2 sekunders drøm

Jeg duppet av da jeg så på filmen:"Nausicaa, prinsessen fra vindens dal" og så to verdener på to sekunder. Den ene var vår verden, som var preget av konflikter pga dualismen. Den andre lå over og var fredfull fordi der var det enhet og ingen konflikter.

Om Gud

Jeg tror Gud står bak hver enkelts og menneskehetens prøvelser. De som Gud lar gi prøvelsene er ubevisste om det. De bare reagerer på noe negativt i dem selv de ser i andre som om de andre var deres speil.

Selv om jeg ikke tror på det kristne synet om at Gud er i himmelen fremfor å være i oss som en liten del som viser helheten av Han selv, tror jeg ikke ar Gud er meg og dermed at jeg er den som står for de prøvelsene som sendes meg. Denne forklaringen kom umiddelbart til meg nå: Jeg tror Gud sender en kraft og når den går gjennom mine bevissthetslag så vil Han av de bilder jeg har i disse lag manifestere noe tilsvarende i levende form slik at jeg skal få øye på det, erfare det og forhåpentligvis gjennomskue det og bli fri fra det.

Akkurat som det er soner under foten som tilsammmen representerer hele kroppen er det en Gudssone i oss, men den er ikke Gud på samme måte som sonen for organet nyre ikke er selve nyren. Så vi kan få kontakt med gud i oss,men det er ikke Gud med stor g.

Jeg vil ikke innbilde meg at jeg er Gud. Gud er ikke bare en kraft, tror jeg. Guds skaperverk er gjennomsyret av kjærlighetskraft fra Gud, men Gud er langt mer enn det. Vi er sjeler vi. Hver og en unik. Den ytre personligheten viser et bilde av sjelen som er langt mer levende. Ifølge Bahailæren er Gud løsrevet fra sitt skaperverk og jeg mener løsrevet fra det bør vi også bli. Gud er løsrevet. men likevel forbundet, fordi Han har denne biten som tilsvarer seg selv i alle skapninger. Jeg synes det er vanskelig å svare på: hva er Gud? Jeg står ved denne forklaring på dette tidspunkt: Vi kan bli ett med Gud, det tror jeg, "utslokkes", idet vi gjenkjenner den biten vi har i oss selv som oss selv,kanskje? Oj, det var en ny tanke. Uansett. Om vi gjør det vil vi ha større sjanse for å smelte inn det tilsvarende; Gud. (Fordi biten og Gud er ett.) Men vi er likevel ikke Gud. Men jeg står ikke for at jeg mener at vi er denne biten, altså. Jeg har ingen erkjennelse på at det er tilfelle. Det er foreløpig kun en teori.

Nonneinspirert design i Rick Owens vårkolleksjon

Tanker 5 og 6 juni

Det regnes som positivt å ha levd veldig mange liv og være en gammel sjel, men om de aldri kommer ut av sine spor, men er her igjen og igjen er det kanskje mer håp for en fersking som kommer hit for første gang, uten bagasje og med et friskt syn?:)
(Jeg tror ikke på reinkarnasjon)

Jeg kan prøve å forklare hvordan barn kan vite det de ikke selv kan ha erfart veldig enkelt. På samme måte som jeg får vite ting jeg ikke kan ha erfart. Jeg får det fra Gud. Jeg kaller det intuisjon. Noen er åpne for det kollektive felt der alle tanker og erfaringer ligger.

Forutinntatthet:

Det er ikke min jobb å dømme i hvilken grad andre er ignorante overfor alle de forskjellige ting det er mulig å være ignorant overfor til enhver tid. Alle prioriterer hva vi bryr oss om ved hvert øyeblikk. Alle bryr seg hele tida. Ingen kan bry seg om det samme konstant. Hvordan skulle det tatt seg ut? Alle er forutinntatt i større eller mindre grad så lenge vi ikke er opplyst. Se på din egen forutinntatthet om du ergrer deg over andres.Det eneste som gjør deg lykkelig er å selv bli fri, for da kan du frigjøre andre.

Mangel på innsikt kan sees på som et behov vi kan fylle. Det er bedre enn å dømme dem for ikke å være allvitende allerede.Da sier vi liksom at dem skal skamme seg for å ikke vite da. Men vet vi selv alt? Vi er her for å utfylle hverandre og på den måte se hva vi er gode på, og ved gleden det er å bidra vil vi foredle våre gaver enda mer. Slik utvikler vi oss.

Does it matter if one have to die if one have come to thw state of enlightenment? I don't think so. I will give and do anything to be that free.

Det som stopper meg er misunnelse fra andre. Tenk; t.o.m. Bahaullah, eller mer kjent; Jesus, ble misunnet og hatet selv om han utstrålte kjærlighet. Det er så rart.
Jeg har sett folks nedlatende holdning speile seg i mitt lys som om lyset rundt meg er et speil. Det forundrer meg så veldig at noen har slike holdninger til en fremmed jente. (Jeg må slutte å bry meg om hva folk tenker om meg.Det er lett å si, kun det) Folk som smiler kan ha de styggeste holdninger bak. Det er lett å la det trekke meg ned. Men jeg vet at hadde jeg konfrontert mennesket; snakket til det i min kraft og lys ville de ikke kunnet annet enn å respektert meg. Det er ikke mulig å motstå lys og respekt.Det er ihvertfall godt å vite. Grunnen til at folk noen ganger ikke unner meg mitt liv i frihet og andre ganger gjør det er at de gangene de unner meg det er de gangene jeg stråler på dem. De tørster. jeg tror jesu disipler som stadig vekk fikk Jesu stråler elsket han såååå, mens de som bare så han på avstand kunne hate noe veldig. De så noe de gjerne skulle hatt selv; frihet. Jeg må overvinne dette for å bli fri. Mon tro om løsningen er at jeg aldri må glemme å bry meg om andre på linje med meg selv; unne dem et liv i frihet, at de får utfoldelse som de ønsker. At jeg føler at vi alle allerede lever i frihet(selv om ikke alle føler det sånn her og nå).


6. juni

Å bli dressert av Gud fremfor av mennesker.

Problemet er at i det arbeidet Gud gjør med å dressere oss benyttes jo også mennesker, så det er ikke så lett å skille ved første øyekast hva budskapet fra Gud er. Mennesker dresserer oss ikke like høflig og mildt som Gud gjør når han gjør det direkte med meg, men det kan ha med at Han tilpasser seg meg å gjøre, akkurat det vet jeg ikke, så det derfor er det lett å tro at det brutale ikke er fra Gud. Men bak det som kommer i from av noe som poppleves vondt, og ofte kalles ondt, har Gud en hensikt med det. Grunnen er god. Den mer brutale måten fra mennesker kan ha den hensikt at, for å si det svart hvitt: enten at mennesket har rett i sin kritikk, eller viser meg meg ved sin oppførsel eller at jeg blir prøvet i å ikke la meg trekke ned. Det er sikkert mange flere ting enn det jeg nevner her, men det er det jeg kommer på i farten. Dette arbeidet med å skille har jeg strevd mye med.

Om man har lagt lista høy i sine ambisjoner i den ytre verden gjør man vel tilsvarende i den indre. Jeg lagt lista høyt både på det indre og det ytre plan. Jeg vil bli en helgen jeg:) Jeg må ta den ned med jevne mellomrom, og når den er nede og jeg ikke forventer noenting av meg selv, det er da jeg spretter "opp". Så lista der oppe begrenser, tror jeg. Den dytter meg ned selv om den er for langt oppe. jeg trenger en diskusjon om det med lister fordi det området trenger jeg å få belyst.

Pappagud

Jeg savner fortsatt en pappa av og til. En som kan beskytte meg mot egoistiske menn og trøste meg når jeg har kjærlighetssorg. Når jeg igår tenkte på å søke Gud for trøst ble jeg skuffet ved tanken på at Han ikke er fysisk og med deilig ren hud å klemme og snuse på. Og tenkte med en viss uro på at jeg kanskje ville bli skuffet når jeg kom på den andre sida.

Jeg ba Bahaullah(Jesus) komme til meg, og han kom, og det var så sterkt at jeg måtte lukke meg for han og gråte. Bare bittelitt av energien hans var mulig for meg å ta imot. Men akkurat det lille der var nok til å føle meg tilfredstilt som om jeg hadde fått en fysisk klem av en god pappa! Kunne ikke la være å tenke med uro på at jeg tydeligvis ikke er sterk i det hele tatt som ikke makter hans nærvær.

Muhammads nærvær klarte jeg å kjenne totalt på en gang selv om det var mektig som bare det,og jeg måtte grine og følte sterk ærefrykt. Hm, da er det kanskje ikke så ille likevel? Om det som skaper lidelse er som en plog dypt i jorda er det vel disse gropene som gjør det mulig å makte å ta imot mer kjærlighet, kanskje?

Ikke la deg lure av noen som taler om kjærlighet. Ikke tro det betyr at han vet å være kjærlig. Det er ofte de som taler om det som ikke vet hvordan omsette det i handling. Vent til du ser empati.

Husker jeg traff en fyr da jeg var 21 som sa i begynnelsen av forholdet vårt at han ville gi meg total frihet og ikke prøve å eie meg. Jeg tenkte :hva var vitsen med å si det, kan han ikke bare gjøre det som en selvsagt ting. Ingen har prøvd å eie meg som han. Og de som er redd du skal være utro er de som har størst tendens til det. Noen taler for å prøve å overbevise seg selv tydeligvis.

Og forrige samboer spøkte mye med begrepet hustyrann og lo som om det var noe så rart at han selv ikke kunne sette seg inn i det. Gjett hvem som ble og er en hustyrann nå!

En som virkelig er kjærlig prater ikke om kjærlighet. Han bare utstråler det. Å gi frihet er en måte å gi kjærlighet på. Men å være empatisk er like så viktig. For uten den blir det ingen balanse og det glir over i likegyldighet. Og det er vondt og det har jeg opplevd nok i mitt liv. Jeg har totalt tilgitt pappa. Mamma er det verre med, og jeg vet hvorfor jeg kan tilgi han men ikke henne. Hun kan ikke innrømme feiltak og svakheter.

Selv om du ikke ser det er det der.

Jeg så på såret mitt igår, 12.10.2008. Jeg tok det opp med Gud. Det dekket 2/3 av kroppen, og det lå åpent. Et par engler kom ned og la plaster på det. "Hvordan skal jeg helbrede dette?",spurte jeg. Jeg fikk høre jeg måtte gjøre det fra innsiden, og så det måtte skje undenifra såret. "Hva består såret av?",spurte jeg. Jeg så det var min overbevisning om at pappa ikke er glad i meg."Men hvordan kan jeg endre dette som jo er en realitet?",spurte jeg. Da fikk jeg se at også han har kjærlighet. Han har bare ikke lært å uttrykke den. Da begynte jeg å gråte.

(Det var dette jeg hadde forstått t.o.m. om hans mor isdronningen. Hun viste aldri kjærlighet til noen, snakket kun om seg selv, så man kunne lett tro at hun ikke hadde kjærlighet. Men hun brydde seg om barna når de ikke var tilstede, for da spurte hun om hvordan det gikk med dem. Og hun var tiltrukket til det guddommelige fordi hun satte pris på skjønnhet, som jo peker på Gud.)

Bak alle lyser kjærligheten. Vi må bare stole på at den er der. Da er vi ikke redd det menneskelige mer; alt det som er i vegen mellom oss og Gud; lavere tanker og tilhørende følelser, som kommer til uttrykk, og noen ganger skremmer.For hvorfor la det gå så innpå oss når vi vet at Gud skinner rett bak, og at vi alle er ett i det, i.o.m. at det er det samme lyset som er i alle. Og alles sanne natur skinner i det. Om vi ikke viser det er det bare et tegn på at vi er distraherte.

I think we all are angels, some are in disguise.

I think we are all servants of God. Even though some are wearing make-up. Seriously; can we say anybody is not? When somebody show us a horrible side of our character by acting it out themselves, is that anything else than a fingerpoint from God on our week point? Even though a few doesn't know that an angel is what they are, does that mean they are not an angel? There is one objective truth. And that is that we all are Gods servants.We are the rays of one sun.We are all helping each other; leading each other to truth, love; our true self!