I Tehran i Iran, 12 november 1817, ble Bahaullah født ved navn Mirza Husayn-‘Alí, Fra tidlig alder gav han uttrykk for ekstraordinær kunnskap og visdom og viste
omsorg for de fattige i stedet for å følge i sin adelige fars fotspor.
Straks han fikk høre Babs budskap tok han det til seg og brukte mye
krefter på å spre det. I
1850 da Bab og andre ledende skikkelser av Babi troen ble drept fulgte
etterfølgerne Bahaullah i stedet, men i 1852 ble Bahaullah på falsk
grunnlag beskyldt for å ha medvirket til drapsforsøk på den Iranske
kongen og fengslet i et underjordisk gammelt vannreservoar kalt det
sorte hull. Der ble han med en ekstremt tung kjetting lenket sammen med
andre fanger, i et helt mørkt, stinkende og kaldt rom. Bahaullah sa: Da
jeg satt fengslet i Teheran, lot vekten av lenkene og den stankfylte
luften meg få lite søvn. I disse sjeldne stundene da jeg sov, kjentes
det likevel som om noe fløt fra issen over brystet, som en veldig strøm
som styrter ned på jorden fra toppen av et høyt fjell. Hvert lem på mitt
legeme ble som en følge av dette satt i brann. I slike stunder fremsa
min tunge det intet menneske kunne utholde å høre.»
Bahá’u’lláh sa senere om oppholdet i det sorte hull:
Jeg var bare en mann som alle andre, da lo, Guds allerherligste vinder ble blåst over meg mens jeg sov, og underviste meg i kunnskapen om alt som har vært. Dette er ikke fra meg, men fra en som er allvitende og allmektig. Han beordret meg å heve min stemme mellom himmel og jord.
Og:
Etter
fire måneder med intense lidelser, blir den nå syke og svært utmattede
Bahaullah løslatt, men forvist for all fremtid fra Iran og sendt til
Bagdad med sin familie. Der vender tilhengerne av Báb seg i stadig
større grad til Bahá’u’lláh for moralsk og åndelig veiledning. Edelheten
i hans karakter, visdommen i hans råd, vennligheten som han øste over
alle og de økende bevisene på overmenneskelig storhet hos ham,
gjenopplivet det undertrykte samfunnet. Bahaullahs
yngre bror d Mirza Yahyae ble sjalu og forsøkte å sverte Bahá’u’lláhs
karakter og skape mistenksomhet og tvil blant tilhengerne. Bahaullah
ønsket ikke å bli årsak til spenning så han trakk seg tilbake til
fjellene i Kurdistan og og tenkte gjennom sin guddommelige oppgave. Da
han hadde vært der i to år fant noen Babier han og bønnfalte han om å
returnere til dem. Tilbake i Bagdad skrev Bahaullah De
Skjulte Ord, De syv daler og Visshetens Bok (Kitáb-i-Íqán). Etterhvert
følte noen geistlige seg truet av Bahaullahs populæritet og ba den
Ottomanske sultanen om å vise Bahaullah lenger vekk fra Iran. Like før
han måtte dra, april 1863, tok
Bahá’u’lláh og hans tilhengere opphold i en hage han kalte Ridván, som
betyr «Paradis». Og der, ved bredden av Tigris, erklærte Bahá’u’lláh at
han var den Báb hadde snakket om, den Guds budbringer som var forutsagt i
alle verdens skrifter.
Bahaullah
og hans venner dro til Konstantinopel, men ble forvist enda en gang 4
måneder etter, og måtte da midt på vinteren dra til Adrianopel, det
avsidesliggende fengsel, som Bahaullah kalte det. De frøs og hadde det
ikke bra her, men Bahaullah fortsatte å skrive og hans budskap nådde
India og Egypt. Hans sjalu halvbror forgiftet han. Bahaullah døde ikke
av det, men fikk varige skader.
I
1867 skrev Bahá’u’lláh brev til ledere og herskere i ulike land. I
disse forutseende skriftene, kunngjorde han åpent sitt stade og snakket
om gryningen av en ny tidsalder. Han advarte om at det ville bli
katastrofale politiske og sosiale opprør i verden og oppfordret lederne
til å praktisere rettferdighet og samle seg for å få slutt på krig. Hans
advarsler falt for døve ører.
En
siste gang forviste de ottomanske myndigheter ham. Denne gangen til
deres mest beryktede straffekoloni, fengselsbyen ‘Akká. Året er 1868 når
han ankommer. I to år blir han sperret
inne i et fengsel før han og hans følgesvenner flyttes til et trangbodd
hus innenfor de samme bymurene. Etterhvert ble bahá’íene, og spesielt
Bahá’u’lláhs eldste sønn Abdul Baha, mer og mer beundret av inbyggerne
og enkelte ledere. Her i ‘Akká åpenbarte
Bahá’u’lláh Kitáb-i-Aqdas (Den Helligste Bok), der han fremlegger de
viktigste lover og prinsipper i sin tro, og legger grunnlaget for den
global administrativ orden.
I
1870-årene fikk Bahaullah frihet til å bevege seg litt utenfor
bymurene. Da kunne hans tilhengere møte han i relativ fred, og i april
1890 møtte professor Edward Granville Brown ved Universitetet i
Cambridge Bahá’u’lláh i herregården nær ‘Akká der han hadde bosatt seg. Brown
skrev etter deres møte: «Hans ansikt vil jeg aldri kunne glemme, skjønt
jeg ikke kan beskrive det. Disse gjennomtrengende øyne syntes å kunne
lese selve ens sjel; makt og myndighet stod skrevet på denne høye panne.
Det var unødig å spørre i hvis nærhet jeg stod, da jeg bøyde meg for en
som er gjenstand for en hengivenhet og kjærlighet som konger kunne
misunne ham og keisere forgjeves sukke etter.» Bahá’u’lláh døde den 29. mai 1892. I sitt testamente utpekte han ‘Abdu’l-Baha som sin etterfølger og overhode for troen.
