Hvorfor legger du bånd på seg selv?
Har noen behandlet deg som en hund
så mye at du tror du er en?
Jeg har alltid tenkt at det er en del foreldre som er egoistiske, jeg, og ikke den normale "barn er egoister" ,om de ikke lar barn få utfolde seg og slippe å ta så mye hensyn at de ikke får leke i fred. Barn og voksne er ikke så forskjellige egentlig. Alle vil gjøre det de har lyst til uten å bli distrahert og stoppet. Og da handler det om å se at det er rom nok til alle, ikke behøve å krige om rommet.
Jeg synes det er mye bedre å gi barn tillatelse til å leke støyende på visse betingelser enn å hysje på dem. F.eks. at de kan gjøre det i et annet rom enn en selv er i eller ute. På den måten hemmer man de ikke.
Jeg fikk straff av faren min om jeg bråkte på veg mellom mitt rom og kjøkkenet der mamma var forbi en åpen stue der han sov middagshvil. Dette skjedde ofte. Hvorfor han ikke sov på soverommet i stedet er en gåte. For hvorfor skal bare barn tilpasse seg? For ingen er nødt til å hemmes og temmes om begge tilpasser seg av kjærlighet til hverandre. Og barn har aldri mangler kjærlighet til forelde, så det er ikke de det står på. De kan trenge en del forklaring etc., ja, men viljen står det ikke på.
Da jeg satt urolig ved middagsbordet ble jeg av pappa vist fra bordet og fikk ikke mat. Men jeg mener han selv kunne ha satt seg et annet sted i stedet, for jeg klarte ikke å roe meg. Jeg ble hivd ut av speider'n av samme årsak; klarte ikke sitte rolig å høre monologer. Fortsatt stikker jeg fra foredrag om det blir for mye uvesentligheter og jeg selv ikke kan komme med innspill før etter monologen.
Sønnen min sier til meg at han ikke klarer å være annerledes han heller, selv om han egentlig vil "ta hensyn" også, fordi han jo bryr seg. Barn har sitt eget uttrykk, er seg selv. Det kan ikke forandres uten at det blir kontrollert og unaturlig. Barn er ikke egoistiske, men de liker ikke urettferdighet. Det må ikke forveksles. For foreldres vilje er ikke viktigere enn barns.
Mamma sier jeg fikk mye oppmerksomhet. Sannheten var at hun følte jeg krevde det fordi jeg var så urolig. Så at jeg fikk oppmerksomheten er feil. Det føltes ikke som noe jeg fikk, unntatt de gangene jeg kom med noen gode vitser og skuespill.
Jeg følte alltid at jeg burde være stille, men klarte det bare ikke. Jeg var glad, de var triste. Pappa forsøkte med teip på munnen min. Jeg tok den av etter en kort stund og håpet de ikke forventet at den skulle sitte på.
Om vi virkelig vil ha våre barn opp og fram må vi stille oss bak dem og gi de rom til å utfolde seg naturlig. Ikke videreføre andre generasjoners idealer om at barn ikke skal sees og høres.
Om man gir ris er det viktig med ros, sies det, men om man roser for å uttrykke at en selv er tilfreds med en annen blir det ikke mye frihet igjen for den andre. Ros bør i stedet komme pga. glede på den andres vegne. Det er det eneste som støtter uten å være avhengig av mennesket som sier det.
Det samme med :"Jeg er stolt av deg" . Hvorfor ikke heller "jeg er glad på dine vegne?" For uten den betydningen av "jeg er stolt av deg" er det et tåpelig utsagn, synes jeg. Da også gir man ikke barnet bekreftelse, men tar æren og gir inntrykk av at det barnet gjør er viktig for ens velbefinnende. Ja, får barnet til å tro at foreldre er avhengig av at barnet presterer for å ha det bra. Det er frihetsberøvende.
Slike utsagn vitner om at en tror ens meninger om en annen har så meget betydning, at en selv er viktigst. Men synsing om andre er uinteressant og innskrenkende. Foreldrekjærlighet er å sette seg selv til side fordi en vil se barnet sitt. Barnet er ikke til for å tilfredsstille foreldre og beundre de. Og burde slett ikke måtte gjøre det for å bli sett, likt og tatt vare på.
Har noen behandlet deg som en hund
så mye at du tror du er en?
Jeg har alltid tenkt at det er en del foreldre som er egoistiske, jeg, og ikke den normale "barn er egoister" ,om de ikke lar barn få utfolde seg og slippe å ta så mye hensyn at de ikke får leke i fred. Barn og voksne er ikke så forskjellige egentlig. Alle vil gjøre det de har lyst til uten å bli distrahert og stoppet. Og da handler det om å se at det er rom nok til alle, ikke behøve å krige om rommet.
Jeg synes det er mye bedre å gi barn tillatelse til å leke støyende på visse betingelser enn å hysje på dem. F.eks. at de kan gjøre det i et annet rom enn en selv er i eller ute. På den måten hemmer man de ikke.
Jeg fikk straff av faren min om jeg bråkte på veg mellom mitt rom og kjøkkenet der mamma var forbi en åpen stue der han sov middagshvil. Dette skjedde ofte. Hvorfor han ikke sov på soverommet i stedet er en gåte. For hvorfor skal bare barn tilpasse seg? For ingen er nødt til å hemmes og temmes om begge tilpasser seg av kjærlighet til hverandre. Og barn har aldri mangler kjærlighet til forelde, så det er ikke de det står på. De kan trenge en del forklaring etc., ja, men viljen står det ikke på.
Da jeg satt urolig ved middagsbordet ble jeg av pappa vist fra bordet og fikk ikke mat. Men jeg mener han selv kunne ha satt seg et annet sted i stedet, for jeg klarte ikke å roe meg. Jeg ble hivd ut av speider'n av samme årsak; klarte ikke sitte rolig å høre monologer. Fortsatt stikker jeg fra foredrag om det blir for mye uvesentligheter og jeg selv ikke kan komme med innspill før etter monologen.
Sønnen min sier til meg at han ikke klarer å være annerledes han heller, selv om han egentlig vil "ta hensyn" også, fordi han jo bryr seg. Barn har sitt eget uttrykk, er seg selv. Det kan ikke forandres uten at det blir kontrollert og unaturlig. Barn er ikke egoistiske, men de liker ikke urettferdighet. Det må ikke forveksles. For foreldres vilje er ikke viktigere enn barns.
Mamma sier jeg fikk mye oppmerksomhet. Sannheten var at hun følte jeg krevde det fordi jeg var så urolig. Så at jeg fikk oppmerksomheten er feil. Det føltes ikke som noe jeg fikk, unntatt de gangene jeg kom med noen gode vitser og skuespill.
Jeg følte alltid at jeg burde være stille, men klarte det bare ikke. Jeg var glad, de var triste. Pappa forsøkte med teip på munnen min. Jeg tok den av etter en kort stund og håpet de ikke forventet at den skulle sitte på.
Om vi virkelig vil ha våre barn opp og fram må vi stille oss bak dem og gi de rom til å utfolde seg naturlig. Ikke videreføre andre generasjoners idealer om at barn ikke skal sees og høres.
Om man gir ris er det viktig med ros, sies det, men om man roser for å uttrykke at en selv er tilfreds med en annen blir det ikke mye frihet igjen for den andre. Ros bør i stedet komme pga. glede på den andres vegne. Det er det eneste som støtter uten å være avhengig av mennesket som sier det.
Det samme med :"Jeg er stolt av deg" . Hvorfor ikke heller "jeg er glad på dine vegne?" For uten den betydningen av "jeg er stolt av deg" er det et tåpelig utsagn, synes jeg. Da også gir man ikke barnet bekreftelse, men tar æren og gir inntrykk av at det barnet gjør er viktig for ens velbefinnende. Ja, får barnet til å tro at foreldre er avhengig av at barnet presterer for å ha det bra. Det er frihetsberøvende.
Slike utsagn vitner om at en tror ens meninger om en annen har så meget betydning, at en selv er viktigst. Men synsing om andre er uinteressant og innskrenkende. Foreldrekjærlighet er å sette seg selv til side fordi en vil se barnet sitt. Barnet er ikke til for å tilfredsstille foreldre og beundre de. Og burde slett ikke måtte gjøre det for å bli sett, likt og tatt vare på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar