Selvfølelse, eller?

Jeg var på et foredrag i går av forfatter og psykolog Guro Øiestad om selvfølelse. Det var artig og utfordrende. Vi fikk snakke sammen alle sammen. Det liker jeg. Når en foredragsholder vil prate uten innspill blir jeg rastløs fordi jeg vil dele de tankene som kommer. Og det kommer mange så jeg må skille ut visse for ikke å snakke for mye i forhold til andre. Det viktigste poenget jeg ble inspirert av henne til å tenke var følgende:

Dagens fokus på det ytre tar oss vekk fra det kjærlige Jesus anbefalte oss: å bli som barn. Barn er i kroppen sin, eier kroppen sin. De vil ikke finne på å betrakte et menneske som et objekt, som en kropp. Det å oppleve å bli betraktet og/eller brukt som et objekt i tillegg til å leve i et samfunn med så mye ytre fokus til sammen er en stor utfordring. Hvis foreldrene våre er overfladiske og ikke bekrefter ens subjektivitet i tillegg til dette er man i særdeleshet utfordret og har en stor jobb å gjøre for å gjenerobre sin sjel.

Hun sa en god selvfølelse. Jeg sa da: finnes det en dårlig selvfølelse da? Enten føler man seg selv eller så gjør man det ikke. Hun var enig i at ordet tydelig var bedre. Hun sluttet å si god selvfølelse og begynte å si sterk selvfølelse i stedet. Hun var opptatt av å skille mellom å oppleve seg selv som et subjekt kontra som et objekt.

Å ha gode følelser om seg selv er ikke selvfølelse fordi de følelsene er knyttet til tanker om seg selv. Da kommer vi inn på ordet selvbilde. Og da kan vi snakke om både god og dårlig. Man kan tenke positivt om seg selv og negativt om seg selv. Selvbildet er hele tiden i endring.

Etter foredraget lurer jeg på om ordet selvfølelse er upassende. For kan man føle sitt selv? Nei, man kan føle eller ikke føle. Følelser / sjelen er bindeleddet til Selvet, som er den vi er. 

En begynte å snakke om noe jeg mener handler om mindreverdighetsfølelse og ikke selvfølelse. Mindreverdighetsfølelse er knyttet til et dårlig selvbilde. Et bilde av å være liten. Man kan føle seg liten fordi noen behandler en respektløst.