How to forgive evil.

​

I have heard several times people say they don’t even want to try to forgive because they fear that makes them accept the evil action. It is important to separate here. To accept reality is one thing, to love stupidity is another. What is positive about our stupidity and evil actions is that we can learn from it if we want to, but it is impossible to love a lack of something like knowledge and empathy, to love nothingness. If you ​understand with empathy you get over it, get perspective. You will still have your moral afterwards, but your understanding have been greater.

Evil actions, and even evil motives, does not make the whole person evil. Evil can not reach as deep as where the reason underneath the motive lies. The reason is the hardest to figure out, if not impossible. You don't want to have empathy with a person you find evil, but that is the only way to understand and get over the issue you are staring yourself blind at, and that connects you to that person. 

What I have seen using this method is that the other person has a tunnel vision and a consciousness level so low I can not expect any better from them. I have also seen no thought of the consequenses from a man I had started to believe was trying to break me on purpose.

Jesus' quote: "forgive them because they don't know what they are doing" is a magical one. If you say you want God to forgive it sounds like you have done it already. Try it. You may find you feel like you have forgiven. It happens indirectly through God.

To respect that they have a free will and have to take responsibility (karma) for their own stupid actions is another factor to have in mind. It also helps to look at my own shortcomings. We are not very different. We are all ​human beings, with fear and lack of understanding.

​

The trust in God

When bad things happen to us we want to know the meaning with it from Gods point of view. If we don't understand the meaning, if we can't see the benefits from our tests, I think the trust in God can be weakened. I "blame" God for everything because I don't think anything happens without His consentment, but I am never angry at God for what happens, I get angry at people, and that is just as stupid, because we are all here to learn and we all have shortcomings.

Etter møtet med healerdama.

I dag, 1 desember 2015, besøkte jeg en healerdame som også driver med somatisk healing og regresjon. Somatisk healing høres svært interessant ut. Hun var veldig åpen og ok og jeg snakket masse og det hjalp meg. Jeg har lurt på hva jeg kan gjøre for å forbedre mitt forhold til min sønn i det siste. Jeg kom frem til at jeg skal se om hans sinne kommer av at faren svikter han og oppfordre han til å snakke om det (og la han få en slåpute etter forslag fra healeren) for å få uttrykt det og dermed muliggjøre en bearbeidelse av det vanskelige. Jeg skal også klemme han mer siden det er å gi klemmer som er å gi kjærlighet for han.

Jeg føler meg mye mer åpen og i bedre humør etter healingen.

Jeg sa til henne at jeg ønsket et forbedret forhold til Gud og at det var grunnen til at jeg kom til henne. Jeg har tvilt på om Gud har en mening med de prøvelsene som skjer meg. Jeg trodde ikke jeg skulle bli slik jeg har kritisert andre for i mitt stille sinn; miste troen på Gud(s kjærlighet) bare fordi en opplever motgang i livet. Jeg har manglende tillit til Guds kjærlighet fordi jeg ikke ser meningen med det som skjer fra Guds perspektiv og fordi jeg har opplevd mye av det jeg har oppfattet som det motsatte av kjærlighet dette året. Det hjalp å snakke med healer-dama.

Det er ikke sånn at Gud ikke stepper inn. Jeg får stadig vekk positive innspill når jeg sitter fast i noe vanskelig. Noen får ikke det engang, så det er litt rart at jeg opplever at jeg er så fjernt fra Gud, kanskje?  Jeg tror jeg bare ble prøvet litt vel mye på en gang og ble så fortvilet at humøret sank og dro Gudshengivenheten med seg ned. Jeg ble rett og slett veldig, veldig skuffet og uforstående til en viss persons oppførsel + masse annet som jobbet mot meg som jeg måtte takle samtidig. Jeg har ikke bearbeidet alt ennå.

Å bli gransket for feil, kritisert, dømt og ikke trodd av autoriteter som har makt til å ødelegge ens liv er tøft, men når en er ferdig har man opplevd en ting de fleste, inkl. meg frykter og føler seg mindre redd, mer bevisst og tolerant overfor egne dårlige sider og mer bevisst på hvor slett og farlig forutinntatthet er.

Vi kom aldri til å bli uvenner!

Vi kommuniserte så godt at vi kom til å løse uoverensstemmelsene, trodde vi naivt. Tenkte ikke på at grunnlaget, respekt og tillit, må være til stede for at kommunikasjonen i det hele tatt skal finne sted og være god.

Først mistet jeg respekten fordi han ikke tok særlig mye på alvor. Uten respekt mistet jeg også tålmodigheten, så jeg sluttet med teskje-matingen. Da han ikke fikk noe servert slik lenger, hadde han kun egne tanker å forholde seg til, og mistet dermed tilliten. Uten tillit kom de negative vrangforestillingene om meg. Da de kom til uttrykk ble det enten ingen eller ukonstruktiv kommunikasjon. Slik begynte krigen.

Ingenting

I dag, 3 dager etter sykehusbesøket, sitter jeg igjen med en følelse av ydmykelse. Pappa satt der og sa rett ut at han dreit i oss, barna sine. "Dere får ikke noe i arv av meg. Jeg har satt alle mine verdier i konas navn".Det er sinnsykt. Han har ydmyket meg mange ganger og derfor er det bra han dro sin veg. Det er fordi han selv trenger ydmykhet han ydmyker andre, tror jeg. Ubevisst om årsaken, selvsagt. Gud kommer til å måtte ydmyke han big time. Jeg gidder ikke gå i begravelsen hans. Jeg hjelper han ikke over i lyset om han er for redd for å tre inn der, slik jeg var forberedt på å gjøre.

Alle er best

Sønnen min på 9,5: Du er den beste og snilleste!

Jeg: Det kan jeg ikke si meg enig i.

Han: Men jeg mener den innerste deg. Det er den jeg hører på. Ikke den utenfor,da!

Jeg tenker: Alle menneskers innerste er vel "den beste" og "den snilleste"( for det er bare det ytre

mennesket som gjengir dette indre vesen mer eller mindre vellykket). Skulle ønske jeg klarte å være like 

uanfektet som han av andres og egen persona.

Moderasjon

Å moderere seg betyr ikke at man kan skade litt, men ikke mye. Det betyr noen ganger å unngå det som er skadelig. Velge med omhu. Altså er f.eks tobakk, visse medisiner, kunstige søtningsmidler, miljøgifter, narkotika og alkohol skadelig uansett mengde og bør kun inntaes når det er nødvendig og ikke finnes noen bedre erstatning. I stedet for å ta beroligende medisin, sovemedisin, oppkvikkende midler, medisin mot sukkersyke, lavt eller høyt stoffskifte, svekket potens eller høyt blodtrykk f.eks kunne man tatt urter med samme virkning, men uten svekkende effekt og de samme bivirkningene, fulgt anbefalte kostholdråd tilpasset ubalansen og passet på å få i seg vitaminer, mineraler og sporstoffer som er viktig for å bli frisk fra sykdommen. Noen ganger betyr altså moderasjon å kutte ut noe og erstatte det med noe annet. Altså ikke begrense en type medisin, men medisiner generelt. Ikke begrense mengde alkohol, men nytelsesmidler generelt. Et unntak er at ved fysisk aktivitet skader man kroppen, men det er bare kortvarig. Med hviletiden blir nedbrutt muskelatur bygd opp igjen så man blir sterkere enn før.

Når man har et lavt energinivå får man også lavere tanker og dårlig humør. Da er det viktig å moderere hva man sier så man ikke sårer noen. Visse ting kan man dog ikke kutte ut. Man kan ikke unngå å spise, drikke, handle, snakke og tenke over lang tid, men man kan styre hvor mye og hva man gjør av noe, hva og hvor mye man spiser, drikker, hva man tror på av de tanker som kommer og hva man velger å videreformidle til andre. Man skal gjøre og ta det som er nødvendig, og unngå å gjøre og ta mindre og mer enn det.

Måtehold er et annet ord for moderasjon og det ordet viser at det handler om måten noe gjøres. At man holder seg tilbake for å tenke før en handler. Det kan handle om å veie og velge sine ord før man taler og tenke på hvilke konsekvenser det man vurderer å gjøre har på ens egen, andre menneskers og naturens helse.

Kjeppjaget

Han setter kjepper i hjulene, og gir meg skylden for at sykkelen ikke går framover. Jeg hjelper han fri fra kjeppene, og så snart sykkelen triller igjen setter han en ny kjepp inn. Barnevernet synes synd på han og kjeppjager meg. Ja, de skyter budbringeren i stedet for å arrestere den som går over streken gang på gang.

De mener barn skånes for innblikk i "de voksnes verden", som om den er noe separat fra barns egen. De har en plakat på venteværelset hvor de påstår at barn ikke ønsker at vi skal betro dem våre følelser. Til meg legger de til at også de tanker vi gjør oss og våre handlinger skal holdes hemmelig. Hva vil de oppnå med dette? Ønsker de uvitende, egoistiske barn med blind tillit til voksne? Jeg lærer min sønn det motsatte.

De regner seg som eksperter på barn, som vet bedre enn foreldre selv, selvsagt. Og gjør du ikke som de mener er best er du "vanskelig".

All kunnskap om barn er forkastelig så lenge en har glemt hvordan det var å være barn.

Sneglene

Mon tro hva de tre sneglene snakket om i stad da de sto tett sammen?
En time etterpå står den ene stille med følehornene kontant opp,
den andre ligger sammenkrøket og den tredje går på oppdagelsesferd.

Det er ikke en styrke.

Barnevernet og faren til sønnen min er begge enige om at å ikke vise følelser er en styrke og noe man ikke må gjøre overfor barn. Faren har et problem som er at sønnen vår ikke vil se han. Hadde han vist hva han følte, om han i det hele tatt har slike følelser, hadde han ikke hatt dette problemet i det hele tatt. Han sier til sønnen at det er greit at han ikke vil se han i stedet for å uttrykke at det sårer han, og uten å uttrykke at han er lei seg for det han har gjort som sønnen hans er skuffet over. Snakk om bakvendtlandtilværelse!

Sherlock humor!

S.H:     Mrs Hudsom! Mrs Hudson!
Mrs H: Yes, what is it? What have I done now?
S.H:      There is something missing from my desk!
Mrs H:  Missing?
S.H:      Something very crucial!
Mrs H: What?
S.H:      Dust! You've been tidying up against my explicit orders.
Mrs H:  Ah! Look, I made sure I didn't disturb anything.
S.H:      Dust, Mrs Hudson, is an essetial part of my filing system. By the thickness of it I can date docoments immiadeately.
Mrs. H: Well, some of the dust was this thick!
S.H:      That would be March 1883.

Sherlock ligger utstrakt på sofaen og tenker når Watson kommer inn og spør hvorfor han har røykeplaster på seg. "Det hjelper meg å tenke", svarer Sherlock. "Men hvorfor tre stykker?".
Sherlock: "Dett er et 3-plaster problem".

W: Hvorfor får du bo hos denne damen så billig?
S:   Jeg forsvarte hennes mann som var anklaget for mord.
W: Å ja! Fikk du han løslatt?
S:  Nei, jeg fikk han drept!

W: Har du snakket med politiet?
S:  Det er ikke tid til å snakke med politiet!
W: Fire personer er døde, og du snakker med meg?
S: Huseieren tok hodeskallen min.

Mine delmål for tiden.

Ikke klag, vær takknemlig,
og glede vil oppstå fra ditt indre.

Når noen er negative;
klager, sutrer, er engstelige, irriterte eller sinte
ikke føl på den andres følelse
ellers reagerer du som den negative
og hjelper ikke det minste.

Kjenn din indre ro og glede over å hjelpe

og du vil være i stand til å se dem helhetlig.

Inspirert av boka Diciplens spejl av Birgit Lomborg

Pride

 Pride is perhaps in everything motivated by our personality and not our soul? In some degree, I mean. Is humility the abcent of pride? It is no fun thinking about how much of the time I must be having this. And I think it is not only when we feel proud, but also when we feel ashamed, we are under the influence of pride. Cause why would we care what others and our self thought about us if not? What they thought about our little personality that is only an instrument for the soul if we want it to be or not.

Sten til brød

Hvorfor skulle ikke Jesus forvandle sten til brød slik djevelen fristet han til da han var i ørkenen og hadde sultet i 40 dager? Det er ikke noe galt med brød når man er sulten. Men dette er samme test som Moses' menn ble utsatt for. De ble ikke tilfreds av det åndelige brødet manna Gud sendte til dem da de var i ørkenen. De ville ha mat og feilet testen. Men den tomhet mennesker føler (symbolisert med ørkentilværelsen) fylles ikke av fysisk brød. Vi ser at materielle mennesker har en tendens til å fylle sin tomhet med materielle ting for å oppleve fysisk velbehag, men tomheten blir aldri fylt av dette fordi vi har en annen sult enn den fysiske og vi har andre sanser enn de fysiske å tilfredsstille. Det er nettopp denne sult de som faster av religiøse grunner vil kjenne på og tilfredsstille når de føler fysisk sult og tomheten i tilværelsens verden når de ikke skal fylle seg med verdens ting. Jesus opplevde fysisk sult, men han var oppfylt av den hellige ånd etter dåpen som skjedde i forkant. Med den er ikke det fysiske så viktig. Med den opplever man at det fysiske er tomhet. Han sa derfor til djevelen: man kan ikke leve av brød alene. Poenget var altså ikke at det er noe galt å forvandle sten til brød. Jesus forvandlet jo vann til vin da det var mange som var sultne. Men å bry seg om å gjøre det kun for egen del og kun for å tilfredsstille det fysiske legemet var unødvendig. Han stolte på at Gud ivaretok hans behov fordi engler tjente han og han var under ledelse av den hellige ånd i ørkenen. Han visste dessuten at hans liv ville bestå av prøvelser, og ikke var ment for å nyte verden med de fysiske sanser.

Dette minner meg om sjelens (sinnets) mørke natt hvor Gud tøyler ens tilbøyeligheter og begjær så man opplever en følelsestørke (ørken) og ingen glede finner i noe, hverken fra den lavere eller høyere verden. Dette er sinnets renselse. Man lærer på denne måte å tjene mennesker kun av kjærlighet til Gud og ikke fordi man selv finner glede i det. Man slutter å være innbilsk (hovmodig) ettersom hun nå opplever indre fattigdom, og begynner å lytte til andre (og Gud). I denne natten vil hun motta det åndelige brød (inngitt kontemplasjon). Hun vil se hvor liten hun er og hvor stor Gud er. (Les "sjelens mørke natt" av Johannes av korset for mer.)

Kommentar til "Jeg har slått mine barn".

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Frode-Thuen-svarer-Jeg-har-slatt-mine-barn-7965227.html#.VSelDMgCA9M.facebookJeg tror det kan være nyttig å spole tilbake situasjonen hvor hun ble så sint at hun gikk over grensen og spørre seg om hun kan se en annen løsning på problemet, så hun har et verktøy til neste gang noe lignende skjer. Hvis ikke det er mulig å se en annen løsning spørre seg om det hadde vært så farlig om det trassige barnet hadde fått vilja si (f.eks). Hadde det vært så farlig som at barnet ble slått? Om man har arvet samme temperament, kontrollbehov eller annet som kan ligge bak er det ikke det minste rart hun repeterer sine foreldre. Hun må erfare et alternativ i virkeligheten eller fantasien før hun kan gjøre annerledes selv. Dette er en kvinne som vil finne en god løsning og som til nå ikke visste bedre. Det er da ingen grunn til å fordømme.

To all mothers who have lost a child.

In the Name of the Loving Friend: O MOTHER! Grieve not over the loss of thy son; rather pride thyself therein. Indeed this is an occasion for gladness and rejoicing, not for despondency and sorrow.I swear by the Day-Star of the morn of Truth that thy son hath attained a station such as no pen can depict, nor words adequately describe. His habitation is the realm on high, his associates and companions are sanctified and detached souls, and his sustenance the imperishable and hidden blessings of the Lord. In truth were that lofty and glorious station to be revealed to an extent smaller than a needle's eye before the eyes of them that dwell on earth, they would, one and all, be so filled with joy and ecstasy as to be consumed thereby. Therefore think not that he hath perished. Indeed he will endure in the heavenly kingdom as long as God Himself endureth. And this calleth for gratitude, not grieving. When he findeth that thou art happy he becometh more cheerful, but when he perceiveth that thou art disconsolate, this provoketh anguish in his heart.

Busy thyself in the remembrance of God and unloose thy tongue in celebrating His praise with utmost joy and radiance. God, the Exalted, the True is with thee. He is kinder than a father and more compassionate than a son. Bahaullah

Great article about 5 New Age misconceptions.

http://erinjanus.com/5-common-new-age-misconceptions/Kan egentlig forstå at noen kristne kaller New Age satans verk, fordi noen av "læresetningene" kan lett føre til egoisme. Som å unngå negativitet (andres vanskeligheter og eget ansvar for å ta tak i problemer), ikke ta andre på alvor ved troen på solipsisme, ikke kjempe mot urettferdighet fordi sinne er negativt og derfor "feil", at man gjør hva man vil uten hensyn til andre fordi man tror ingenting er rett eller galt og det å akseptere alt uten motstand som fører til at det onde kan regjere fritt og øke i omfang.

To bøker

Kjøpt to bøker nå. Gleder meg til å titte i de.

Eksempler på artister jeg har hørt på i det siste:

Bebe Rexha  https://youtu.be/55OK26tYDfY

Lissie: https://youtu.be/Q0FAPa7lNss

Ellie Goulding: https://youtu.be/0NKUpo_xKyQ

Laura Marling https://youtu.be/GDJPRRUH07k

Lana Del Rey https://youtu.be/hMq2KnudicQ

Marina and the diamonds: https://youtu.be/DCB_MbYyCYQ

Rihanna https://youtu.be/MPQdQd7vY1g

Comfortably numb

http://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/Okning-i-unge-som-gar-pa-antidepressiver-509214_1.snd#.VRPe4H1Z9O4.facebookSom om det var følelsene som var problemet! På tide at det blir snakket mer om hvordan takle følelser, fremfor å kollektivt bedøve dem med piller, narkotika, sulting, overspising, oppkast, overtrening/overaktivitet og alkohol. Er det ingen kjærlighet til å romme følelsene? Jo, men hvem er troende?

Sex questions

What is it about masturbation that is no good? Is it the energy that are removed with the orgasme? Is it the fantasies? The focus on it? Is it that you do not make a union? What if you do it to raise the energy and do not have a normal (top) orgasme and don't touch yourself physical at all, or as a meditation where you give up your own will? Is masturbation wrong when it is done just to have pleasure? or release tention? 

What is sex? Is it the action or the purpose of doing it the most important? There should be no shame in our sex life. That is why this topic is important to discuss.

I have wanted to understand what it is about sex before marriage that is wrong and have given it much thought and also experimenting. Is it because it can make children? Is it because noone should be used for pleasure, is it because the energy should not be used for pleasure? It is not for pleasure but for making union? Is it because they don't love each other yet? Is it because many get feelings for someone they have sex with and the same don't always happen with the other? 

And why is it forbidden to love someone of the same sex physically? Is it because of the energies that do not unite, or do they unite? Is it the anal- sex that is unhealthy? Is it unhealthy physically or energetically? Is it because God never meant that some of the same sex should fall for each other, but that something happened that made someone stumble out of the straight line? 

For me the most important to understand now is the energy-aspect of relationships and methods. Anal sex has some effects that genital sex hasn't. Not very much is known about the subject unfortunately, and not strangely, since it is tabu. Everything can be negative or positive, it depends on when /where it is used. If it is suitable or not.

Can something done in love or making love be a sin? I don't think so. If what you do, either you do it by your self or someone else no matter the gender, it is pure when love is involved. When the ego is withdrawn everything is well.

Ære og vanære.

Å være klok, prestasjonsdyktig, vakker eller rik har en felles felle ved navn stolthet.
En felle man går i når man tar æren for det man av Gud er gitt.
Fellen på motsatt side, som de som skammer seg over det lille de har fått av Gud
av klokskap, ferdigheter, ytre skjønnhet og rikdom faller i, heter også stolthet.
Til felles har fellene at de som går i de er utakknemlige overfor Gud og tar æren eller vanæren selv.

Vanity

http://youtu.be/qGXvj2BjZLA

Følelser er et sunnhetstegn.

Det er flere som har blitt skremt av følelsene mine. Til felles er deres følelsesmessige avstumpethet. Om noen kaller deg hysterisk eller emosjonelt ustabil vær glad du, i motsetning til den som kritiserer, tolererer dine følelser. Det er de det er synd på, som betrakter følelser som sykelig, fordi det er den holdningen som er syk. Det er en svakhet å ikke tåle kaos og det ukontrollerbare. Det er ved undertrykking av følelser og behov det blir ubalanse. Emosjonell ustabilitet betyr ikke å gi uttrykk for sterke følelser, som noen tror. Emosjoner uttrykkes for å stabilisere sinnet.

http://www.nytimes.com/2015/03/01/opinion/sunday/medicating-womens-feelings.html?smid=fb-share&_r=0

Sheila Chandra

http://youtu.be/ouIss1cBghk

http://youtu.be/5Rl6RGhv-0M?list=PL74685B14B6D1D1AB

http://youtu.be/eyv_MT6DcwU

http://youtu.be/06bD5CFuZFQ

http://youtu.be/XR0BBHP3lnE

http://youtu.be/OkJvtIHMp9U

http://youtu.be/GgeJsR7iugA

http://youtu.be/voIbKv45f1Y

http://youtu.be/yhtnI6zN7d4?list=PL17BFC6E13E9C1FA1

Audrey Hepburn an animal lover.

The fact that she had a deer as a pet is so cool. But she seems to attract not only deers. Have a look:

Bahai on theosophy

https://senmcglinn.wordpress.com/2010/05/09/abdul-baha-on-theosophy/

The father is in the son and the son is in you.

Thou hast asked about the statement in the Hidden Words, which reads “Son of Spirit! Turn thy face so that thou mayest find Me within thee, Powerful, Mighty and Supreme.” This is the statement to which His Holiness, the Christ, referred His apostles in the Gospel, saying, “The Father is in the Son, and the Son is in you.”

This is evident that, when the hearts are purified and through divine education and heavenly teachings become the manifestors of infinite perfections, they are like clear mirrors, and the Sun of Truth will reflect with might, power and omnipotence in such a mirror, and to such an extent that whatever is brought before it is illumined and ignited. 

Abdul Baha

Sinead O 'Connors første låt.

http://youtu.be/WBTEEZSV6sA

Gud lover hell i uhell.

En gang da jeg var liten og en venninne og jeg holdt i sykkelstyrene til hverandre mens vi syklet krasja vi og fikk vondt. Da jeg tittet opp fra kroppens blåmerker fikk jeg øye på en femtilapp. Jeg fikk da noe jeg opplevde som en åndelig åpenbaring og ropte: Hell i uhell! Hell i uhell er sant! Det er alltid hell i uhell! Jeg ble veldig glad for den sannheten jeg forsto som en lov Gud har lagd. Tror du det finnes en slik lov?

Hvordan bli lykkelig.

Det er samme for meg hva som er med på å utløse det, men det må være kjærlighet med for at jeg skal være det. For å oppleve lykken trenger vi å løsrive oss fra alle ting, inkludert identifikasjon og forventninger. Husk de minste babyer er ett med himmelen /Gud noen måneder etter fødselen, så man må ikke forandre personligheten for å oppleve lykksaligheten i kjærlighetens enhet. Men for å integrere erkjennelser trenger man en bevissthet som omfatter intellektets evner. Disse evnene (hukommelse, forestillingsevne, refleksjonsevne) er ikke utviklet hos en baby. Eller er det bare hjernen som ikke har utviklet seg nok ennå? 

Når vi vil endre personlighet etter et ideal er det for å kunne kontrollere hva vi vil gi til verden. Ettersom egenviljen blir mindre viktig enn Guds, ens egentlige vilje, blir behovet for kontroll også mindre og man vil løsne mer og mer på tilknytningen til egoet. Man opparbeider seg en tillit til Gud, egen, og andres godhet og erfarer at jo mindre man holder fast ved av viten jo mer rom er det for input fra oven. Man erfarer at input kommer når en trenger det, så det blir lettere å være spontan (mindre hemmet). Samtidig blir man mindre fryktsom og hevet over det lave i seg.

Dagens sitat

Vi får en verdslig kledning av å tilpasse oss verden, men er det for å tilpasse oss den vi er i verden? Er vi ikke i verden for å lære dens mangler å kjenne så vi kan gi av den himmel vi tilhører det den trenger?

Kontroll og hjelpeløshet.

Jeg har tidligere vært redd (hatt angst) for å miste kontrollen og føle meg hjelpeløs sammen med fremmede mennesker og menneskemengder. Redd følelser skal overvelde meg så jeg mister maska og på vakt - holdningen mot andres eventuelle angrep. Så en dag skjer det selvfølgelig (for Gud vil jo gjøre meg fryktløs!): Når jeg føler meg helt maktesløs og uttrykker følelser fritt sammen med flere fremmede innser jeg at jeg aldri har hatt mer makt over de rundt meg som da. Det motsatte av hva jeg hadde fryktet. (At de skulle angripe verbalt eller fysisk) I virkeligheten ble de særdeles passivisert.

Og jeg har fryktet at andre skal ta kontroll over meg om jeg mister den. Når jeg tilsynelatende ikke har kontroll har jeg mest kontroll. Når jeg av maskefolket blir kalt emosjonelt ustabil er jeg på det tryggeste, for da merker jeg mer av tryggheten i meg og det som er stabilt omhyller meg. Da reagerer jeg ikke på hva folk rundt meg tenker og føler, noe jeg ellers for ofte gjør når jeg tilsynelatende er stabil. For en deilig tilstand å være i når en rommer alt, fordi man aksepterer alt og tvinger ingenting! Hva skal man med stabilitet når man kan fly?

Jeg har skjønt at de som kritiserer meg for de følelser jeg uttrykker gjør det fordi de mangler medfølelse og empati. Siden de ikke ser sin mangel blir mine følelser feil for dem i stedet.

Jeg hadde en spesiell opplevelse på legevakta for noen uker siden. Jeg opplevde at egoet liksom døde et langt øyeblikk. Det ble svart for meg i den stunden. Det skjedde da jeg gav opp viljen min da tålmodigheten min tok slutt og jeg gav opp å kjempe. Fysisk ble jeg helt slapp da, jeg så det da det svarte øyeblikket var over, at jeg var i ferd med å synke sammen fysisk. Etter det var jeg mer som et barn på den måten at jeg ikke lenger hadde kontroll over hvordan jeg ville påvirke situasjonen ved først å tenke, men hadde kontroll (i form av påvirkningskraft) over situasjonen naturlig ved å gi spontant uttrykk for hva jeg tenkte og følte. Fullstendig nærværende uten hodet i veien. Jeg kunne tenke, men jeg var helt uhemmet. Å miste kontrollen blant fremmede er noe jeg bestandig har fryktet og fått angst pga, så jeg visste det måtte komme en gang til siden jeg ennå ikke hadde gått opp for meg at det er ufarlig. Endelig er jeg ikke redd for det mer. På vei til legevakta var jeg også ego-død fordi jeg hadde panikk. Selv om jeg merket at visse personer var avvisende mot meg da jeg beklagde meg over alt blodet, gjorde det meg ikke noe. Jeg var i en sfære som gav meg trygghet. Den var tettere enn den vanlige luften er.