Det perfekte er en gave du kan motta fra oven. Først da blir du fullkommen. Da har du glemt "deg selv", din ytre person, og har bare øyne for det himmelske.
Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.
Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.
Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.
Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.
Om man er så opptatt av at det de vil gjøre skal bli fullkomment
at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp).
De unngår dermed kritikk. Ved kritikk føler de seg som det barnet som ble avvist og derfor trodde det ikke var bra nok til å elskes.
Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.
Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse og følelser uten innhold er meningsløst å dvele ved.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.
Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.
Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.
Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.
Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.
Om man er så opptatt av at det de vil gjøre skal bli fullkomment
at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp).
De unngår dermed kritikk. Ved kritikk føler de seg som det barnet som ble avvist og derfor trodde det ikke var bra nok til å elskes.
Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.
Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse og følelser uten innhold er meningsløst å dvele ved.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar