Sinead O 'Connors første låt.

http://youtu.be/WBTEEZSV6sA

Gud lover hell i uhell.

En gang da jeg var liten og en venninne og jeg holdt i sykkelstyrene til hverandre mens vi syklet krasja vi og fikk vondt. Da jeg tittet opp fra kroppens blåmerker fikk jeg øye på en femtilapp. Jeg fikk da noe jeg opplevde som en åndelig åpenbaring og ropte: Hell i uhell! Hell i uhell er sant! Det er alltid hell i uhell! Jeg ble veldig glad for den sannheten jeg forsto som en lov Gud har lagd. Tror du det finnes en slik lov?

Hvordan bli lykkelig.

Det er samme for meg hva som er med på å utløse det, men det må være kjærlighet med for at jeg skal være det. For å oppleve lykken trenger vi å løsrive oss fra alle ting, inkludert identifikasjon og forventninger. Husk de minste babyer er ett med himmelen /Gud noen måneder etter fødselen, så man må ikke forandre personligheten for å oppleve lykksaligheten i kjærlighetens enhet. Men for å integrere erkjennelser trenger man en bevissthet som omfatter intellektets evner. Disse evnene (hukommelse, forestillingsevne, refleksjonsevne) er ikke utviklet hos en baby. Eller er det bare hjernen som ikke har utviklet seg nok ennå? 

Når vi vil endre personlighet etter et ideal er det for å kunne kontrollere hva vi vil gi til verden. Ettersom egenviljen blir mindre viktig enn Guds, ens egentlige vilje, blir behovet for kontroll også mindre og man vil løsne mer og mer på tilknytningen til egoet. Man opparbeider seg en tillit til Gud, egen, og andres godhet og erfarer at jo mindre man holder fast ved av viten jo mer rom er det for input fra oven. Man erfarer at input kommer når en trenger det, så det blir lettere å være spontan (mindre hemmet). Samtidig blir man mindre fryktsom og hevet over det lave i seg.

Dagens sitat

Vi får en verdslig kledning av å tilpasse oss verden, men er det for å tilpasse oss den vi er i verden? Er vi ikke i verden for å lære dens mangler å kjenne så vi kan gi av den himmel vi tilhører det den trenger?

Kontroll og hjelpeløshet.

Jeg har tidligere vært redd (hatt angst) for å miste kontrollen og føle meg hjelpeløs sammen med fremmede mennesker og menneskemengder. Redd følelser skal overvelde meg så jeg mister maska og på vakt - holdningen mot andres eventuelle angrep. Så en dag skjer det selvfølgelig (for Gud vil jo gjøre meg fryktløs!): Når jeg føler meg helt maktesløs og uttrykker følelser fritt sammen med flere fremmede innser jeg at jeg aldri har hatt mer makt over de rundt meg som da. Det motsatte av hva jeg hadde fryktet. (At de skulle angripe verbalt eller fysisk) I virkeligheten ble de særdeles passivisert.

Og jeg har fryktet at andre skal ta kontroll over meg om jeg mister den. Når jeg tilsynelatende ikke har kontroll har jeg mest kontroll. Når jeg av maskefolket blir kalt emosjonelt ustabil er jeg på det tryggeste, for da merker jeg mer av tryggheten i meg og det som er stabilt omhyller meg. Da reagerer jeg ikke på hva folk rundt meg tenker og føler, noe jeg ellers for ofte gjør når jeg tilsynelatende er stabil. For en deilig tilstand å være i når en rommer alt, fordi man aksepterer alt og tvinger ingenting! Hva skal man med stabilitet når man kan fly?

Jeg har skjønt at de som kritiserer meg for de følelser jeg uttrykker gjør det fordi de mangler medfølelse og empati. Siden de ikke ser sin mangel blir mine følelser feil for dem i stedet.

Jeg hadde en spesiell opplevelse på legevakta for noen uker siden. Jeg opplevde at egoet liksom døde et langt øyeblikk. Det ble svart for meg i den stunden. Det skjedde da jeg gav opp viljen min da tålmodigheten min tok slutt og jeg gav opp å kjempe. Fysisk ble jeg helt slapp da, jeg så det da det svarte øyeblikket var over, at jeg var i ferd med å synke sammen fysisk. Etter det var jeg mer som et barn på den måten at jeg ikke lenger hadde kontroll over hvordan jeg ville påvirke situasjonen ved først å tenke, men hadde kontroll (i form av påvirkningskraft) over situasjonen naturlig ved å gi spontant uttrykk for hva jeg tenkte og følte. Fullstendig nærværende uten hodet i veien. Jeg kunne tenke, men jeg var helt uhemmet. Å miste kontrollen blant fremmede er noe jeg bestandig har fryktet og fått angst pga, så jeg visste det måtte komme en gang til siden jeg ennå ikke hadde gått opp for meg at det er ufarlig. Endelig er jeg ikke redd for det mer. På vei til legevakta var jeg også ego-død fordi jeg hadde panikk. Selv om jeg merket at visse personer var avvisende mot meg da jeg beklagde meg over alt blodet, gjorde det meg ikke noe. Jeg var i en sfære som gav meg trygghet. Den var tettere enn den vanlige luften er.