Det er sikkert ulike grunner til at vi er arrogante. Det er kanskje en overbevisning i oss som er feil, og som vi bruker for å rettferdiggjøre arrogansen? Jeg tenker noe slikt som: " det du skal si er så teit at det gidder jeg ikke høre på en gang".
Jeg har opplevd at ei var arrogant overfor meg en gang. Det føltes som en avvisning. Det i seg selv kan være en motivasjonsfaktor for meg å huske på.
Det siste jeg vil er jo å få noen til å føle seg små.
Om vi klarer å løfte noen frem har vi gjort noe bra. Jeg skjønner at jeg mangler verktøy både i form av ord og handling for å få mennesker til å føle seg verdsatt.
Føler meg som et null bare jeg tenker på hvor mangelfull jeg er på det området, et område som vel egentlig spenner ut over det hele?
For meg handler det om å ikke tåle. Jeg blir så utålmodig når jeg vet det
kommer noe dumt eller noe jeg allerede vet. Jeg klarer rett og slett ikke å høre på. Det er uutholdelig. Det er min svakhet. Vi kan kanskje ikke fjerne disse tendensene, men heve oss over dem, finne dem upassende?
Noen velger å overhøre. Det er en annen måte å være arrogant på, som jeg ikke liker, fordi jeg vil ta folk på alvor. Men denne viljes godhet hjelper ikke noe når jeg ikke orker å høre. Tragikomisk.
Selvtilliten og arrogansen er teit å ha fordi det de baserer seg på er de tankene som har kommet til meg. Og hvor ofte er det ikke at de jeg har fått ikke strekker til og jeg føler meg dum? Arroganse tilhører konkurransekulturen. Jeg var ekstremt på skolen. Strevde hele tiden med å være best, for å få positiv oppmerksomhet.
Jeg skal se om jeg kan klare å forholde meg løsrevet til utålmodigheten min så jeg får sjansen til å velge den bort. Jeg er så kjapp at det er skummelt. Jeg får ofte lunta tent og nedbrent i samme sekund, så det å rekke å komme inn og lage noen endringer er ikke lett.
Det å tenne så fort ligger i pappas slekt. Jeg tror alle har mislikt denne tendensen ved seg selv og også vært offer for den.
Arroganse er vel bare en av mange ord man kan bruke på manglende hensyn / kjærlighet? Når tålmodigheten tar slutt, når overskuddet er oppbrukt etc? Jeg beundrer de tålmodige menneskene. Men verden trenger kanskje sånne som meg også, som ikke vil jatte med, men kalle en spade for en spade. Noen trenger kanskje å vekkes fra ignoranse eller annet som sløver ned. Det kjipe med å ha den rollen er at man føler seg slem etterpå, for ingen liker å høre sånt og responsen er derfor ubehagelig. De gangene jeg har tenkt at jeg har mislikt arrogansen min er når jeg har brukt den uten å ville det i mangel på overskudd og den antakeligvis skadet andre. Det tilhører kjødet, og ikke vårt himmelske legeme, gudskjelov!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar