For å være allkjærlig og uselvisk skal jeg ikke tro jeg må heve meg over meg selv. Nei, jeg skal kjenne min lyst til å elske. Sånn forhindres selvutslettelse også. Jeg skal være jordnær, nærværende, i kontakt med følelsene mine. Det er det skumle, og fordi det er skummelt elsker jeg ikke. Så lenge jeg skyr andre for å unngå å vise følelsene mine, hvem jeg er, vil jeg ikke kunne elske.
Å elske innebærer muligheten for avvisning. For å tørre å elske må jeg derfor kunne støtte meg selv ved å akseptere alt jeg består av.
Jeg er redd for å vise kjærlighet, redd den ikke betyr noe for mottakeren.
Og for å motta kjærlighet må jeg tørre å gi uttrykk for at jeg trenger kjærlighet. Formidle at jeg blir svak, forvirret, usikker og maktesløs uten. Det er kjempevanskelig, synes jeg. Jeg vil heller late som jeg ikke trenger noe og ønske det var sant. Jeg har vært i kamp mot mitt eget kjærlighetsbehov hele livet.
Jeg er her i verden for å lære å elske. (Det er slik dydene utvikles og frykt overvinnes.) Grunnen til at jeg ikke elsker skyldes i grunn ikke mangel på vilje eller latskap slik jeg har trodd, men frykt og sekundært muligens også gammelt sinne og sorg.
Jeg har hatt lyst til å bli et bedre menneske svært lenge, men opplever ofte å stå stille. Det er når jeg er mye alene. Glemmer at det er innerst inne vi er gode, og at det er de ytre, destruktive, lagene som må skrelles vekk. Er man heldig har man et nært forhold med noen som tør å være ærlig med en. Som tør å si i fra når en har gått over streken og ikke forlater deg fordi du ikke er allerede er perfekt.
Selv om jeg vet om mine ikke-gode tendenser, er det først når noen gjør meg klar over at de er plagsomme at jeg selv oppfatter de som uønskede.
Jeg avviste forresten nylig mamma fordi hun er frekk ved å kreve oppmerksomhet, invadere og ikke fjerne seg fra meg, selv om jeg sier jeg ikke vil høre og forsvarer meg ved å kalle henne idiot. Nå ser jeg at jeg ikke er så ulik. Ikke rart jeg misliker henne da.
