Jeg gikk midt i et foredrag av Finn Skårderud idag fordi jeg leste en så mye mer spennende bok på trikken på veg ned som jeg savnet å se mer i. "Engler" av Rudolf Steiner, der han skriver at luciferiske krefter forsøker å få oss til å bli som roboter, altså ikke benytte vår frie vilje, være gode men mekaniske, og så Ahrimanske krefter på den andre siden som vil ha oss til å tro vi er avanserte dyr; materielle bare. Når kristne viker fra det ahrimanske (kjødelige) havner de lett i den andre grøft og til idealet "snill og god, ikke tenke selv, bare lydig ta imot læren fra de man jo skal hedre". Samtidig snakker de om Lucifer som satan og tror dette er fristeren, altså det ahrimanske. Dette blir blindhet, overtro. For vi må bevege oss over disse to krefter, finne en balanse. Og det som får oss over er å få kontakt med de idealer englene innprenter i våre astrallegemer. Ja, dette står i boka utfra min forståelse. Interessant, syntes jeg, fordi mange med meg har sikkert blitt forvirret av det luciferiske ideal jeg nevnte i motsetning til ens eget ønske om å være levende og naturlig. Shamaner er opptatt av det naturlige menneske, at det ikke skal fordømmes og kalles dyrisk (Ahrimansk) og fritt for det tekniske Ahrimanske syn er det umulig at vi skal være syndige straks vi er naturlige. Heller tvert imot. Jeg har ikke studert Rudolf og teosofi noe særlig så ikke stol på det jeg skriver.
Tenker videre at dette luciferiske for meg har vært at jeg har trodd at å innfri andres forventninger var viktigere enn å velge mine egne ønsker. Jeg hadde lært det, at hva en har lyst til er mindre viktig, og å si "jeg har ikke lyst" er ufint, at en er egoist når en sier nei til andres ønsker og ved å få kritikk når jeg ikke innfridde forventninger forsto jeg det også.
Det gikk plutselig opp for meg nå, slik at jeg ser klart, at valget mellom min vilje og andres selvsagt må bli min, siden jeg er meg og må leve mitt liv slik jeg vil. Jeg må ville innfri andres ønske, det er noe jeg har kjempet for lenge, altså, men jeg har ikke sett at jeg ikke har guddommelig grunn til å føle dårlig samvittighet for å ikke alltid ville innfri andres ønsker. Det står jo i religiøse tekster at man skal gi når noen ber om noe, t.o.m. som om det var Jesus selv som står der bønnfallende. Jeg har ikke sett dette klart fordi jeg har kjent på forventningspresset og børen av dårlig samvittighet. En bør jeg ikke finner grunn til inni meg annet enn i form av et ønske om å ha noe å gi til mennesker. Det må dog være frivillig, ellers føler jeg bare motstand. Og om jeg får høre at jeg er slem, egoistisk etc. når jeg sier jeg ikke vil er det lett å glemme at en er god ( jeg vil jo være det).
Om det bare ble gitt rom for at jeg gjorde det på min måte så ville jeg vært god hele tida sikkert. Det gode beveger seg med oppmerksomheten, inn eller ut. Kanskje den ikke synes når den er på innsiden min for andre, men den er der likefullt. Andres vilje, min vilje og Guds vilje har lenge vært et foruroligende tema for meg som har ligget under overflaten og murret og av og til vist seg.
Tenker videre at dette luciferiske for meg har vært at jeg har trodd at å innfri andres forventninger var viktigere enn å velge mine egne ønsker. Jeg hadde lært det, at hva en har lyst til er mindre viktig, og å si "jeg har ikke lyst" er ufint, at en er egoist når en sier nei til andres ønsker og ved å få kritikk når jeg ikke innfridde forventninger forsto jeg det også.
Det gikk plutselig opp for meg nå, slik at jeg ser klart, at valget mellom min vilje og andres selvsagt må bli min, siden jeg er meg og må leve mitt liv slik jeg vil. Jeg må ville innfri andres ønske, det er noe jeg har kjempet for lenge, altså, men jeg har ikke sett at jeg ikke har guddommelig grunn til å føle dårlig samvittighet for å ikke alltid ville innfri andres ønsker. Det står jo i religiøse tekster at man skal gi når noen ber om noe, t.o.m. som om det var Jesus selv som står der bønnfallende. Jeg har ikke sett dette klart fordi jeg har kjent på forventningspresset og børen av dårlig samvittighet. En bør jeg ikke finner grunn til inni meg annet enn i form av et ønske om å ha noe å gi til mennesker. Det må dog være frivillig, ellers føler jeg bare motstand. Og om jeg får høre at jeg er slem, egoistisk etc. når jeg sier jeg ikke vil er det lett å glemme at en er god ( jeg vil jo være det).
Om det bare ble gitt rom for at jeg gjorde det på min måte så ville jeg vært god hele tida sikkert. Det gode beveger seg med oppmerksomheten, inn eller ut. Kanskje den ikke synes når den er på innsiden min for andre, men den er der likefullt. Andres vilje, min vilje og Guds vilje har lenge vært et foruroligende tema for meg som har ligget under overflaten og murret og av og til vist seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar