Samsaya i mine ører.

http://youtu.be/gOuceDsAa3E

http://youtu.be/Lyimst2Cbus

http://youtu.be/JHRoL37BQcM

En tolkning av virkeligheten rettferdiggjør ikke reaksjonen og handlingen derav.

Uansett hvor mange ganger du prøver å gjette hva en annens motiv er vil du feile.

Det siste du vil med din fiende er å være empatisk, men det er den eneste måten
å kunne se motivet til denne.

Hjemme hos oss.

Hjemme hos oss var det alltid rent og ryddig,
mamma feide alt under teppet nemlig.
Pappa ville oppdage, mamma ville nyte.
Pappa ville spare, mamma ville bruke.
Mamma ble spart av pappa,
han tok heller barna han ikke kunne miste.
Jeg fikk holde han, men ikke beholde han.

Aldri kranglet de. Alltid var det alltid stille.
Det usagte og ufølte distraherte,
gav pappa migrene og mamma bedrøvelse.
Dagen da det usette ble sett
ble ingenting sagt, men alt sammen brutt.

Mitt lille selv kan ikke elske.

Kan vi elske våre fiender? Er ikke det noe vi må overlate til vårt høyere selv å gjøre? Vi kan i høyden se at vi får lærepenger, men elske de som vi får vondt av? Vi kan ikke elske som trangsynte og fryktsomme. Vi kan ikke elske fiender. De kalles fiender fordi vi hater de, fordi vi er redd for de. Vi er redde for hva vi vil gjøre med de, eller hva de vil gjøre med oss. Vi er redd for at fortiden skal gjenta seg. Men elske de? Om vi klarer å elske våre fiender, først da kan vi vel egentlig si vi kan elske? For å elske gjøres uten unntak. Mitt lille selv kan ikke elske. Det ser unntak hele tiden fordi det kan ikke oppfatte helhet. Det eneste jeg kan forvente å kunne klare er å glemme dette lille og gi rom for det store som kan det. Jeg ønsker å kunne nettop det, og aller helst hele tiden. Det er mitt aller høyeste ønske.

Jeg kan ikke tilgi, jeg kan ikke elske. Men jeg kan ta imot Guds tilgivelse og kjærlighet om jeg vil det. 

Når tilgivelse blir unødvendig.

Kan vi kalle en misforståelse en erfaring? Om vi kunne se dypt og gjennomgripende nok, ville vi skjønt hvorfor personen gjorde som den gjorde, og hadde vært opptatt av det fremfor vår egen person. På den måten ville tilgivelse vært et fremmedord. Vårt hverdagssinn klarer ikke dette, og vi er raske til å dømme med fryktsomme, rastløse sinn. Om vi ber Gud om å forstå grunnen til den andres oppførsel er handlingen de har gjort liten i sammenheng med den helhet vi får se.

.

Hvilket selv?

Om man har selvtillit, hvilket selv har man da ha tillit til?
Kan man stole på det lille selvet? Kan man stole på det guddommelige?

Lett å glemme, viktig å huske. + Karma og skuffelse.

En situasjon oppleves forskjellig fra individ til individ basert på erfaringer og egen oppførsel. Det siste tenker jeg ikke så ofte på. Det tok en natt å avsløre gårsdagens utfordring. Jeg klarte så visst ikke å fundere det ut selv før jeg sovnet. Svaret kom som en innskytelse i morges.

Jeg reagerte kraftig på en annens oppførsel. Jeg syntes det var slemt, hensynsløst og sårende. Men jeg selv hadde gitt uttrykk for den samme følelsen flere ganger den siste tiden! Mot en annen. Det var jeg faktisk også klar over at jeg gjorde og jeg likte det ikke, men jeg hadde ikke klart å slutte med det. Å få kjenne hvordan det er å oppleve det som mottaker motiverer meg i sterk grad til å slutte med det.

Jeg er overbevist om at de gangene jeg opplever sårende oppførsel fra andre skyldes det karma - at jeg får kjenne hvordan det er å ta imot det jeg sender ut. Det er umulig å ikke grine når det skjer, og det er selvsagt greit, men det er nyttige lærepenger som kan gjøre meg til et snillere menneske om jeg bare tar de til etterretning.

Det jeg legger merke til i en situasjon er det jeg er opptatt av for tiden og som er aktuelt å jobbe med. Denne gangen handlet det for meg om hvor sårende det er når noen uttrykker skuffelse over ens oppførsel. En annen ville kanskje reagert på noe annet om de hadde fått den samme sms'n som jeg fikk igår. Når jeg var så nærtagen var det umulig å være empatisk og skjønne motparten. Det ble kun sårende og jeg fokuserte kun på hvor fælt jeg syntes det var.

Jeg bet merke til en kommentar for litt siden. Den var: "Jeg kan aldri bli skuffet over deg. Til å bli det elsker jeg deg for mye." Jeg tror at om man opplever at foreldrene ofte uttrykker skuffelse over en kan man til slutt innbilde seg at de ikke er glad i en. Foreldrene som skal prøve å ha overbærenhet med barnas oppførsel. Vi foreldre kan være trygge på at vi er glad i barna våre til tross for vår skuffelse over enkelte ting, men vi kan ikke forvente at barna skal skjønne det og kunne ha overbærenhet med foreldrenes skuffelse/oppførsel. For dem blir skuffelsen foreldrene uttrykker kun sårende. De lærer ikke noe av det, annet enn at foreldrene ikke tåler dem slik de er på alle vis. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal irettesette. Det går an å si ifra på ikke-krenkende måter. Wish me luck!

Acim reddet meg fra voldtekt i drømmeland.

Jeg skulle til Lambertseter, og det var mørkt. Jeg tror T-banen ikke gikk fordi det var natt. Jeg tok en stor slipt planke og la tvers over sporene, og på den seilte jeg avgårde på skinnene. Skinnene reagerte på at det var noe på dem som om det var en vogn, så jeg ble kjørt avgårde. Planken holdt seg fint på skinnene. Da jeg var framme fant jeg noen fyrer jeg kjente. Den ene, en litt eldre tynn, høy fyr med grått hår fortalte jeg om planketuren til. Da vi kom ut av tunellen fra T-banestasjonen så jeg at jeg hadde kommet meg bort fra de andre. Selv visste jeg ikke veien dit jeg skulle. Jeg spurte en gutt på omkring 10 år om han kunne forklare meg veien. Og det gjorde han på den mest merkverdige måte.

Neste scene: Det vare en mann som var kjent for å skære leppene på munnen av kvinner før han voldtok dem. Jeg ville likevel ikke være redd for han og oppsøkte fyren. Jeg var litt lettet da jeg så at han ikke var alene, men at det var to blide unge menn der med han. Vi befant oss i det innerste rommet i en hvitmalt kjellergang. Jeg begynte å snakke om "A course in miracles", og særlig en av de andre mennene så interessert ut.  Plutselig sa voldtekstmannen: du tror kanskje disse fyrene er engler, men de er faktisk assistentene mine. Jeg tenkte da straks på at de assisterte han i hans ugjerninger. Plutselig var jeg alene med han. Han klemte samme leppene mine med den ene hånda rundt leppene mine og hadde en stor kniv i den andre mens han dyttet meg over en kjellervask. Jeg nektet fortsatt å tro at han ville gjøre meg ille, så jeg vre meg forsiktig løs og fortsatte å prate med entusiasme over ACIM.

Det må ha reddet meg, for i neste scene var jeg ute i pent sommervær med leppene i behold. Jeg overhørte da noen bekjente voksne damer omtale voldtekstmannens gjerninger med en latter. En av ofrene sto faktisk da ved siden av hun som sa det. Da ble jeg sint på dem, fordi jeg syntes det var et hån mot ofrene.

---
Da jeg sov på dagen drømte jeg igjen.
Jeg tittet inn i en svart tunnell-gate-avstikker ved en tilfeldighet idet jeg energisk var på søken etter ett eller annet (en vei?), da jeg i enden av den kunne se rett inn i et rom i fordi veggen var av glass. Jeg la merke til at en fyr som lignet på Al Pacino åpnet glasset og ba meg komme inn. Jeg lurte på om det var skuespill. Innefor var det veldig lyst. Masse spot-lights tror jeg. Han ba meg legge med ned sammen med flere andre damer som lå rekke på rekke på et opphøyd gulv/ scene / cat-walk. Det var flere menn omkring Al Pacino-look-alike's alder på gulvet nedenunder. Jeg lurte på i hvilken grad dette var lugubert og om det var fare for at jeg kom til å bli seksuelt misbrukt. Vi fikk beskjed om å strekke ett og ett bein i lufta så langt bakover vi kunne med rette ben og fokusere på hara-chakraet for å få det langt bakover. Lange fine nakne bein var å se opp mot taket. Kvinner med lette, fine klær på seg. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og hørte en dame bak meg spørre en annen om hun klarte å kjenne hara-chakraet.  Det var visst noen som slet litt med det og ikke fikk det til helt. Jeg klarte meg bra selv om jeg egentlig ikke tenkte noe spesielt på chakraet.

Rare drømmer i det siste.

For noen få netter siden drømte jeg at jeg og en fyr jeg kjenner (som jeg ikke tenner noe på) la oss i samme seng. Da jeg la meg hadde han snudd seg på siden med ryggen til meg og sovnet. Jeg la meg ned på ryggen og lurte på hvordan jeg hadde vært som gutt/mann. Jeg visste at hvis jeg tenkte det kom jeg til å bli forvandlet til en for å få svar på spørsmålet. Jeg ble overrasket over å finne at penisen min var så kort. Den var normalt tykk, men uvanlig kort fordi den hadde ikke noe hode. Dessuten så huden vissen ut. Som om den hadde vært solbrent i mange år og ikke innsmurt med krem. Jeg kjent på den med hendene. Om ikke lenge sprutet det krem ut av den. Tykk i konsistensen som kokos-shampoen min blir i kalde rom. Jeg tenkte: det var det svært lite som skulle til for at det skulle skje!. Om jeg hadde vært gutt/mann hadde det vært tragisk om jeg skulle hatt samleie med noen. Jeg ble ikke engang seksuell opphisset før det skjedde! Jeg var glad jeg ikke var mann, siden jeg også hadde så liten tiss. Så var drømmen slutt.

Natten etter drømte jeg det motsatte. Jeg var meg og jeg tillot meg å ha orgasme (det gjør jeg ikke i våken tilstand). Orgamsen varte lengre og var mer intens enn jeg noen gang har opplevd.

Og så i natt drømte jeg ved innsovning at jeg betraktet ei dame som hadde latterkick og at jeg lo med. Og like før jeg våkna drømte jeg at jeg sto i en rekke av voksne og barn med ryggsekker foran inngangen til en trapp som gikk bratt ned til en kjeller. Før noen rakk å komme ned trengte jeg meg fram og spurte hva det var der nede, men ingen visste. Da ville jeg gå først og sjekke. Da jeg var langt nede i trappen så jeg at det hang en stor og solid livrem på en krok på veggen rett fram. Jeg skjønte at den var til for å henge oss alle sammen, e'n etter e'n. Jeg tok derfor beltet med meg og gikk opp igjen og ned en slakk bakke i retning den jeg visste ville utføre drapene. Han sto utenfor inngangen til en bygning da jeg kom nedover. Da han så meg, en fremmed med beltet, så han først overrasket ut, deretter viste kroppsspråket hans at han innstilte seg på å drepe meg med det beltet. Og det var det jeg gikk til han for også. Jeg ville at han skulle spare barna og de andre, og nøye seg med meg.

Katten i vinduet.