Selvutvikling, men hvordan?

Jeg har strukket meg etter idealer i beundring, blitt kjent med de og så integrert de som en del av meg. Funnet de i meg etter først å ha funnet de utover meg selv.

Til motsetning har kritikk av "dårlige egenskaper" eller mangler på dyder selvfølgelig ikke hjulpet, fordi en forestilling om at noe mangler eller er dårlig ikke stemmer med virkeligheten man ser over det laveste syn på virkeligheten. Å forsøke å dra seg selv opp etter håret eller la noen over deg gjøre det skaper bare lidelse. Det er kun aksept av deg selv som frigjør deg til å være spontan nok til å vise/oppdage nye sider ved deg selv.

Vi har nemlig alle egenskaper inni oss, kjente og ukjente. Og de kommer frem ved forskjellige situasjoner.
Kanskje din mor som min kalte deg utålmodig fordi du ikke gadd å stå å lytte til hennes materialistiske tanker når hu skulle ønske du ville gjøre det. Men det er ikke sånn at noen er utålmodige. Man bare viser tålmodighet der man med sin vilje finner det passende. Vi er født med et spesielt temperament og personlighetstype. Ikke sammenlign deg med andre og tenk du burde være annerledes. Gud har skapt deg slik så vær trygg på at du er helt iorden som du er.

For å bli kjent med, utvikle og ta i bruk Selvets egenskaper/dyder som tålmodighet, toleranse, rettferdighet, varsomhet osv. kommer vi i ulike situasjoner hvor disse egenskaper passer inn. F.eks. ba jeg til Gud en gang om å la meg bli kvitt min selvopptatthet. Da ble jeg gravid og måtte sette et lite barns vilje foran min egen. Men jeg lærte også at ens annen vilje like godt kunne være som min.

Hvis vi vil utvikler vi dyder, som medfølelse når vi møter lidelse, rettferdighet når vi møter urettferdighet, tålmodighet ved motgang, mot ved prøvelser osv.

Vi kan be Gud om å få utvikle bestemte egenskaper/dyder, og Gud vil berike ditt liv slik at det gir deg denne mulighet. Alt av det som føles godt og vondt som møter deg i livet er til for at du skal kunne bli kjent med nye sider av deg selv eller nye nyanser av disse. Du er her for å erfare hva du består av og hva som er varig i deg.

Andres mening betyr lite i forhold til din egen. Så følg din egen.
Ikke forvent at du skal vise medfølelse, vennlighet, rettferdighet, tålmodighet, kjærlighet, ydmykhet osv bestandig, fordi det er en robots oppførsel, ikke en omtenksom helgens opførsel, som i fred finner ut hva som passer inn der hun kommer. Om du forventer å bestandig vise den dyd du tror andre vil anse som den mest perfekte vil du bli selvopptatt av selvkritikk og ikke være ledig til å gi det du kan når du får mulighet til det. Å være robot er et svært trangt fengsel å leve i.

Våre gaver er også stengsler. Å kunne analysere er en bra egenskap, men den kan være i vegen for å leve spontant. Å være snill kan på upassende steder bli dumt. Kanskje blir du en støtpute for andres sinne istedetfor en støtdemper for en i sorg. Bruk dine egenskaper med omhu. Din objektivitet, din subjektivitet. Bruk de der det passer.Men du kan stole på at du gjør det om du gir deg selv frihets rom i asept av den du er med dine sterke og svake sider.

Jeg lurer på om idealer kan manifisteres i det hele tatt. Fordi idealene er perfekte, og vi er det ikke. Ideer avler kun ideer, til inspirasjon, og som delvis kan vises i vårt uttrykk. Man kan kalle idealer ledestjerner og realiteter.

Noe som ligner ideene vil forandres og forbedres i vårt uttrykk etterhvert , men selve idealene som arketyper er noe bestandig noe. Mønsteret er lagt for evig. Ideer og idealer er ikke det samme. Ideer om det ideelle kan vi få, men idealene er "fastsatt i himmelen".

Jeg tror ikke vi er nødt til å lide pga bruken av fri vilje. Jeg tror heller det motsatte; at når viljen er fri er det lettere å handle i samsvar med Guds vilje. At de er ett når den er fri /løsrevet.

Det er mulig å bli bevisst uten lidelse, men mange trenger å sparkes i baken for å bli oppvakte nok til det. Og disse sparkene gir lidelse. Vi lider så lenge vi ikke er oppvakte og klar over hva vi gjør.

Jeg mener selvsagt ikke at Gud vil at vi skal lide! Jeg har fått et bilde for å illustrere hva jeg mener. Gud ber oss gå den rette sti, ikke sant? Og det er fordi at om vi går utenfor havner vi i grøfta:) He he, nei, det jeg ville si var at du kan se for deg at det er elektrisk gjerde på hver side av livets veg. Når du går for langt ut til den ene siden, som du kan sammenligne med å komme ut av balanse eller overdrive, får du en smekk. Du kan få oppleve noe som skremmer deg f.eks. Gud er som en mor og far på en gang. Han gir deg gode råd, og trøster, men er streng også så du ikke skader deg.

Det er altså når du ikke bryr deg om at det elektriske gjerdet gjør vondt og bare fortsetter å gå i den retning du påfører deg mer og mer lidelse. Og i grøfta har man det heller ikke særlig fint. Eller om det er en skogsti; det er ikke noe vits i å forville seg inn i krattet. Gud vil du skal gå i hans lys. Det gjør du ikke om du gjemmer deg i buskene eller du har "venner" som står så nærme deg at de kaster sin skygge på deg og dermed ser på deg som stygt.