Å akseptere meg er mitt ansvar.

Om jeg ikke aksepterer meg selv legger jeg ansvaret for å akseptere meg over på andre. Om de så ikke aksepterer meg, blir jeg opprørt, og slik skapes et unødvendig drama.

Om jeg elsker meg selv trenger jeg ikke bekreftelse fra andre, trenger ikke selge meg selv for å få dette.
Jeg kan bare være og gi utfra min vesenskjerne. Om andre ikke liker det som kommer ut av det er det pga at deres drama utspilles pga at de ikke aksepterer seg selv.

Dramaet vil være som en endeløs sirkel, fordi aksepterer ikke du deg selv vil ingen andre heller gjøre det. Denne sirkelen er endeløs fordi du må ta det ansvaret som er ditt eget, før eller senere.

Det er i grunn ikke så vanskelig å gjøre det selv. Det er bare å slutte å la sin verdi defineres av hendelser som har skjedd i fortiden. Og huske den barnlige glede og selvaktelse.

Pappa og mamma kommer ikke lett overens i meg heller.

Jeg er en del mamma og en del pappa, disse to som ikke forenet seg. En dårlig match jeg må leve med inni meg. De to delene forener seg ikke lettere i meg enn de gjorde seg imellom. Kanskje mennesker skulle tenke på det før de lagde unger; at de skulle være en god match slik at avkommet kom overens med seg selv?;)

Pappa, den oppdagelsesreisende, usnobbete, ide'rike, egenrådige, selvstendige, nøysomme, uavhengige med høye idealer som gjorde grundig arbeid og klarte alt selv.

Mamma den trygghetssøkende, snobbete, som aldri blir fornøyd, avhengige, uselvstendige, storforbrukeren uten idealer som gjorde overfladisk arbeid og som ønsker at andre skal trenge henne.

Jeg føler meg presset mellom høye idealer og den kritiske snobben som aldri blir fornøyd og blir klemt flat slik at jeg ikke får nok handlingsrom.

Ånds-snobber

De tror de er det, det er ikke ensbetydende med at de er det, og det vet du, og derfor skriver du dette. Men det er ikke nødvendig fordi åndssnobbene er klar over sin svakhet. De er redd for å bli gjort til latter, men ser idiotiske ut når de er høye i hatten. De identifiserer seg dessverre med en høyere intelligens. Ganske dumt faktisk, fordi de av alle burde vite at tankene ikke er dem selv, men noe som blir dem gitt på forespørsel. Det eneste de kan ta æren for er at de tok initiativet til å søke det høyere. All annen ære tilhører Gud. Alt som kommer til oss skjer ved Gud. Kraften kroppen bruker, tankene vi får, følelsene som får liv.

Alle har en lei tendens til å være stolt av noe man tillegger seg selv.
Ånds-snobbene tillegger seg altså den høyere intelligensen, den med vakkert utseende tillegger seg det skjønne, den med stor rikdom tillegger seg å være et overflødighetshorn. Det er ganske stusselig egentlig med tanke på hvor fattige vi alle står foran himmelporten i all vår nakenhet. Hva er igjen av oss da? Har vi ikke lært oss hva ydmykhet er innen det så lærer vi det vel da;)