Kanalisering jeg fikk idag om mine liv.

255. ADA..
Vi vil sende på NOEN av din-sjels-tidligere-liv-

+ 1. ATLANTIS .yppersteprestinne -og herskerinne i hovedstaden --
+ 2, ATLANTIS ..underdanig prestinne i et tempel litt lenger mot øst --
+ 3. EGYPT -statsmann i Pondsentser s tjeneste .dete var en tidlig farao.-
-- 4. EGYPT dette var en som ledet krigene i denne tiden denne levde -
+ 5. INDIA - denne var en Engelsk fin dame i et stort hus med mange tjenere --
+ 6. PERSIA -dette vae en vanlig kone og mor i dette ørkenlandet --
-- 7- POMPEI. Pompeisk Tribun -denne styrte landet i åndligheten -gudenes navn --
-- 8. PALESTINA -denne sloss mot de kristne i forfølgelsestiden--

Dette er liv med og uten kjærlighet til andre - Denne har tjent opp sitt karma i dette livet--
Denne trenger ikke å vende tilbake i noe liv noen gang --
Dette er et sterkt Kristusenergi-liv -
Grunnet ar denne er et medium selv- trenger vi ikke å si at denne må utvile sitt enrergi potensiale -
Dette skriver Erkengelen som er hos deg som veileder -GABRIELL...

Før dette livet

Jeg tror at hvis vi får vite vårt fremtidige liv så vil vi i Jesu nærvær ydmykt ta imot det vi blir tilbudt. Vi velger ikke selv fordi Gud vet best hva vi trenger. Vi takker ja og sier vi skal gjøre vårt beste så vi ikke bukker under i den verdenen der nede, og at vi vil huske himmelen og aldri gi slipp på kontakten. Det er det jeg husker. Jeg trodde da det skulle bli lett som en plett å ikke bukke under av tunge energier, men jammen er det en prøvelse å være her:) Jeg husker jeg ville være flink til glede for Jesus; at jeg skulle være en lys skapning i verden mens jeg lærte masse. Ikke rart jeg blir urolig og skammer meg over å bli oppfattet som noe annetav mennesker her nede når jeg kan bli sint og handler mot urettferdighet etc. Jeg tror jeg nå skal tro på at ikke alle vil som meg og at de derfor ikke bør høres på når de kaller meg ond etc. Ikke alle kan skille mellom det som tilhører verden og det som tilhører himmelens rike. Noen, eller mange, tror alt er like godt eller dårlig. Fordi de tenker utfra synsing, ikke sannhet. Opptatt av å mene noe om noe, istedenfor å vite hva det de snakker om er og hvor det hører hjemme.

Jeg husker en liten haug mennesker satt rundt et tre(livets tre, midtpunktet?) mens Jesus snakket til oss for å forberede oss på verden. Jeg husker hvor lys til sinns jeg var og med hvor stor ømhet jeg tenkte på den stakkarslige sjel jeg skulle ta hånd om når jeg kom til jorden; min egen mor. Jammen ikke lett å føle denne omsorg som voksen når vi står face to face og hun ikke aner at jeg egentlig er et annet sted enn henne. Men ja, jeg har oppdratt henne- indirekte med den kjærligheten jeg følte der oppe. Jeg måtte laste den ned til meg selv først for selv (som menneske) å stå sterkt før jeg kunne bruke hva jeg visste var godt og sant for å opplære henne.For å opplære henne nyttet det ikke med ømhet, dessverre. Vel som barn var jeg øm og kjærlig. Som voksen måtte jeg være streng for å nå inn.

Er det å gi uttrykk for sinne overfor en sinnet gjelder nødvendigvis så ille?

Jeg synes sutring, klaging og baksnakking er verre enn at noen kommer med et kort og saklig sinneutbrudd jeg kanskje fortjener og bør ta til etterretning. Ja det føles som invadering men noen ganger trenger man det for å vekkes. Det er dog viktig at den som hadde utbruddet sier unnskyld etterpå fordi det var plagsomt for den andre. Om man absolutt ikke takler sinne kan det være stolthet som står i vegen bare. Jeg kan bli veldig fort sint og har gitt opp å kontrollere det. Jeg forsøker å finne grunnen til at jeg blir sint istedet og ser om det er noe å gjøre med det slik at sinne ikke trenger å oppstå like ofte. Det funker. Det er frykt som ligger under og ofte er det jeg frykter ikke reelt. Det er kuult å finne ut. Føler meg litt som en dust etterpå ved tanken på å ha blitt sint for noe jeg ikke hadde trengt å blitt sint over, men hey, vi lærer så lenge vi lever, ved å fjerne slør som er foran sannheten.

Forfengelighet og storhet.

Forfengelig er alle de som ønsker ære for sin egen del,
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.

Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.

Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?

Jeg føler meg veldig lettet nå som jeg skjønner at jeg ikke trenger å forvente urealistisk mye av meg selv. Jeg har trodd jeg bør ha som mål å glemme meg selv og være en Gudserstatning på jord ved å gi folk det de trenger mest; å føle seg elsket, samt den nødvendige innsikt som skal sette dem fri, men det er bare Gud selv som kan gi hver enkelt det fra innsiden av dem selv. Det er takket være Shania her inne at jeg kom til dette idet hun skrev til meg at "visshet kan ikke komme gjennom kanaler".

Så nå kan jeg bare være et lite menneske istedenfor et stort. Og trenger ikke lenger være redd for kritikk, fordi nå er jeg liten og har ikke noe forsvare. Om mine handlinger blir kritisert vil jeg bry meg om kritikerens skuffelse, ikke at jeg ikke gjorde bra nok i deres øyne, fordi har jeg gjort det jeg kunne er det bra nok med tanke på at det står i stil til mennesket som utførte det, og ikke en robot som utfører perfekt resultat ifølge et ideal og en mal. Å skulle være perfekt som Gud er urealistisk fordi jeg er et menneske bare.