Hva er skillet mellom å gi og motta?

Når jeg ønsker å klemme noen har jeg lurt på om jeg skal si: "kan jeg gi deg en klem?" eller "kan jeg få en klem?".
Men det er unødvendig å nevne gi og få .Når man tenker gi og få betrakter man det utenfra. I selve opplevelsen er det bare en forening. Det interessante er å kjenne den andre, være nær, få et møte og bli ett. Det er en grunn til at healere sier takk etter å ha gitt healing. Det har vært et møte med et vesen lik en selv.

Å forandre karakter og temperament

Har du et ønske om å forandre din karakter, ditt temperament?
Hva kommer det av?
Idealer?
Kritikk som fikk deg til å tenke at du ikke er bra nok som du er?

Om alle skulle være føyelige, milde, snille og uten behov ville alle druknet seg av kjedsomhet, eller hva?

Jeg tror det er mulig å bli en bedre utgave av seg selv, en som ikke trenger å bli sint og redd, klagende eller gretten, om man kan bli likt for den man er.

Så enkelt.

For er det ikke nettop sint, sur, skuffet, sorgtunge og redde vi er fordi vi ikke møter kjærlighet?
Alle som ikke viser kjærlighet mangler kjærlighet.

Det er mulig å ligne sitt ideal mer om man aksepterer seg selv akkurat slik man er, med sine tendenser til å bli redd, kontrollerende, grådig eller hva det måtte være. For når man ikke hemmer den man er vil man bli mer lik sitt ideal, av trivsel rett og slett.

Jeg har hatt lett for å fordømme meg selv og redd tenke at min intensjon trolig er nedrig når det gjelder noe jeg ikke har tørt å se nøyere på. Idag innså jeg at om man ser nøyere etter ser man nyansene og da kan man skille og se at det ikke er ille i det hele tatt grunnen til det man har tenkt eller ønsket.

Det er bare å spørre seg hvorfor, når man tør vite sannheten. Og vit; sannheten, om den er sann, er alltid god, som Gud er god og sannheten selv.Ikke vær redd deg selv. Det er ikke noe der å frykte eller skamme seg over. Ingenting i hele den vide verden.

Kan det være helt omvendt?

Kan det være sånn at vi var i himmelen og så ned hvor mennesker led og ville ned for å hjelpe de av medfølelse med de? Istedetfor slik mange nå tror, at vi skal være her for å bli bra nok for å komme til himmelen?

Om vi alle er engleaktige allerede, i vår hensikt med å komme hit, er det jo sørgelig, ja en stor tragedie, at vi skal identifisere oss med de som har det ille fordi de betrakter sin utilstrekkelighet fremfor sin kjærlighetsevne, når vi så godt vet at vi kan elske bare vi tillater det, tror på vår verdi som kjærlighetsvesen, ja, på vår elskverdighet, som ikke er basert på noe som helst annet enn kjærligheten selv. Et enkelt menneske, hverken stort eller lite, som elsker som den mest naturlige ting i verden og ikke lar seg distrahere av verden.