Når du utsettes for en sårende bemerkning eller noe annet sårende og motsetter deg det, vil du opprettholde smerten fordi du konstant skyver noe vekk og dermed skaper en anspenthet. Du skyver det vekk fordi du kjente det gjorde vondt, men siden skaden allerede har skjedd kan du like godt la smerten gå hele veien gjennom deg så den forsvinner. Det som trenger seg på er ikke til å unngå, så det er like greit å hoppe i det enn å utsette det. Det finnes godt med en vond kjerne, det finnes vondt med en god kjerne, kjenn på det så du kan bli ferdig med det og dermed være åpen for det neste.
Jeg blir stadig overrasket over hvor godt mitt egentlige ego er i forhold til min ytre smarte jævel. Da jeg satt i dyp kontemplasjon i går skjønte jeg at jeg egentlig svært velvillig tar på meg andres smerte som de ikke vil (eller kanskje det er snakk om å ikke klare?)føle på. Til og med den smerte som tilhører mennesker mitt ytre jeg hater er jeg svært velvillig til å påta meg. Dette innså jeg dagen etter at jeg drømte at jeg var død og lengtet tilbake til verden så jeg kunne påta meg mer smerte. Dette gir en forklaring på hvorfor jeg hver eneste dag kjenner smerte komme til meg i kroppen. Smerte som ikke har noen grunn i meg som person. Det bare strømmer på mer og mer, og det har det gjort i årevis, etter tiden jeg var ferdig med å gjennomgå mitt personlige ubevisste. Mitt ytre jeg skyr smerte, så det er ikke sånn at jeg oppsøker det. Det bare kommer.
Det er godt å få en slik forklaring på all denne smerten som kommer uten stans så mitt ytre jeg slipper å føle seg skyldsbetynget for ikke å være fullt ut dugelig på arbeidsmarkedet. Gud liker at jeg gjør et indre arbeid og det har Han visst alltid gjort. Det er bare jeg som har opplevd samfunnets forventninger i konflikt med det indre arbeidet mitt indre jeg påtar seg. Om samfunnet hadde anerkjent indre arbeid i samme grad som ytre hadde det ikke vært noen konflikt, og jeg tror alle mennesker hadde blitt frisatt.
Det er altså mitt ytre jeg som lager motstand mot smerte, men dette er egentlig bare i møte med verdens forventninger, siden det skaper en konflikt mellom tanke (Ahriman) og vilje (Lucifer). Men det er en tid for alt, og jeg gir meg tid til indre arbeid, så konflikten er løselig.
Jeg blir stadig overrasket over hvor godt mitt egentlige ego er i forhold til min ytre smarte jævel. Da jeg satt i dyp kontemplasjon i går skjønte jeg at jeg egentlig svært velvillig tar på meg andres smerte som de ikke vil (eller kanskje det er snakk om å ikke klare?)føle på. Til og med den smerte som tilhører mennesker mitt ytre jeg hater er jeg svært velvillig til å påta meg. Dette innså jeg dagen etter at jeg drømte at jeg var død og lengtet tilbake til verden så jeg kunne påta meg mer smerte. Dette gir en forklaring på hvorfor jeg hver eneste dag kjenner smerte komme til meg i kroppen. Smerte som ikke har noen grunn i meg som person. Det bare strømmer på mer og mer, og det har det gjort i årevis, etter tiden jeg var ferdig med å gjennomgå mitt personlige ubevisste. Mitt ytre jeg skyr smerte, så det er ikke sånn at jeg oppsøker det. Det bare kommer.
Det er godt å få en slik forklaring på all denne smerten som kommer uten stans så mitt ytre jeg slipper å føle seg skyldsbetynget for ikke å være fullt ut dugelig på arbeidsmarkedet. Gud liker at jeg gjør et indre arbeid og det har Han visst alltid gjort. Det er bare jeg som har opplevd samfunnets forventninger i konflikt med det indre arbeidet mitt indre jeg påtar seg. Om samfunnet hadde anerkjent indre arbeid i samme grad som ytre hadde det ikke vært noen konflikt, og jeg tror alle mennesker hadde blitt frisatt.
Det er altså mitt ytre jeg som lager motstand mot smerte, men dette er egentlig bare i møte med verdens forventninger, siden det skaper en konflikt mellom tanke (Ahriman) og vilje (Lucifer). Men det er en tid for alt, og jeg gir meg tid til indre arbeid, så konflikten er løselig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar