Å lære mamma om Guds lys så mørkt ut.

Faren min ble mormon da han giftet seg pånytt, og i et håp om å komme han nærmere ble jeg også det. Men jeg gikk fort ut igjen ettersom de med letthet kunne si at de som ikke ble mormon kom til helvete. Jeg ble skremt av at de ikke brydde seg mer om de som de faktisk trodde skulle lide pga en tilfeldighet. Da sa jeg at siden mamma kommer til helvete, noe jeg mener er urettferdig, tar jeg heller sjansen på å joine henne, eller mer sannsynlig og ønskelig vil jeg hjelpe henne å unngå å komme dit. Men da ikke ved å forføre henne til å akseptere mormonismen, men hjelpe henne til å ta imot lyset på annet vis. Jeg kunne ikke tro at himmelriket og det evige liv var forbeholdt e'n menneskegruppe og jeg fatter ikke at noen kan innbilde seg noe slik, at noen kan tro Gud er gjerrig. I bibelen står det jo at Gud har mange rom.

Det rare er at måten jeg har lært mamma om lyset på har vært en måte jeg hele tiden skulle ønske kunne ha en mildere form siden det passer min personlighet bedre. Det skal ikke mye påvirkning til til før jeg merker det. Men mamma er helt motsatt. Hun var en gang hard som betong. Å komme gjennom krevde i førsten veldig harde tak, og jeg gråt inni meg i skam over å måtte være så brutal.

Hun lærte om lyset ved at jeg satte grenser for meg selv mot hennes plaging ettersom Gud har lært meg om menneskets verdi, at jeg sa imot hennes negative syn på alt mulig ettersom jeg har lært hvordan det ser ut om man har et åpent sinn som slipper inn lys slik at man ser ting slik de da ser ut, jeg har mast på henne til å komme ut av destruktive forhold, jeg har mast på henne til å ta vare på seg selv. Ja, alt mulig som ser stygt ut men som er ment godt. Jeg har også prøvd å hjelpe henne når noe plger henne, men likevel sagt at hun selv må ta ansvar og stå opp for seg selv (når hun er selvmedlidende og har offermentalitet) og innimellom blitt sint fordi hun bare vil ha og ha, og utnytter meg i tilfeller hun fint kunne gjort ting selv. 

Jeg har følt meg slem når jeg ikke har falt for hennes "synes du ikke synd på meg"-opplegg og istedet blitt sint. Det motsatte av hva hun vil. Jeg har satt henne på plass istedenfor å si "dakar mamma". Jeg skulle ønske det hele så meget penere ut, men mine forsøk har heldigvis ikke feilet. Så selv om det har vært harde tak som måtte til for å vekke hennes følelser fra dvale, åpne hennes øyne og få henne til å reise seg, så har hun nå blitt en mye mer positiv og fri person.

Blir du ikke sint om noen skriker deg i øret? Hva gjør du i et sånt tilfelle? En engel etc. hvisket meg nettop i øret betydningen av Jesu ord om å vende det andre kinnet til. Det betyr at man ikke skal ta igjen. Det er ikke vanskeligere. Det betyr ikke at man ikke kan beskytte seg mot angrep. Så jeg trenger faktisk ikke å ha dårlig samvittighet for å si ifra når noen plager meg. Jeg har bare aldri likt at jeg sier ifra med et sinne i meg. Det er så meget penere uten.