Er det ikke så? Det man ikke tør uttrykke kommer trykkende mot en fra utsiden. Vender seg mot en. Men dette er bare ens egen energi en bør vedkjenne seg.
Om en f.eks. ikke vedkjenner seg å føle sinne overfor noen, vil en oppleve at den en er sint på nærer negative følelser overfor en selv, selv om dette ikke er reelt og kan sees i form av sinte ansikt, høres i nedlatende ord etc. En kan til og med synes det er rart at vedkommende smiler til en og tolke det som falskhet! Man har benektet det fordi man ikke har tørt å vise sine negative følelser. Eller er det bare meg som har vært gal (og gjennomskuet det)?
En som benekter at han er annet enn god vil møte "det onde" utenfor seg. Han vil altså oppfatte det som vender mot han selv som ondskap. Han vil komme til å se det speilvendte av seg selv: F.eks om han behandler en som luft og undertrykker sinne vil han oppleve at den andre blir nærgående og sint.
Om man undertrykker sterke negative følelser overfor noen vil man føle seg forpestet av den andre som om den andre har slike følelser for en, som sagt øverst. Men ikke nok med det. Om man ikke tar ansvar og passer på f.eks vekta si, vil man høre det fra andre. Det man ikke vil ta innover seg er som åpne hull som fylles om man vil eller ikke!
Det må også være omvendt. Det man ikke tør ta innover seg av ytre realiteter vil man føle som innvendig. For eksempel valgte jeg i mange år å oppfatte meg selv som en gris fordi jeg syntes det ble for vanakelig å forholde meg til at noen andre var det. Om jeg selv var som en gris kunne jeg liksom gjøre noe med det, siden det er lettere å forandre seg selv enn andre.
Jeg mener ikke at man skal tro at alt som veller ut fra andre er likt ens eget,men det er viktig å merke seg hvilken holdning man har til andre. F.eks Om man er redd andre skal fly på en kan det hende det er redsel for at en selv ønsker å gjøre det som åpner for en sånn tanke. Eller man kan synes en person er overfladisk men så er det en selv som ikke klarer å ta den andre seriøst og derfor er en selv overfladisk sammen med vedkommende og dette smitter slik at den andre blir overfladisk.
Jeg kjenner en jeg ikke tør treffe alene, fordi han respekterer ikke grensene mine. Det gjør meg fly forbanna egentlig og jeg har vært redd for hva jeg kan finne på å gjøre når jeg blir så maktesløs og sint. Jeg har valgt å bli redd for han fordi han ikke respekterer grensene mine og dermed muligens kan gå langt over dem og skade meg skikkelig,men sannheten er nok mer den at jeg er redd jeg vil skade han fordi han ikke respekterer meg. Snedig?:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar