Melankolikeren opplever kroppen som tyngende. Det er noe i den som
tynger og dette er plagsomt. Rudolf Steiner snakker om galle. Er det
det som er det tyngende? Eller er det følelser som sorg? Jeg leste
nettop et godt blogginnlegg (her:http://radiantsolitude.blogspot.no/2012/04/det-forbanna-nsket-om-vre-anorektisk.html?showComment=1339501898526#c5602143737598838550
) hvor det sto at en har lyst til å slanke seg, få lettere kropp, for å bli kvitt noe av det tyngende inni kroppen/sinnet. Synes det var veldig bra beskrivelse av mitt eget problem med egen følelse av tyngde som jeg aldri klarer å finne meg i og alltid har villet prøve å lette. Uansett hvor mye jeg gråter og forløser i meditasjon ser det ut som jeg aldri blir kvitt tyngden. Ved å sulte seg kan man bli euforisk, men da med avstand til følelsene sine, og nedstemtheten blir ikke borte. Det eneste som hjelper for meg er å glemme meg, for det er som hele meg er tyngende som det står så godt i blogginnlegget, og heller være opptatt av å gjøre noe for andre. Jobbe. Det som tynger er ethvert egenkjærlig ønske. De ting jeg vil som kun er for egen del. Egoet er som en tung vulkanstein som spyr galle om den ikke får det som den vil. Ethvert ønske er en liten bør. Alle egenkjærlige ønsker og burder er tyngende. Å være selvopptatt er å måtte bære seg selv. Jeg vet jeg må jobbe med å bli mindre opptatt av meg selv og egne ønsker men Gud så vanskelig! Tror ikke jeg har stått overfor en vanskeligere oppgave noen gang.
Hva gjør du om du er melankoliker med denne tyngden? Plager den deg? Hva gjør du isåfall med den?
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=68257&a=2
) hvor det sto at en har lyst til å slanke seg, få lettere kropp, for å bli kvitt noe av det tyngende inni kroppen/sinnet. Synes det var veldig bra beskrivelse av mitt eget problem med egen følelse av tyngde som jeg aldri klarer å finne meg i og alltid har villet prøve å lette. Uansett hvor mye jeg gråter og forløser i meditasjon ser det ut som jeg aldri blir kvitt tyngden. Ved å sulte seg kan man bli euforisk, men da med avstand til følelsene sine, og nedstemtheten blir ikke borte. Det eneste som hjelper for meg er å glemme meg, for det er som hele meg er tyngende som det står så godt i blogginnlegget, og heller være opptatt av å gjøre noe for andre. Jobbe. Det som tynger er ethvert egenkjærlig ønske. De ting jeg vil som kun er for egen del. Egoet er som en tung vulkanstein som spyr galle om den ikke får det som den vil. Ethvert ønske er en liten bør. Alle egenkjærlige ønsker og burder er tyngende. Å være selvopptatt er å måtte bære seg selv. Jeg vet jeg må jobbe med å bli mindre opptatt av meg selv og egne ønsker men Gud så vanskelig! Tror ikke jeg har stått overfor en vanskeligere oppgave noen gang.
Hva gjør du om du er melankoliker med denne tyngden? Plager den deg? Hva gjør du isåfall med den?
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=68257&a=2
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar