Jeg kan ikke støtte meg på mennesker som er redde. Hvordan kan de støtte meg så jeg kan forløse min redsel?

For en lettelse å slippe mennesker som går over grensene mine!
Det har føltes som om noen vil ha overtak på meg.

Jeg vil ta meg av mennesket meg alene. Ikke lenger søke en erstatning for den faren jeg aldri hadde. Jeg kan elske meg selv på den måten at jeg drar omsorg for min egen redsel. Da kan jeg lande i meg selv.

Redselen min omhandler Gud. Om jeg bare gjennom alt i meg kan forstå at jeg intet må prestere, intet må forstå med hodet,intet må unngå, intet må oppleve for å leve videre i Guds favn. Ja, det er redsel for at Gud ikke lenger skal være stolt av meg jeg er redd for. At jeg ikke anerkjennes mer. Men jeg vet at det ikke er prestasjoner det går på, det funker også dårlig sammen med min motstand mot forventningspress. Gud gir nåde. Hva kan jeg gjøre for å oppnå den? Og etterpå, hva da? Jeg vil fortsette å ønske å gjøre noe for å få den.

Vel, et svar fra Abdul Baha fant jeg som kan besvare dette: Undervisningsarbeidet bør under alle omstendigheter drives aktivt av de troende siden de guddommelige bekreftelser avhenger av det. Skulle en bahá’í unnlate å delta fullt, energisk og helhjertet i undervisningsarbeidet, vil han utvilsomt bli berøvet velsignelsene fra Abhá-riket.

(Undervisning betyr ikke undervisning i Bahaitroen, som jo bare er en ramme,men om Gud.)

Jeg ønsker at Gud skal bry seg, at Han som en far er glad på mine vegne, stolt av meg når jeg gjør noe bra osv. Jeg savner så jævlig å føle at det jeg gjør spiller en rolle, for ikke bare de jeg tjener men også meg selv. En som bryr seg om at jeg utvikler meg. Har Gud en fordel av min utvikling? Jeg grein så mye igår omkring dette at jeg var ved å spy. Det ligger dypt i magen dette. Jeg vil dø,men jeg vil også leve. Om det er aldri så egoistiske så må jeg også finne mening med å leve for egen del.Jeg har funnet ut at det er meningsfullt å gi til andre,men om det for Gud ikke spiller noen trille hva jeg gjør fra eller til betyr det ingenting for meg om noen blir glad.Jeg vil gjøre Gud glad.DEt er alt som betyr noe. Men han er langt borte nå. Eneste respons jeg får når jeg henvender meg er tanker jeg har tenkt før.Jeg skal tydeligvis enda lenger ned før jeg får noen åpenbaring.