Det er balansegangen mellom hard og myk, streng og avslappet, kald og het. Jo lenger vekk fra midten jo mer ekstremt. Bahaullah svarte ofte at den gyldne middelveg var den beste. Hverken fattigdom eller rikdom, hverken askese eller materialisme, hverken klostertilværelse eller det å aldri trekke seg tilbake fra verden. Men noe anbefales det total avhold fra fordi noen ikke klarer å begrense det til en mellomting. Det gjelder sex før ekteskapet, rusmidler og stimulerende midler man kan bli avhengig av (og dermed overdrive bruken av). Alkohol regnes derfor som medisin, ikke nytelsesmiddel.
I Bahai er det ikke enten-eller, men både-og som gjelder, nettop fordi vi skal være nøytrale og se begge sider. Vi skal ikke velge å være mystikere og trekke oss bort fra verden eller være en arbeider. Vi oppfordres nå til å gå balansegangen der man er både mystiker og en tjener i verden. Å tjene mennesker er også bønn, sier Bahaullah. Det er ikke annet å forvente enn at man går litt frem og tilbake mellom disse to sider, altså ikke er helt i balanse, de første årene av voksenlivet, men at det utjevnes etterhvert som man får erfaring og trygghet i både den indre og ytre verden. Noen er kalt til å utforske den ytre verden først, andre den indre, ettersom hvor en er mest utrygg og mangler innsikt og fotfeste.
Jeg forestiller meg ikke at sidene er rette men derimot konkave. I praksis betyr det at om man går til enden, det mest ekstreme av en side, kommer man over på den mest ekstreme siden av den andre siden. Et eksempel på en som lever med en slik sterk ubalanse er tvangsspiseren som veksler mellom store matinntak og faste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar