Fullkommen kjærlighet

Nå tenker jeg at å elske noen fullstendig er å elske både pga o'g på tross av på en gang.Om man ikke elsker personens svakheter elskes ikke personen fullstendig. Personen er både mørke og lys i dynamikk, så å kun elske det ene er betinget kjærlighet. Å ha overbærenhet med svakheter er en dyd,men det er ikke kjærlighet i seg selv. Personen elskes pga kjærligheten vi er ett i, og alt elskes; vedkommende elskes fullstendig, og det kan kalles fullkommen kjærlighet, også fordi den ikke har noen grenser og den er er fra en tilstand med frihet.

Kjærlighet er ikke noe man gir,men noe man er i og handler utfra. I kjærlighet finnes ikke frykt og derfor kommer heller ikke sperrene (gjerrighet, sjalusi osv) opp og forkludrer tilværelsen. Kjærlighet i praksis er spontan, viser autentisitet og en naturlig imøtekommenhet. Man ser den andre fullstendig og vil ta del i vedkommendes byrder samt tilby det vedkommende mangler for på dynamisk vis å skape fullkommenhet.

Syndene og frykten for å dø

Før tenkte jeg at syndene oppsto pga en mangel, mangelen på kjærlighet og opplysning/visdom. Det stemmer nok, men nå ser jeg også at de oppstår pga frykten for å dø:

Grådighet kommer av frykten for å dø.
Misunnelse oppstår av frykten for å dø.
Stolthet oppstår av frykten for å dø.
Gjerrighet oppstår av frykten for å dø.
Sjalusi oppstår av frykten for å dø.
Hovmod oppstår av frykten for å dø.
Dovenskap oppstår av frykten for å dø.

Grunnleggende sett, altså.

Når vi er i deres vold er vi ikke nær Gud,og dette manglende nærvær er det som kalles helvete. Vi er utestengt fra Gud og oss selv.

Hva så med vårt begjær? Begjæret er vår lyst til å elske, vår tiltrekningkraft til det guddommelige/ sanne. Det er viktig å ikke misforstå og søke noe annet med det enn det gode og sanne.

Hvordan ser ubetinget kjærlighet ut i praksis?

For å kunne gi det, må man kjenne det grunnleggende behovet i den man står overfor?

En som klager over noe kan noen tro trenger trøst, men hva med oppklaring? (Rense den andres mørke med sitt forståelses lys).
Å jatte med noen man er uenig med er ikke kjærlighet, heller ikke å si ja når man vil si nei. Heller ikke ved å ta på seg andres ansvar, bekymringer eller følelser.

Kjærlighet vil sette fri; fri fra laster, overtro, negativt syn, vrangforestillinger, fordommer, feilinformasjon, stive holdninger,fangenskap i egne følelser eller tankespinn, fri fra autoriteter, dogmer, kunnskap og tillærte handlingsmønstre.Den er også fri fra selviskhet.

Hvordan setter vi andre fri fra disse ting på en klok måte uavhengig av de tillærte oppførselsmåter og utenom å selv være en rollemodell?

Ubetinget kjærlighet er hevet over betingelser som å være snill, lydig/vise respekt for autoriteter etc.
Jesus refset fariseerne og kjøpmennene. De som utnyttet og påla andre byrder.
Byrder bibelen ber oss ta av hverandre.

Når er det klokt å refse? Når ingen åpning for noe annet er der?

Den refs jeg har opplevd har kun vært å få slengt kallenavn. Det gjorde ikke Jesus etter hva jeg vet. Det er jo ikke konstruktiv kritikk. Og er oftest bare projisert svakhet man ikke har overkommet i seg selv.

Konstruktiv kritikk krever omtanke og innlevelse, er derfor kjærlighet i praksis, hvis den er uselvisk fri for stolthet, vel og merke.