Noen tanker er prentet inn og preger følelsesliv og handlingsmønstre. De gjentar seg fordi de er som limt fast. For å løsrive seg fra de er man nødt til å erstatte de med et sett nye man vet er sanne, i motsetning til hva de man vil få like mye avstand til følelsesmessig som man har i ånden er.
Det en tanke som sitter dypt i den norske kultur, som også sitter dypt i meg. Det er det gamle: "man må yte for å nyte".
Jeg vet jo med hodet at man er verdifull uansett hvor mye man kan jobbe, og at syke fortjener mat. Likevel sitter tanken som støpt og forgifter meg sammen med dens kone som sier : du er ikke noe verdt. Sammen sier de at du ikke er noe verdt så lenge du ikke jobber og bidrar.
For å erstatte dette tankesettet må en spørre seg hva som er av verdi. Når Bahaullah sier at treet som ikke bærer frukt skal kastes på bålet, tenker han da på frukt som handlinger? Nei. Bahaullah tenker på frukt som åndelige egenskaper (derav ordet ånds-frukt) som viser tegnene på det guddommelige i mennesker for verden. For det er dette verden trenger. Jeg må ikke falle i materialist-fella og innbille meg at verden trenger effektive menneskemaskiner.
Altså trenger verden åndelige egenskaper som kommer til syne, i handling. Det er en fryd å kunne gjøre det. Og det å fokusere på det er mye mer konstruktivt enn å tenke at man må jobbe som en maskin for å være verdifull. En maskin er ikke verdifull. Det eneste som er verdifullt er det guddommelige. I denne sammenheng passer det å spørre: Hvem vil du tjene? Gud eller Mammon?
