Er glede verdt det?

Er det at man blir glad av å gjøre det verdt å gjøre det,( i Guds øyne)?
Noen vil med de de gjør se gleden i øynene til kjærlige foreldre, men holder det?

Hva er verdifullt nok å gjøre?
Kjærlighet inngir mening. Betyr det at alt man gjør av kjærlighet er meningsfullt?

"Å gjøre noe for å glede andre er den største glede" som vi alle vet, og måtene deler jeg herved inn i fem forskjellige varianter.

Å bli glad for å være et objekt for andres kjærlighet og glede er en passiv og selvisk variant av glede.
Å bli glad for bekreftelsen ved å gjøre andre stolt-glade av oss er en aktiv og selvisk variant av glede.
Å bli glad på andres vegne er en passiv og uselvisk variant av glede.
Å tjene andres behov er en aktiv og uselvisk variant av glede.
Å være glad i en annen er både passivt og aktivt, selvisk og uselvisk(tror jeg).

Man ser herved ihvertfall at glede og kjærlighet henger sammen.

Jeg husker ikke noen kjærlig handling fra pappa så kun med betraktning av hans handlinger er det umulig å se hans kjærlighet, men e'n ting hadde han, og det var en glede over en gjenkjennelse av noe av det jeg gav uttrykk for. Som barn tolket jeg det til at han var glad i meg, men som voksen så jeg at jeg bare gjorde han glad. (Da han stakk og jeg var ti år visste jeg ikke hva jeg skulle tro fordi jeg trodde jeg gjorde han glad, så hvorfor stakk han da?)

Men glede er en dyd og man klarer ikke å føle glede ordentlig uten en åpenhet i hjertet. At han var mottakelig for kjærlighet var nok for meg til å kunne elske han. Jeg var ikke nødt til å få noe tilbake. Men for selv å føle meg elsket var det jo nødvendig å få en form for bekreftelse, så jeg følte meg naturlig nok derfor ikke elsket.