Jeg fikk englers hjelp nå. Sist jeg var nede i mørket var det fordi jeg hadde oppgitt håpet om ekte kjærlighet fra verden. Der nede fant jeg ut at helt i grunnen var jeg ikke overbevist om at jeg fortjente det. Overraskende, men sant. Jeg gikk opp igjen med tanken om at jeg nå skulle være åpen for å ta imot. Men etter en stund følte jeg meg tom igjen. Det kommer ikke påfyll der det trengs mest; hjertet. Å bli likt for sitt utseende, bli beundret, eller om man er heldig bli likt som person tilfredstiller ikke hjertet. Å bli sett bakenfor dette, til sin sjel, det er den største bekreftelsen man kan få.
Jeg går nå tilbake til å fokusere på å gi, det er det eneste som tilfredstiller mitt behov for å føle meg verdifull og å være i kontakt med lyset. Om jeg gir er jeg mer mottakelig for å få også, tror jeg. Jeg er da i kontakt med det guddommelige, hjertet og kjærligheten, og utvekslingen av det som gis og mottas foregår i denne høye tilstanden.
E'n jente spurte meg hvorfor jeg trodde det å ytre seg var noe jeg gav. Når man ikke bare ytrer seg fordi man har behov for det, men fordi man vil gi et budskap til en annen, da er det en uselvisk gave. I bakhodet har jeg da at jeg vil bekrefte det guddommelige og andres sanne vesens eksistens.
Jeg vil med dette frem til at det er viktig med balanse mellom å gi og motta, og at det å gi og motta er det samme, og skjer i kjærlighet. På samme måte som man trenger å puste inn og puste ut trenger man å gi og motta det som opprettholder livsgnisten.
