Pappa er symbolsk død

Etter å ha lest mammas notat har jeg i et par dager fantasert om å drepe han, stikke kniven i han mange ganger, i panna hans. Og jeg har sett at jeg kan ta rollen som pappa selv. Og så gikk det endelig opp for meg i drømme en natt at jeg kunne løsrive meg fra dypet i meg fordi han aldri vil gi meg det jeg lengter etter; nemlig pappakjærlighet. Dagen etter var jeg nede i mørket. Det varte to døgn. Plutselig ble jeg revet bort fra stedet og befant meg oppe blandt menneskene igjen. Når jeg så var ovenpå skjønte jeg at jeg hadde vært i graven hans. At jeg hadde begravd han og hengt tungt ved hans grav, men også kommet over min fars familie. Jeg føler altså at pappa og hans mor og far ikke er en del av meg mer. De er ukjente for meg i.o.m. sin manglende interesse for medmenneskene.

Jeg mener, jeg har etter å ha blitt kjent med Guds vilje ønsket å bidra så mennesker føler seg verdifulle og får selvtillit, mens pappa bevisst gikk inn for å svekke sine barns selvtillit. Det er to forskjellige verdener, det. Vi ender ikke opp på samme sted med så forskjellige innstillinger. Så det var like greit å si ha det nå. Dessuten er ens, eller ihvertfall min, verdslige familie kun viktig på jorda.

Han er død, og jeg har gjenoppstått.

Støtte

Når du støtter noe må du faktisk ofre noe. Ord er tomme i og for seg så å bare si du støtter legger ingen tyngde til saken. Å vise oppriktig glede ved prosjektet gir energi. Å hjelpe til gir praktisk støtte. Å vise fleksibilitet i forhold til egne ønsker viser vilje til det.

Organer og deres emosjoner

Jeg er så dilla på akupunktur for tida. Leser masse om det både på nettet og i bøker jeg låner på biblioteket. Jeg har fått en elektroakupunkturdings også, sånn at jeg kan stimulere punkter selv. Jeg tar nå og gir energi til lunger ettersom jeg har svekket dem med mange års røyking tidligere (av og på fra 14-31). Det kuule er at det punktet jeg bruker gir meg så lette ben (lunge 9). Se her står det mer om følelsers tilknytning til organer:

The heart radiates love and joy or hatred and arrogance. Kidneys reflect calmness and gentleness but when the kidneys are weakened then fear and depression deposit in them.Courage and righteousness belong to the lungs, which are weakened by sadness and grief. Kindness and generosity belong to the liver whose negative emotions are anger and frustration. Positive emotions of the spleen are fairness and openness, while the negative ones are anxiety and worry.

Mammas notat

For to dager siden leste jeg en lapp mamma skrev samme dag hun bestemte seg for å skille seg fra pappa. Lappen var 29 år gammel. Dette sto skrevet på den:

Da jeg bestemte meg for å skilles var det etter denne episoden:

Jeg hadde kjøpt et Donald-blad til sønnen min på 2,5 år, men hans far begynte å lese det. Min sønn gråt og ville ha det. Hans far ble sint og sa han måtte vente. Sønnen vår fortsatte å gråte. Da ble faren forbannet, tok gutten i hver arm og stampet han opp og ned i gulvet så hælene dunket ned i det. Datteren min (meg) begynte å blande seg inn. Hun fikk da samme behandling.

Etterpå sa han: "Det skal være en hard og fast oppdragelse. Han (sønnen) skal stange hodet mot veggen og miste selvtilliten helt."

Før, da jeg var mindre, tok jeg det voksne sa bokstavelig. Jeg trodde det de sa var sant. En sannhet var da så konkret avgrenset som bokstavformene. Mye usant, overfladisk og dømmende såret meg, men det at jeg reagerte fikk meg til å søke den virkelige sannheten. Sannhet sårer ikke. Negativitet er bare en skygge av noe. Og dette noe kan man betrakte helt uten positiv eller negativ bedømmelse, det bare er som det er. Å mene noe, synse om noe, er helt, helt uvesentlig.

Mange uttrykker noe de egentlig ikke mener med kallenavn f.eks. Dette kommer av at de snakker i affekt. Følelser farger ens sinn slik at en ikke ser klart hva man forholder seg til. Dermed dømmer man feil også. Men dette skjønte ikke jeg før, da jeg var mindre.

Nå kan jeg tenke at de egentlig ikke mener det de sier når jeg hører noen si noe overfladisk og negativt. Jeg kan ta det like lite alvorlig som det er gyldig. Om en person holder hardnakket på det negative han sa, er hans sinn fortsatt farget av sitt sinne bare.

En merkelapp kan aldri fortelle en sannhet om noe. Det er som en prislapp en person setter på en ting og slik forteller hvor verdfull en opplever den tingen akkurat da.

Det er selvsagt trist at en slik ting som det settes prislapper på er mennesker også. For det første fordi vi jo ingen ting er, men for det andre fordi det viser hvor skummelt følelser er. De er ikke til å la seg leke med. De er som barn som ikke skal bestemme, fordi de ikke har overblikket.

En som snakker sint i affekt tar ikke vare på seg selv. Han overlater den oppgaven til andre. Men det er han selv som skulle tatt hensyn til følelsene og gjort noe fornuftig med det.

Barn blir voksne når de går bort fra de voksnes barnsligheter og finner modne alternativer. Alternativer til raske konklusjoner, negative tanker, bedømmelser og overfladiske betraktninger.

Da jeg var liten trodde jeg de snakket sant fordi jeg var selv ennå ikke klar over hva sannheten var. Smerten ved usannheten var derfor nødvendig.