Kjærlighet er ikke av denne verden

Jeg har følt meg så verdiløs, stusselig og ussel fordi jeg ikke har vært i en opphøyd tilstand og gitt av den guddommelige verden i den siste tiden. Men Gud lar meg forstå at kjærlighet ikke er noe jeg kan være, men bare noe jeg kan ha kontakt med. Når jeg er kjærlig er det menneskelig kjærlighet. En høyeste form for menneskelig kjærlighet er den som er uselvisk, uegennyttig. Jeg skal ikke kreve mer av meg selv enn dette oppnåelige. Noe annet er uoppnåelig til hverdags. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal kontakte Guds kjærlige omsorg i mine meditasjonsstunder, for det er der jeg skal hente påfyll å gi verden. Det å få påfyll må ikke skje samtidig som man gir. Man kan ta imot for egen del først. Man må ikke glemme sin egen vei og egne behov. Da stopper alt opp.

Man kan hjelpe andre mot kjernen ved å gjøre det en selv gjør for å nå dit; som f.eks å stille presise spørsmål eller la de hengi seg til min favn ved at jeg er som en mor for dem som stryker de sakte over kroppen der den smerter.

Jeg taklet de smertelige spenningene mine på en litt ny måte nå for litt siden. Jeg forestilte meg at jeg gav slipp på alt forsvar og sank inn i Guds mørke. Gav slipp på enhver forestilling og følelse av å ha en fysisk kropp. Dermed ble jeg svært naturlig og det kom en god del spontan gråt. Det var en fantastisk renselse og jeg så hvor godt mørket er på sin nøytrale måte. Grunnen til at jeg klarte å hengi meg var forståelsen av at jeg var verdt å bli tatt imot av Gud. Dermed kom jeg litt lenger inn til Han.

Jeg kan nå godta at mitt liv er et liv i mørke. Jeg vil ikke føle meg mislykket ved å sammenligne meg med folk med et liv i lyset og med karriere og masse energi. Jeg godtar den skjebne Gud har gitt meg. Om jeg spør om meg om jeg vil ha en annen skjebne vil svaret bli nei, så jeg gjør lurt i å favne mitt liv og meg selv, fremfor å avvise det på grunnlag av andres verdier og livsferd. Jeg ser jo opp til helgener. De lever ikke som de som gjør karriere i den ytre verden.

Nå vil jeg være stolt av at jeg er en som gledes ved å finne lys i mørket fremfor å leve i lyset og dømme mørket, være redd og lage et forsvar. Jeg vil være forsvarsløs med Gud som min styrke. På en måte er det sant at jeg er uten verdi, men for Gud er jeg verdifull om jeg er Hans, og ikke egen, i begge betydninger av ordet. For jeg er ikke klok, kjærlig, snill osv. Gud gir alt dette og jeg er bare en mottaker for inntrykk fra inn- og utside.

Motvilje

Jeg har i det siste lagt merke til at jeg irriterer meg over ting som kommer i vegen; problemer eller oppgaver som må løses. Men etter at det som er i vegen blir fjernet, oppstår en større frihet enn den jeg hadde før noe kom i vegen. Det gav Gud meg en forståelse av ikveld.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan være så lat at jeg føler motvilje hver gang det kreves noe av meg. Jeg vil vel bestemme selv hva jeg skal ta tak i og jeg foretrekker å ta tak i spørsmål:) . Men i denne betraktning av min egen motvilje så jeg altså at det Gud legger i vegen for meg er til for min og andres frelse og noe jeg derfor kan ta tak i med åpne armer og åpent sinn. Jeg hadde glemt, og ikke virkelig innsett, at Gud står bak alt som skjer. Brått er jeg takknemlig istedenfor irritert:) Det er altså at jeg er så egen som er problemet, ikke de oppgaver jeg får av Gud å løse.

Problemer kan man egentlig betrakte som oppgaver å løse istedenfor å oppleves som negativt. Om det i samfunnet vårt og i oss selv er rom (aksept) for å løse indre konflikter på lik linje med ytre problemer, og at det ikke var en ytre tid vi måtte følge først og fremst, men i like stor grad vår indre tid (eget tempo), så hadde det ikke blitt så negativt med problemer. En annen faktor som er svært avgjørende for om problemer oppfattes som negativt eller ikke er hvor mye andre er villige til å hjelpe en.

Om vi ikke hatt noe å løse opp ville livet vært fryktelig kjedelig. :)