Å bli avvist og ikke selv få avvise

Ifølge enneagrammet er 4'er (kunstnertypen) mest av alt redd for avvisning og dette preger dennes liv på alle områder. Det stemmer nok, men det motsatte er omtrent like ille; det å bli angrepet / invadert og ens egen avvisning av en annen ikke nytter. Hva er verst; en følelse av klaustrofobi og utstoppethet eller den ytterste ensomhet og hvori alt det innvendige er knust og rast ned i det store tomme intet? Det første kan man gjenoppbygge, fortrinnsvis med noen andre materialer og å bli invadert er også overkommelig selv om man er nervøs og sjokkpreget en tid etterpå.

Å bli holdt fast når en bare vil vekk fra vedkommende, å be noen slutte å plage en og de ikke vil høre, det er angrep. Hva er verst? Å bli avvist eller ikke selv få avvise?:) Jeg tror jeg sier de begge er like ille om graden av invasjon  og avvisning er den samme.