke har hatt nok avlastning. Etter dager i fortvilelse og samvittighetskvaler, mens han var hos farmoren og farfaren, kom det plutselig til meg idag et påminnende hint:
Ha tro på hans godhet og empati og henvend deg til den (ærlig og direkte). Da kan jeg ta det rolig. Puh! Det funker.

Hvorfor foreldrene mine sviktet

Jeg har lurt på det så ofte og lenge. Jeg har ikke forstått hvorfor. Vel pappa fikk ikke kjærlighet av egen mor, så det er forståelig, men mamma som sier hun hadde så god oppvekst forstår jeg ikke hvordan har hatt samvittighet til det. Hvor er idealene, ansvarsfølelsen og samvittigheten, har jeg lurt på. Jeg spurte derfor Gud, endelig: "Hva kommer det av at de sviktet meg?". Jeg kjente straks en stor håndflate bli lagt på mitt hode, og svaret kom i form av store vinger som ble lagt omkring meg, en på hver side. Jeg kjente kjærligheten fra dem og skjønte da at foreldrene mine sviktet fordi de ikke hadde nok av denne type kjærlighet. Jeg sa videre: "Jeg vil så gjerne bli ren fra hat og sinne pga det jeg har opplevd med forldrene mine". Da så jeg gyldent lys bli satt på mitt hode, og det tok form av en tykk gylden glorie. I kraft av den så jeg i et hellig perspektiv at alt er hellig. Det var vidunderlig og nytt for meg å kjenne denne fine energien av hellighet, og at jeg fikk se fra denne høyde hvor dette hellige var som fortryllende støv i luften.

Jeg har båret nag fordi jeg ikke har skjønt hvorfor de ikke har innrømmet egen utilstrekkelighet, og bedt om hjelp av mennesker og Gud. Jeg tenker nå at selv om de ikke gjorde rett vil jeg gjøre det, og utføre mitt kall. Jeg har kjent på alt det verste i meg og på allverdens ondskap i samme slengen, da det henger ihop. Men under det hele fikk jeg tak i viten og kjærlighet. Den viten og kjærlighet som foreldrene mine ikke hadde koblet seg til (i mangel på innrømmelse av egne feil) og som det onde oppsto i mangel av.

Følgende er et spørsmål Osho har svart på til en mann. Jeg liker det, og jeg trengte å høre det akkurat nå da jeg fant det:
(Ordforklaring: Misintepret=mistyde
interdependence=gjensidig avhengighet
notion=forestilling,begrep)


Through meditating, sometimes I feel like withdrawing from people and going away to be alone so I can really go deep into myself and be independent. But this upsets my girlfriend. What should I do?



You are misinterpreting. You are interpreting interdependence as dependence. That is a wrong notion, and because of that wrong notion, a wrong desire arises: how to be independent. Out of one error another error arises. You cannot be; and if somebody teaches you independence — there are people who teach this — they are teaching sheer stupidity. You are part, you are one with the whole, you are a wave in the ocean.

So the first thing to be understood: I don’t teach isolation, because I don’t teach the ego. I don’t teach isolation, because I want you to leave the ego, and not the world. The world is not the problem. The world is tremendously beautiful; it is pure joy; nothing is wrong in it. Something is wrong in you, not in the world. Drop the wrongness in you; don’t renounce the world. I teach you to celebrate the world, not to renounce it. I affirm life, and affirm it unconditionally.

So, if you want to leave anything, leave yourself. If you want to renounce anything, renounce yourself. And the only way, the only way to renounce oneself is to celebrate. Because whenever you are happy, you are not; whenever you are sad, you are; whenever you are depressed, you are; whenever you are delighting, you are not.

Rett og galt

Situasjoner er alltid nye og folk reagerer så forskjellig utfra humør, karakter etc at det er umulig å forutsi noe sikkert. I nuet er vi løsrevet nok til å skjelne nyanseforskjellene i nesten like situasjoner. Vi kan da også velge å åpne oss for kreativitet og intuisjonens påminnelser om gode råd eller tips om nye løsninger. I nuet er bevisstheten tom og det er derfor vi ofte rømmer fra den eller lar oss frivillig distrahere. Dette krever også mindre energi da det er en sløv tilstand med begrenset bevisshetsrom; en uoppvakt tilstand. Istedet kan vi åpne oss for friske innspill fra vår ånd så det som i en sjakt av lys kan komme inspirasjon.

Vi kjenner til erfaring av konsekvenser for en eller flere lignende handlinger som er noe veiledende, men om vi istedet kun baserer oss på de og er helt til stede i øyeblikket så vi kan ha en mer dyptgripende forståelse for hva som er rett og galt i forhold til situasjonen og de involverte er det enda bedre. Om vi skal bry oss om resultatet av våre handlinger vil vi være opptatt av framtid og derav illusjon. Det skaper stress og tunnelsyn.

Om du selv blir kalt uforutsigbar av andre burde du ta det som et kompliment om det var sagt med forakt aldri så mye, fordi at du er det er et tegn på at du er levende.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer. Kaos vil ta så mye energi fra oss i søken etter trygghet. En viss forutsigbarhet må vi ha for å være i harmoni/balanse og for å kunne glemme oss selv og heve oss opp og skue hva som er sant og hva som er forgjengelig.

Jeg er ikke opptatt av menneskelig myndighets mening om rett og galt, men Guds/Sannheten.Trenger vi kun de åndelige lover og ikke morallover? Jeg mener de kommer fra samme kilde og er i oss alle. Det er viktig at vi følger sosiale lover utfra kjærlighet til dem og ikke som en plikt, mener jeg. Gud gir oss ikke lover for at vi skal følge dem blindt, uten forstand og kjærlighet for det de innebærer. Moral-lover er bra som en ytre bekreftelse av vår indre sannhet. Vi behøver ikke å bli slave av ytre lover, men det er lett å bli det så lenge det er frykt og forfengelighet i oss. Men er vi bevisst blir frykten og forfengeligheten en målestokk vi kan se hva vi trenger å jobbe med utfra utfra.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer.De gode rammene er ideer fra Gud nedlagt av mennesker. Kaos vil ta så mye energi fra oss når vi skal orientere oss praktisk i verden. Men for å føle oss trygge trenger vi ikke en forutsigbar tilværelse/verden der alle følger de samme normer for oppførsel.Har vi indre trygghet er vi løsrevet nok til å ikke bli redde når den ytre verden er truende for vår helse og sikkerhet. (Man kan ikke kalle verden utrygg, det blir feil, siden følelser er i en selv). Det vi trenger er tillit til at vår tilværelse er styrt av kjærlighetens hånd uansett om det føles vondt eller godt det som skjer oss. Det er kanskje kun vår egen karmagjeld/det vi har på samvittigheten som bestemmer hvor trygge vi er på vår fremtid? Jeg ser det slik at de åndelige lover er skapt av kjærlighet på samme måte som morallovene. Og de henger fint sammen da de er basert på det samme.Er ikke alle Guds lover til for å lage stien uten avsporinger og for stort slingringsmonn(les:sjangleplass:)og rett fram til seg?

Høyere bevissthet eller Gud; same heaven! Det er ingen motsetning mellom å være sin egen mester og ha en mester i Gud. Man kan ikke være sin egen mester i forhold til annet enn mennesker likevel. Å stå opp imot Gud eller den høyere bevissthet fornedrer oss jo bare. Love me or lose yourself, kunne Gud ha sagt.

Eudaimonisme, den sunne egoisme

Eudaimonisme (av gr.), lykkemoral, etisk standpunkt som hevder at lykken er det høyeste gode. Denne kan forstås som sjelelig likevekt (Epikur) el. som størst mulig sanselig nytelse (hedonisme).

http://filosofi.no/etikk/egoisme/
Uttale: eudaimonˈisme
Etymologi: av gr. 'lykke'

Store norske leksikon:
Eudaimonisme – filosofi, lykkemoral, velferdsmoral; etisk lære som hevder at det moralsk rette mål for alle handlinger er å fremme lykke (trivsel, velferd) for den handlende selv (subjektiv eudaimonisme) eller for mennesker i alminnelighet (objektiv, universell eudaimonisme).

For eudaimonismen blir gjerne kjennetegnet på en god eller riktig handling at den er lykkebringende. Filosofiske representanter for eudaimonismen er f.eks. Aristoteles og Epikur; dens skarpeste motstander er Kant, som gjør plikten, uansett lykke og velferd, til grunnlag for moralen. I filosofisk språkbruk bør eudaimonisme holdes ut fra hedonisme, den oppfatning at legemlig lyst er det høyeste gode. Se også etikk, hedonisme, utilitarisme (http://www.snl.no/utilitarisme.)og:(http://no.wikipedia.org/wiki/Utilitarismen).Jeg finner eudaimonisme i familie med regelutilitarism:
Utilitarisme (av lat. utilis, nyttig), nyttefilosofi; filos. teori el. lære som hevder at alle handlinger må bedømmes etter sin nytteverdi. Repr. bl.a. J. Bentham og J.S. Mill med slagordet Størst mulig lykke for det størst mulige antall(sitat fra Caplex)og handlinger bedømmes etter moralske normer og man straffer ikke, men forebygger nye kriminelle handlinger. Utdatert er såkalte aktutilitarisme som bedømmer etter handlingenes konsekvenser.(For hvem kan forutsi og bestemme handlingenes konsekvenser?)

Sjekk dette som Steien skriver om egoisme.Veldig bra skrevet. Ikke noe tull eller tomprat.http://egoist.info/rasjonell_etikk.html

Den onde rota

Jeg vil få revet opp den onde rota som består av å tro det er ondskap innerst inne i folk, og når jeg spør meg hvor den kommer fra husker jeg det. Det var en gang jeg opplevde å tolke min mor til å være hensynsløs. Hun sa at vi skulle flytte fra Moss til Oslo og hva jeg måtte mene (da jeg protesterte) ikke betydde noe. Da jeg fortsatte å protestere og argumenterte i forsvar av meg og broren min kastet hun en tung ting etter meg. Jeg husker godt at jeg hørte det klikket inni hodet mitt og jeg skjønte at virkningen muligens ville bli livsvarig. Jeg så det som om hjernehalvdelene delte seg og at broen mellom var knekt.Og jeg sa det full av harme i stemmen til henne også.

Når mødre eller fedre ikke tror på barnets godhet vil den heller ikke vise seg for dem. Om man henvender seg til andre i tillit til deres empati vil de vekke den også. Det er egentlig opp til enhver. Så å kalle noen uempatiske blir feil, for det er hvordan vi selv henvender oss til andre som avgjør hva vi blir møtt med. Min mor henvendte seg på jakt etter medynk ved å klage. Det funka ikke for å oppnå medfølelse når hun ikke gav uttrykk for å ha tanke for andre enn seg selv. Jeg har ofte tenkt at jeg er ukjærlig, uempatisk og uten medfølelse fordi jeg istedet reagerte med irritasjon og protesterte på hennes utsagn opp gjennom tida. Jeg har egentlig ikke før i dette øyeblikk sett at hun manipulerte når hun oppførte seg slik. Hun hadde ikke tillit til at jeg skulle bry meg og derfor manipulerte hun.Og det var med god grunn hun trodde det når hun selv ikke brydde seg om meg. For med tanke kun for sitt egne ønsker var hun smart nok til å fortså at jeg ikke ville bry meg om kun henne. Jeg tenkte på meg selv og lillebroren min (siden hun ikke gjorde det )som begge hadde det bra i Moss og ingen av oss ville flytte til en stor by. Jeg har alltid tenkt at det var mamma som var egoistisk i denne situasjonen, men det er virkelig ikke hele sannheten. Jeg brydde meg ikke så mye om at hun var sliten av å pendle og var kanskje den største egoisten der og da. Og da kommer vi til det som slo meg igår: den som opplever andre som egoistiske i en situasjon er det selv. Begge tviholder på egne interesser og er så fanget av situasjonen at de ser kun en side av saken og kun i svart hvitt, hvor det sorte er pålagt den andre.

En bahaivenn og terapeut har snakket om at vi ALDRI bør reagere. Ordet reagere står for at man agerer i retur på andres oppførsel uten den nødvendige distansen til å bestemme selv hvordan en vil oppføre seg ,- man er fanget i forhold til en annens oppførsel eller følelsesuttrykk.

Jeg tror at jeg reagerte i protest fordi hun ikke gav uttrykk for at hun tenkte på oss i samme slengen. Hun hadde bare tanke for seg selv som et lite barn som ikke har evne til å ha overblikk og ta ansvar for flere enn seg selv.Jeg protesterte nettop de gangene hun var som et barn med kun tanke på seg selv. Jeg ville så gjerne ha en mamma som brydde seg om meg.

I dette tilfelle hvor roten er ond skal treet opp og kastes på ilden. Det er sikkert en lov i universet som trekker en person til å bli egoistisk i møte med en egoist.
Vedkommende e'r ikke en egoist selv om motparten ser det slik når skyggen av dem selv er kastet ut på den andre- skyggen som dekker blikket for den andre og det det innebærer. Nei, de bare ivaretar den part som ikke er ivaretatt for å skape den helhet Gud ønsker. Å bare bry seg om seg selv er barnaktig fordi det overlater til den andre å ta seg av helheten. Om dette protesteres mot viser det seg en egoist. Aksepteres dette, f.eks i tilfeller der den barnaktige faktisk er et lite barn,vil den andre ta vare på begge og ikke kun seg selv.

Jeg har tenkt ofte at jeg reagerer på svakhet men har ikke kommet til en beskrivelse av hva jeg mener med det. Nå vet jeg det:)Det er svakheten av å ikke ta ansvar og det å ikke takle konfrontasjoner på redelig vis. Da mamma var i konflikt med andre kom hun til meg med sitt syn på saken som ikke innebar omtanke for den andre part. Jeg gidder ikke å ta den andre i forsvar fordi hun selv ikke gidder å bry seg om begge parter i en konflikt. Hun ønsker kanskje der og da at jeg kun har omtanke for henne, men det kunne hun bare glemme. Modne mennesker har omtanke for alle involverte i en sak! Hva som får noen og ikke alle til å bruke tankevirksomheten sin på andres ve og vel og ikke bare sitt eget er et annet spørsmål:) For det lurer jeg på pga mamma og pappa som begge ikke ville ta rollen som foreldre. Hm,jeg tror det handler om å være fanget av "verden" og de dertil skapte "behov". Behovet for å fenge andre innbærer en haug med andre behov. Under behovet for å fenge ligger et barn som ønsker omsorgen den voksne delen av det ikke gir fordi den er opptatt av å fortjene kjærlighet fra andre.

Å tilgi og tolke andre negativt.

Vi kan ikke forstå et menneske og det vi kaller ugjerning med fornuften/hjernen. Hjernen kan ikke gripe sannheten om et annet menneskes indre på en helhetlig måte. Hjertet må være med. Men hjertet er stengt om man ikke har tillit til den andre og tror den negative fortolkning av den andre pga en den såkalte ugjerning er sann. Negative tolkninger av andre kan aldri være sanne. De er alltid overfladiske og uempatiske,- de er gjetninger. Så for å tilgi må man ha tillit så hjertet kan være med slik at man kan skue sannheten om den andre. Vi må altså ha tillit til at ugjerningen ikke skyldtes noe ondt i den andre for å få se hva som faktisk var grunnen og den utløsende årsak.

Å ikke tilgi er mer ondt enn å gjøre noen vondt som ikke var i hensikt om å skade. Det er å putte noen inn i et skap av skyld hvor de kanskje må stå resten av livet.

Troen på at vi innerst inne er onde er en dyp rot i meg jeg ikke tror på men som sitter der likevel og jeg banner på at den gjør det i dere også. Hvor pokker kommer den fra? Det er det verste vi noengang har fått innplantet og det er ren og skjær galskap som kommer ut av det. All galskap og faenskap kommer fra den stammen og rota i oss. Når jeg bare får opp den rota tror jeg under vil skje.

Reinkarnasjon i et Bahaiperspektiv.

But let us return to our subject. In the Divine Scriptures and Holy Books "return" is spoken of, but the ignorant have not understood the meaning, and those who believed in reincarnation have made conjectures on the subject. For what the divine Prophets meant by "return" is not the return of the essence, but that of the qualities; it is not the return of the Manifestation, but that of the perfections. In the Gospel it says that John, the son of Zacharias, is Elias. These words do not mean the return of the rational soul and personality of Elias in the body of John, but rather that the perfections and qualities of Elias were manifested and appeared in John.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 286)

A lamp shone in this room last night, and when tonight another lamp shines, we say the light of last night is again shining. Water flows from a fountain; then it ceases; and when it begins to flow a second time, we say this water is the same water flowing again; or we say this light is identical with the former light. It is the same with the spring of last year, when blossoms, flowers and sweet-scented herbs bloomed, and delicious fruits were brought forth; next year we say that those delicious fruits have come back, and those blossoms, flowers and blooms have returned and come again. This does not mean that exactly the same particles composing the flowers of last year have, after decomposition, been again combined and have then come back and returned. On the contrary, the meaning is that the delicacy, freshness, delicious perfume and wonderful  289  color of the flowers of last year are visible and apparent in exactly the same manner in the flowers of this year. Briefly, this expression refers only to the resemblance and likeness which exist between the former and latter flowers. The "return" which is mentioned in the Divine Scriptures is this: it is fully explained by the Supreme Pen [Bahaullah] in the Kitáb-i-Íqán. Refer to it, so that you may be informed of the truth of the divine mysteries.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 287)