Nonneinspirert design i Rick Owens vårkolleksjon

Tanker 5 og 6 juni

Det regnes som positivt å ha levd veldig mange liv og være en gammel sjel, men om de aldri kommer ut av sine spor, men er her igjen og igjen er det kanskje mer håp for en fersking som kommer hit for første gang, uten bagasje og med et friskt syn?:)
(Jeg tror ikke på reinkarnasjon)

Jeg kan prøve å forklare hvordan barn kan vite det de ikke selv kan ha erfart veldig enkelt. På samme måte som jeg får vite ting jeg ikke kan ha erfart. Jeg får det fra Gud. Jeg kaller det intuisjon. Noen er åpne for det kollektive felt der alle tanker og erfaringer ligger.

Forutinntatthet:

Det er ikke min jobb å dømme i hvilken grad andre er ignorante overfor alle de forskjellige ting det er mulig å være ignorant overfor til enhver tid. Alle prioriterer hva vi bryr oss om ved hvert øyeblikk. Alle bryr seg hele tida. Ingen kan bry seg om det samme konstant. Hvordan skulle det tatt seg ut? Alle er forutinntatt i større eller mindre grad så lenge vi ikke er opplyst. Se på din egen forutinntatthet om du ergrer deg over andres.Det eneste som gjør deg lykkelig er å selv bli fri, for da kan du frigjøre andre.

Mangel på innsikt kan sees på som et behov vi kan fylle. Det er bedre enn å dømme dem for ikke å være allvitende allerede.Da sier vi liksom at dem skal skamme seg for å ikke vite da. Men vet vi selv alt? Vi er her for å utfylle hverandre og på den måte se hva vi er gode på, og ved gleden det er å bidra vil vi foredle våre gaver enda mer. Slik utvikler vi oss.

Does it matter if one have to die if one have come to thw state of enlightenment? I don't think so. I will give and do anything to be that free.

Det som stopper meg er misunnelse fra andre. Tenk; t.o.m. Bahaullah, eller mer kjent; Jesus, ble misunnet og hatet selv om han utstrålte kjærlighet. Det er så rart.
Jeg har sett folks nedlatende holdning speile seg i mitt lys som om lyset rundt meg er et speil. Det forundrer meg så veldig at noen har slike holdninger til en fremmed jente. (Jeg må slutte å bry meg om hva folk tenker om meg.Det er lett å si, kun det) Folk som smiler kan ha de styggeste holdninger bak. Det er lett å la det trekke meg ned. Men jeg vet at hadde jeg konfrontert mennesket; snakket til det i min kraft og lys ville de ikke kunnet annet enn å respektert meg. Det er ikke mulig å motstå lys og respekt.Det er ihvertfall godt å vite. Grunnen til at folk noen ganger ikke unner meg mitt liv i frihet og andre ganger gjør det er at de gangene de unner meg det er de gangene jeg stråler på dem. De tørster. jeg tror jesu disipler som stadig vekk fikk Jesu stråler elsket han såååå, mens de som bare så han på avstand kunne hate noe veldig. De så noe de gjerne skulle hatt selv; frihet. Jeg må overvinne dette for å bli fri. Mon tro om løsningen er at jeg aldri må glemme å bry meg om andre på linje med meg selv; unne dem et liv i frihet, at de får utfoldelse som de ønsker. At jeg føler at vi alle allerede lever i frihet(selv om ikke alle føler det sånn her og nå).


6. juni

Å bli dressert av Gud fremfor av mennesker.

Problemet er at i det arbeidet Gud gjør med å dressere oss benyttes jo også mennesker, så det er ikke så lett å skille ved første øyekast hva budskapet fra Gud er. Mennesker dresserer oss ikke like høflig og mildt som Gud gjør når han gjør det direkte med meg, men det kan ha med at Han tilpasser seg meg å gjøre, akkurat det vet jeg ikke, så det derfor er det lett å tro at det brutale ikke er fra Gud. Men bak det som kommer i from av noe som poppleves vondt, og ofte kalles ondt, har Gud en hensikt med det. Grunnen er god. Den mer brutale måten fra mennesker kan ha den hensikt at, for å si det svart hvitt: enten at mennesket har rett i sin kritikk, eller viser meg meg ved sin oppførsel eller at jeg blir prøvet i å ikke la meg trekke ned. Det er sikkert mange flere ting enn det jeg nevner her, men det er det jeg kommer på i farten. Dette arbeidet med å skille har jeg strevd mye med.

Om man har lagt lista høy i sine ambisjoner i den ytre verden gjør man vel tilsvarende i den indre. Jeg lagt lista høyt både på det indre og det ytre plan. Jeg vil bli en helgen jeg:) Jeg må ta den ned med jevne mellomrom, og når den er nede og jeg ikke forventer noenting av meg selv, det er da jeg spretter "opp". Så lista der oppe begrenser, tror jeg. Den dytter meg ned selv om den er for langt oppe. jeg trenger en diskusjon om det med lister fordi det området trenger jeg å få belyst.

Pappagud

Jeg savner fortsatt en pappa av og til. En som kan beskytte meg mot egoistiske menn og trøste meg når jeg har kjærlighetssorg. Når jeg igår tenkte på å søke Gud for trøst ble jeg skuffet ved tanken på at Han ikke er fysisk og med deilig ren hud å klemme og snuse på. Og tenkte med en viss uro på at jeg kanskje ville bli skuffet når jeg kom på den andre sida.

Jeg ba Bahaullah(Jesus) komme til meg, og han kom, og det var så sterkt at jeg måtte lukke meg for han og gråte. Bare bittelitt av energien hans var mulig for meg å ta imot. Men akkurat det lille der var nok til å føle meg tilfredstilt som om jeg hadde fått en fysisk klem av en god pappa! Kunne ikke la være å tenke med uro på at jeg tydeligvis ikke er sterk i det hele tatt som ikke makter hans nærvær.

Muhammads nærvær klarte jeg å kjenne totalt på en gang selv om det var mektig som bare det,og jeg måtte grine og følte sterk ærefrykt. Hm, da er det kanskje ikke så ille likevel? Om det som skaper lidelse er som en plog dypt i jorda er det vel disse gropene som gjør det mulig å makte å ta imot mer kjærlighet, kanskje?

Ikke la deg lure av noen som taler om kjærlighet. Ikke tro det betyr at han vet å være kjærlig. Det er ofte de som taler om det som ikke vet hvordan omsette det i handling. Vent til du ser empati.

Husker jeg traff en fyr da jeg var 21 som sa i begynnelsen av forholdet vårt at han ville gi meg total frihet og ikke prøve å eie meg. Jeg tenkte :hva var vitsen med å si det, kan han ikke bare gjøre det som en selvsagt ting. Ingen har prøvd å eie meg som han. Og de som er redd du skal være utro er de som har størst tendens til det. Noen taler for å prøve å overbevise seg selv tydeligvis.

Og forrige samboer spøkte mye med begrepet hustyrann og lo som om det var noe så rart at han selv ikke kunne sette seg inn i det. Gjett hvem som ble og er en hustyrann nå!

En som virkelig er kjærlig prater ikke om kjærlighet. Han bare utstråler det. Å gi frihet er en måte å gi kjærlighet på. Men å være empatisk er like så viktig. For uten den blir det ingen balanse og det glir over i likegyldighet. Og det er vondt og det har jeg opplevd nok i mitt liv. Jeg har totalt tilgitt pappa. Mamma er det verre med, og jeg vet hvorfor jeg kan tilgi han men ikke henne. Hun kan ikke innrømme feiltak og svakheter.

Selv om du ikke ser det er det der.

Jeg så på såret mitt igår, 12.10.2008. Jeg tok det opp med Gud. Det dekket 2/3 av kroppen, og det lå åpent. Et par engler kom ned og la plaster på det. "Hvordan skal jeg helbrede dette?",spurte jeg. Jeg fikk høre jeg måtte gjøre det fra innsiden, og så det måtte skje undenifra såret. "Hva består såret av?",spurte jeg. Jeg så det var min overbevisning om at pappa ikke er glad i meg."Men hvordan kan jeg endre dette som jo er en realitet?",spurte jeg. Da fikk jeg se at også han har kjærlighet. Han har bare ikke lært å uttrykke den. Da begynte jeg å gråte.

(Det var dette jeg hadde forstått t.o.m. om hans mor isdronningen. Hun viste aldri kjærlighet til noen, snakket kun om seg selv, så man kunne lett tro at hun ikke hadde kjærlighet. Men hun brydde seg om barna når de ikke var tilstede, for da spurte hun om hvordan det gikk med dem. Og hun var tiltrukket til det guddommelige fordi hun satte pris på skjønnhet, som jo peker på Gud.)

Bak alle lyser kjærligheten. Vi må bare stole på at den er der. Da er vi ikke redd det menneskelige mer; alt det som er i vegen mellom oss og Gud; lavere tanker og tilhørende følelser, som kommer til uttrykk, og noen ganger skremmer.For hvorfor la det gå så innpå oss når vi vet at Gud skinner rett bak, og at vi alle er ett i det, i.o.m. at det er det samme lyset som er i alle. Og alles sanne natur skinner i det. Om vi ikke viser det er det bare et tegn på at vi er distraherte.

I think we all are angels, some are in disguise.

I think we are all servants of God. Even though some are wearing make-up. Seriously; can we say anybody is not? When somebody show us a horrible side of our character by acting it out themselves, is that anything else than a fingerpoint from God on our week point? Even though a few doesn't know that an angel is what they are, does that mean they are not an angel? There is one objective truth. And that is that we all are Gods servants.We are the rays of one sun.We are all helping each other; leading each other to truth, love; our true self!

Ha ha ha

Jeg ønsker innerst inne fred, men
Stress-Ada har ikke ønsket fred
fordi hun har så alt for mye å gjøre.

Så mediterer jeg likevel på fred.
Stresset slår mot meg.
Det vil ikke ha det,
Stress-Ada roper i protest:
jeg har ikke tid til fred.

Jeg tar sjansen og kaster det ut likevel
og da ser jeg hvor uvesentlig stresset er.
Det er ingenting å mase etter, om eller for.
Jeg måtte le.

Indre fred, og de andre arketypene lykksalighet, frihet osv.
er reelle og nærliggende.
De er tett opptil Gud og vår sanne natur.
Indre fred er Guds fred.

På samme måte er den lykksalighet jeg føler
den samme som Guds lykksalighet.
Det er Guds.
Er det rart Gud kaller oss for sine barn
når vi er disse kvaliteter utgått fra ham?

Patanjali sier at begjær forårsaker stress.
Det er et morsomt utsagn, eller hva?

Forførelse

Om jeg forfører en annen er det for å bli tatt imot, elsket. Men jeg lover ingenting tilbake. Jeg gir meg selv, men ikke av meg selv. Jeg gir ikke det av meg selv som er kjærlighet. For for å gjøre det må jeg glemme meg selv, men det gjør jeg ikke når jeg forfører. Da er jeg selvisk. Jeg spiller på de tangentene jeg vet vil frembringe interesse hos den andre. Dette er det Gud forkaster.

Å glemme seg selv og gi kjærlighet er å kaste masken. Det er ufarligere for egoet å spille kjærlig, fordi om jeg skulle bli avvist så er det ikke min sjel som blir avvist, og egoet har full kontroll. Men det er barnslig. Det er som et barn som har skjønt at det kan manipulere seg til å få ja, til å få ros, oppmerksomhet, ja, kjærlighet. Men når det gjennomskues blir barnet møtt med irritasjon. Det fører kanskje til at det prøver å spille bedre, for å ikke bli gjennomskuet, istedenfor å forkaste hele spillet og ydmykt ta imot det det blir gitt, og ydmykt be om det det trenger.

Et sted på vegen mistet det troen på kjærligheten. Det lærte av sine foreldre at om du oppfører deg slik og sånn så blir du godtatt. Om du er lik dine foreldre så vil du bli sett og anerkjent. Vær like overfladiske som oss, forførende, lær av oss! Alt annet blir oversett eller skjøvet bort. Vit det; du blir ikke elsket om du ikke er som oss. Vi gir deg ikke kjærlighet, lille venn, men vi forfører deg heller til å elske oss. For vi selv tør ikke elske. Vi må bli elsket først fordi vi trenger bekreftelsen på at vi er verdt å få og gi kjærlighet. Vi må få bekreftet at vi er verdt å elske for å være elskverdige mot deg. Kjære barn, gi oss den bekreftelsen!. Men jeg kunne ikke det, jeg gjennomskuet deres falske kjærlighet. Derfor fikk jeg ingen kjærlighet tilbake. Men Gud er god. Gud gir uten forbehold.