Noen definerer dobbeltmoral som å preke noe og ikke leve etter det selv. Jeg mener man må kunne ha idealer å strekke seg etter, o'g snakke om, uten å alltid klare å leve etter dem. Det er det å forvente, og bli forarget, når andre ikke klarer å leve opp til det vi selv ønsker å leve opp til men ikke klarer ennå som blir å peke feil veg, ihvertfall om vi blir stående slik.
Om man diskuterer med hverandre i respekt og toleranse er det ingen grunn til at noen blir fornærmet. Men om det er konkurranseinstinktet som er aktivt vil man prøve å hevde seg og dermed kunne forarge andre som diskuterer med samme bedrevitende holdning. Det er mange med stor kunnskap og meget erkjennelse som blir åndelige snobber, nedlatende mot de som ikke kan slå i bordet med samme tyngde og formulere seg like godt. Da er man i ubalanse; for lite empatisk. Og da kan diskusjoner blir mindre hyggelige og givende. Kunnskap alene er jo bare som et slør. Uten empati med den som skal motta kunnskapen når ikke kunnskapen inn i den andre, pog det å gi fra seg kunnskapen var i bunn og grunn helt unødvendig. Rett motiv for ens handling er avgjørende for resultatet,m.a.o.
Projeksjoner er lett å falle i og er som et slør foran det andre mennesket så man ikke kan være empatisk om man ikke gjennomskuer det. Vi blir bedt om å ikke peke utenfor oss før vi lever etter egne idealer vi kritiserer andre for å svikte i å etterleve for ikke å være dobbeltmoralistisk. Jeg tenker at vi må få se det vi har inni oss på utsiden før vi kan bringe det frem fra oss selv. Så denne pekingen på andre mennesker er umodent, ja, men nødvendig. Vi må ikke nødvendigvis gi åpent uttrykk for skuffelse, men bli bevisst manglene så vi kan søke det vi trenger å finne til uttrykk i oss selv.
Vi må altså erfare barmhjertighet fra andre for at denne skal bli funnet og gjort tilgjengelig i oss når vi selv møter lidelse hos andre. Vi må høre sannheten slik at denne bekrefter vår egen, vi må se at noen står med verdighet og integritet så vi selv kan gjøre det osv.
Så når noen klager på en annens svakhet er det en klage, en bønn, om at styrken skal komme frem i en selv. Så kritikken er virkelig ikke noe å ta personlig.
Om man diskuterer med hverandre i respekt og toleranse er det ingen grunn til at noen blir fornærmet. Men om det er konkurranseinstinktet som er aktivt vil man prøve å hevde seg og dermed kunne forarge andre som diskuterer med samme bedrevitende holdning. Det er mange med stor kunnskap og meget erkjennelse som blir åndelige snobber, nedlatende mot de som ikke kan slå i bordet med samme tyngde og formulere seg like godt. Da er man i ubalanse; for lite empatisk. Og da kan diskusjoner blir mindre hyggelige og givende. Kunnskap alene er jo bare som et slør. Uten empati med den som skal motta kunnskapen når ikke kunnskapen inn i den andre, pog det å gi fra seg kunnskapen var i bunn og grunn helt unødvendig. Rett motiv for ens handling er avgjørende for resultatet,m.a.o.
Projeksjoner er lett å falle i og er som et slør foran det andre mennesket så man ikke kan være empatisk om man ikke gjennomskuer det. Vi blir bedt om å ikke peke utenfor oss før vi lever etter egne idealer vi kritiserer andre for å svikte i å etterleve for ikke å være dobbeltmoralistisk. Jeg tenker at vi må få se det vi har inni oss på utsiden før vi kan bringe det frem fra oss selv. Så denne pekingen på andre mennesker er umodent, ja, men nødvendig. Vi må ikke nødvendigvis gi åpent uttrykk for skuffelse, men bli bevisst manglene så vi kan søke det vi trenger å finne til uttrykk i oss selv.
Vi må altså erfare barmhjertighet fra andre for at denne skal bli funnet og gjort tilgjengelig i oss når vi selv møter lidelse hos andre. Vi må høre sannheten slik at denne bekrefter vår egen, vi må se at noen står med verdighet og integritet så vi selv kan gjøre det osv.
Så når noen klager på en annens svakhet er det en klage, en bønn, om at styrken skal komme frem i en selv. Så kritikken er virkelig ikke noe å ta personlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar