Jeg fikk et hint fra åndeverdenen om at jeg "ber" om fæle avvisninger når jeg konfronterer folk på min direkte og brutalt ærlige måte. Jeg bør unngå det og avvise på en forsiktig måte hvor jeg ikke først tar opp grunnen til at jeg gjør det, fordi det å konfrontere slik jeg gjør kommer det sjelden noe godt ut av. (Grunnen til at jeg gjør det er fordi jeg har et håp om at jeg har misforstått og at det kan løses, selfølgelig. Jeg ønsker jo ikke avvise noen. )De fleste føler seg fornærmet av det istedenfor å ta meg på ordet, skjønne hva jeg mener og prøve å forklare. Når jeg ikke får en forklaring blir poenget med konfrontasjonen borte. Jeg vil fra nå forklare hvorfor om de ber om en forklaring på avvisningen, men å selv konfrontere de med grunnen før jeg avviser er egentlig frekt og uhøflig.
Jeg har opplevd noen mennesker, kloke mennesker, som ikke lar seg rive ned av presset, men som sindig klarer å være objektive. Dessverre er det ikke mange slike. Det kan sikkert også ha med dagsform å gjøre. Det er ikke så greit om man ikke har overskudd eller føler seg sårbar. Ubevisst er det nok en test fra min side om de er sterke nok til å takle meg også, men primært er grunnen til en brutal oppførsel den at en finere måte ikke duger på viss mennesker. Noen må man være brutal med for å bli sett / hørt. De er så lettsindige som sommerfugler, så å få de ned på jorda må en tung stein, planke etc.taes i bruk.
Noen tar et oppgjør med sine foreldre når de blir voksne, og sier ifra om hva som såret dem. Noen tør ikke fordi de er redd de skal røre opp veldig sterke følelser hos sine foreldre. Ja, noen er fornuftige og vet det ikke nytter. Som pappa med sin mor. Hun var så selvopptatt og uempatisk at det hadde ikke båret noen god frukt. Han hadde bare blitt brutalt avvist, fått eplekart hivd etter seg, fordi den dama ble fornærmet av langt mindre.
Nå tenker jeg at slike konfrontasjoner ikke hjelper om man er ute etter et unnskyld, fordi det unnskyld som kommer er ikke basert på deres egne samvittighetskvaler, men avkommets press. Og hva er det da verdt? Jeg snakker av erfaring. Mamma ble sint av det hun tok som kritikk. Det aller, aller meste benektet hun fordi det hadde hun glemt. Så det ble bare frustrerende for meg.
Noen venter heller "hele livet" på at foreldrene selv skal innrømme sin skyld og med dårlig samvittighet be om unnskyldning. Men det er godtroende å tro at de som "venter" med slik har dårlig samvittighet. Hadde de hatt det hadde de mest sannsynlig sagt unnskyld like etter at ugjerningen skjedde. Noen mennesker ser skylden i andre og ikke seg selv, og da ser de ikke noe på samvittigheten. Det er selvsagt et overfladisk skue, for med Guds øye vil de kunne se noe annet. Men det øyet kan det hende de ikke får se med før de forlater det fysiske legemet. Eller de får ikke vite at de har såret andre før Gud lar dem kjenne hva deres adferd har gjort med andre, også på den andre siden. Har man ikke empati på jorda, tror jeg man vil få det i himmelen. Da blir det mye å "ta igjen." De med lite empati mangler også selvinnsikt, så om de har hatt det vanskelig med å forstå mennesker tidligere, vil de ha mye å lære på den andre siden, der innsiden er brettet ut på utsiden til alles skue.
Jeg føler meg konstant frarøvet kjærlighet fordi faren min ikke bryr seg om meg. Det blir litt spennende å se hvordan han blir på den andre siden. Om han ber om tilgivelse får han det, men jeg tror ikke han kan gi meg noe der som jeg savnet her. Det er for sent da. På den andre siden er det så mye kjærlighet og jeg vil ikke søke noe fra han. Han er en overfladisk stakkar som ikke har noe å gi.
Jeg har opplevd noen mennesker, kloke mennesker, som ikke lar seg rive ned av presset, men som sindig klarer å være objektive. Dessverre er det ikke mange slike. Det kan sikkert også ha med dagsform å gjøre. Det er ikke så greit om man ikke har overskudd eller føler seg sårbar. Ubevisst er det nok en test fra min side om de er sterke nok til å takle meg også, men primært er grunnen til en brutal oppførsel den at en finere måte ikke duger på viss mennesker. Noen må man være brutal med for å bli sett / hørt. De er så lettsindige som sommerfugler, så å få de ned på jorda må en tung stein, planke etc.taes i bruk.
Noen tar et oppgjør med sine foreldre når de blir voksne, og sier ifra om hva som såret dem. Noen tør ikke fordi de er redd de skal røre opp veldig sterke følelser hos sine foreldre. Ja, noen er fornuftige og vet det ikke nytter. Som pappa med sin mor. Hun var så selvopptatt og uempatisk at det hadde ikke båret noen god frukt. Han hadde bare blitt brutalt avvist, fått eplekart hivd etter seg, fordi den dama ble fornærmet av langt mindre.
Nå tenker jeg at slike konfrontasjoner ikke hjelper om man er ute etter et unnskyld, fordi det unnskyld som kommer er ikke basert på deres egne samvittighetskvaler, men avkommets press. Og hva er det da verdt? Jeg snakker av erfaring. Mamma ble sint av det hun tok som kritikk. Det aller, aller meste benektet hun fordi det hadde hun glemt. Så det ble bare frustrerende for meg.
Jeg føler meg konstant frarøvet kjærlighet fordi faren min ikke bryr seg om meg. Det blir litt spennende å se hvordan han blir på den andre siden. Om han ber om tilgivelse får han det, men jeg tror ikke han kan gi meg noe der som jeg savnet her. Det er for sent da. På den andre siden er det så mye kjærlighet og jeg vil ikke søke noe fra han. Han er en overfladisk stakkar som ikke har noe å gi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar