Verdens vrengebilde er urettferdighet i praksis.

Hvordan kunne retten til skolegang bli til plikt og tvang når skolen ikke er det en trenger? Hvordan kunne retten til behandling bli til tvang når behandling ikke er ønsket? Hvordan kan foreldre tvinge barna sine til noe de ikke vil? Hvorfor er det ingen frihet for individet i denne vrange verden? De som motsetter seg tvang kalles vrange. Hvem er vrange om ikke de urettferdige?

Barn kom til verden for å bli veiledet i denne trange, rare verdenen og finne sin veg til tross for alt som skjer. Men de trangsynte tvinger de inn i trange former for oppførsel som smelter barna inn i den trange vrange verdenen ved hjelp av skittkasting, ros, kritikk, manipulering, løgn, hemmelighetsholderi, straff, belønning og fysisk maktmisbruk. Barn vil bare lære sin egen natur å kjenne. Men de unaturlige voksne klarer ikke en slik oppgave.

Vi har blitt sviktet. Nå er det bare meg og sønnen min. Men det er egentlig av det gode fordi vi da må stole mer på hverandre og dermed kommer vi hverandre nærmere. De store, stolte som tråkker andre ned kan bare forbli store av innbilningen av at mange beundrer dem. Jeg kommer aldri til å beundre dem. Det er fortærende å bli sviktet men det fortærer intet av det gode i meg. Det er tomhet som svikter, og at tomheten i meg i møte med den forsvinner i meg er bare bra. At jeg blir mindre gir meg bare bedre plass til å krype inn i Guds favn på mer permanent basis.

Man blir ikke kvalm av de stolte. Jeg står med åpen munn uten at noe kommer ut fordi det stolthet er tomhet. Stolthet er grunnløst så det er intet å komme med. Men av urettferdigheten flammer jeg som ild. Dragen vokter skatten og spyr ild på de som ikke fortjener den.

Jeg er også som mauren jeg så i dag som gikk for seg selv langt vekk fra tua si, utenfor det området de andre ferdes på. Den ville finne noe nytt å komme til de andre med fordi den visste så inderlig vel at tua trengte reorganisering.