Å få svar og bli bønnhørt.

Jeg tror det er selve engasjementet; den energien man legger i det, som avgjør om en får svar eller ikke
på sitt spørsmål. For det er slik med bønn også; energien du legger i bønnen setter igang noe som gjør at du får svar. Om du virkelig ønsker noe får du det. Spør du uten engasjement, som skjer når man ikke har tro på at det er mulig å få svar på spørsmålet, skjer inget. Det er ingen bomerang som sendes ut, ingen vind i den stillestående lufta. Om man har med seg hele seg i sin bønn er man engasjert nok til at under kan skje. Der du retter ditt spørsmål vil du få svar. Om jeg bare spør ut i lufta vil jeg få svar fra det mentale kollektive felt. Spør jeg til Gud vil jeg få svaret fra det jeg kaller Gud, som er den guddommelige gnist i meg. Om man spør i ren desperasjon eller i glad sterk nysgjerrighet har ikke noe å si. Begge deler er engasjement. Be og du skal få gjelder hver gang. Spør og du skal få svar likeså. Men tro det er mulig. En som ikke tror bare mumler for seg selv i sin bønn. Gud er til å tale med. Naken. Gud vil velsigne deg når du gjør Han kjent for andre. (Eksempel:Da jeg igår tok sønnen min med på å be slik at han hørte hvert ord jeg talte til Gud i kjærlighet fikk jeg straks kontakt med Gud og var fylt med kjærlighet. Idag da jeg takket Gud for Hans kjærlighet takket Gud meg i samme øyeblikk for å ha bragt min sønn inn i en opplevelse av at jeg kommuniserte med Gud.)