Det er noe jeg må prøve å finne ut av. Det er om jeg alltid skal si ja når jeg blir bedt om noe og ikke høre på kroppens nei og alltid tjene andre. Jeg blir alltid vippet av pinnen når jeg får et spørsmål jeg ønsker å si nei til ved tanken på at jeg da er egoistisk. Er jeg egoistisk da?
En periode var jeg alltid til tjeneste for andre og sa aldri nei. Helt til jeg kollapset av for lite mat, hvile og søvn. En annen periode sluttet jeg å alltid si ja da den onde tanken om at jeg ble utnyttet kom og jeg tok den på alvor. Er det å tenke at man blir utnyttet alltid en ond tanke? Jeg er usikker på om jeg gjorde en feil den gangen og egentlig alltid bør si ja straks uten først å spørre om jeg har lyst eller ei. Hvordan kan vi vite når vi kan si ja eller nei?
Er askepott et godt ideal? En som tjener også de onde, som aldri sier nei selv om hun er sliten og blir utnyttet? Hvordan kan vi vite når det er ok å si nei uten å tenke at man er en egoist som setter seg selv foran andre? Er det noen gang greit å si nei?
Hvem bestemmer når vi skal unnes mat, hvile, drikke, tenkepause/meditasjon? Jeg mener når man vil følge Gud/intuisjonen, altså. Siden det er kroppen som signaliserer om slike behov må spørsmålet bli: når skal man ta hensyn til kroppens behov når det å tjene andres behov er viktigere enn ens egne? (Det heter jo at man skal sette andre først.)
I bibelen står det at man skal tilgi et uendelig antall ganger den samme synd fra den samme person. Da skal man vel også vise det samme storsinn når det gjelder å gjøre tjenester for andre som selv aldri vil (men kan) gjøre tjenester for deg? Det er ikke mulig å vurdere intellektuelt når det er rettferdig å si nei når andre av prinsipp skal komme først. Hvordan kan man ta vare på seg selv og andre samtidig? Skal jeg ta vare på andre og andre ta vare på meg?
Det er kanskje ikke så enkelt svart-hvitt, men hvordan er det mulig å orientere seg i det grå? Altså,
nå gjør jeg lite for andre i.o.m. at jeg ikke er i jobb, og er redd slike og andre forpliktelser fordi jeg er redd jeg ikke strekker til så lenge som det er behov for meg. Men jeg sitter jo tilbake med en dårlig samvittighet og et ønske om å bidra mer. Når har man bidratt nok? Og hva i en skal få avgjøre det?
Når jeg har vært til tjeneste for andre si 4-5 timer om dagen + tatt meg av min sønns behov kan jeg være fri for dårlig samvittighet fordi jeg føler meg bra ved å ha vært til glede for andre. Men min samvittighet kan jo ha for lave krav!! Den har lavere krav enn mitt ideal, det er sikkert og visst. Hva skal jeg gjøre?
Jeg fikk et svar på dette spørsmålet som klarnet ting for meg. Det var at man må skille mellom kropp og emosjoner. Når jeg kjenner kroppen er sliten når jeg blir bedt om å gjøre noe blir jeg oppskjørtet fordi jeg vet ikke om kroppen er verdt å ta hensyn til i forhold til det jeg blir bedt om.
En periode var jeg alltid til tjeneste for andre og sa aldri nei. Helt til jeg kollapset av for lite mat, hvile og søvn. En annen periode sluttet jeg å alltid si ja da den onde tanken om at jeg ble utnyttet kom og jeg tok den på alvor. Er det å tenke at man blir utnyttet alltid en ond tanke? Jeg er usikker på om jeg gjorde en feil den gangen og egentlig alltid bør si ja straks uten først å spørre om jeg har lyst eller ei. Hvordan kan vi vite når vi kan si ja eller nei?
Er askepott et godt ideal? En som tjener også de onde, som aldri sier nei selv om hun er sliten og blir utnyttet? Hvordan kan vi vite når det er ok å si nei uten å tenke at man er en egoist som setter seg selv foran andre? Er det noen gang greit å si nei?
Hvem bestemmer når vi skal unnes mat, hvile, drikke, tenkepause/meditasjon? Jeg mener når man vil følge Gud/intuisjonen, altså. Siden det er kroppen som signaliserer om slike behov må spørsmålet bli: når skal man ta hensyn til kroppens behov når det å tjene andres behov er viktigere enn ens egne? (Det heter jo at man skal sette andre først.)
I bibelen står det at man skal tilgi et uendelig antall ganger den samme synd fra den samme person. Da skal man vel også vise det samme storsinn når det gjelder å gjøre tjenester for andre som selv aldri vil (men kan) gjøre tjenester for deg? Det er ikke mulig å vurdere intellektuelt når det er rettferdig å si nei når andre av prinsipp skal komme først. Hvordan kan man ta vare på seg selv og andre samtidig? Skal jeg ta vare på andre og andre ta vare på meg?
Det er kanskje ikke så enkelt svart-hvitt, men hvordan er det mulig å orientere seg i det grå? Altså,
nå gjør jeg lite for andre i.o.m. at jeg ikke er i jobb, og er redd slike og andre forpliktelser fordi jeg er redd jeg ikke strekker til så lenge som det er behov for meg. Men jeg sitter jo tilbake med en dårlig samvittighet og et ønske om å bidra mer. Når har man bidratt nok? Og hva i en skal få avgjøre det?
Når jeg har vært til tjeneste for andre si 4-5 timer om dagen + tatt meg av min sønns behov kan jeg være fri for dårlig samvittighet fordi jeg føler meg bra ved å ha vært til glede for andre. Men min samvittighet kan jo ha for lave krav!! Den har lavere krav enn mitt ideal, det er sikkert og visst. Hva skal jeg gjøre?
Jeg fikk et svar på dette spørsmålet som klarnet ting for meg. Det var at man må skille mellom kropp og emosjoner. Når jeg kjenner kroppen er sliten når jeg blir bedt om å gjøre noe blir jeg oppskjørtet fordi jeg vet ikke om kroppen er verdt å ta hensyn til i forhold til det jeg blir bedt om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar