Hvem jeg er:

Jeg er guddommelig og valgte å erfare det å være menneske i troen om at jeg ikke ville glemme hvor jeg hørte hjemme. At jeg ikke ville la meg oppsluke av verden men huske himmelen når jeg opplevde verdens trengsel. Jeg vil at mennesket jeg har skal bære preg av himmelen så det kan vise verden at himmelen er en realitet. Ved å tale om erfaringer med himmelen, ved å handle når jeg har glemt egen persona og er uselvisk, og ved å vise livet, som er guddommelig, flyte fritt i årene ved å være autentisk så det stråler ut.

Kjærlighet og glede og liv er ett. Men dette mennesket jeg har fått er ganske stridig mot andres forventninger og krever mye. Jeg tror rett og slett ikke det ønsker å være til for andre hele tida slik det har en forestilling om at det bør være. For det har et begjær etter sannhet og vil tenke,og et ønske om å bli ren. Jeg lar det få det som det vil, og lar det få leve ut de behov som ikke stilner over tid for at hun skal kunne gi slipp på verden etterhvert på alle områder.

Tro som kan flytte fjell

"Hva betyr ordtaket om tro som kan flytte fjell og hvordan flytte det med en tro som et sennepsfrø?

Jeg har ikke kommet fram til noe fullstendig svar. Jeg har kommet til tanken om at man må identifisere/gjenkjenne objektet man vil flytte, og ha kjærlighet/omsorg for det nok til å ville bære det. (Man må ha overbærenhet:)Man må også tro at alt er mulig ved Gud. Om man er sikker på at Gud står bak en, er det ingenting i vegen for å klare noe. For Gud er allmektig og kan bryte sine lovers begrensninger.
Jeg tenker på det jeg kjenner til fra healing. Det fine er sterkere enn det grove og lys letter det tunge mørket. I healing bruker man fin energi (eller er det lys?) til å oppløse det tunge som sitter fast. Mørket må vike for lyset. Det lette overrumpler det tunge. Se bare på barn hvordan de overrumpler de gamle med sin spontane kraft:)

Tankekraft i seg selv holder ikke, tror jeg, for å flytte noe. Man må ha tro på at alt er mulig for Gud, ha viljen på Guds side og ha gått over i kjærlighet. Kjærligheten er det som gjør at man spiller på lag med Gud. Man overlater det til Gud å løfte med sin kraft.

Gud oppfyller ønsker når du har litt tro og meget tillit. Fjell kan symbolisere noe tilsynelatende uoverkommelig eller noe som ikke beveger seg i livet ditt, som et fastlåst ekteskap for eksempel, som kunne trengt en endring. Har du tillit vil du kunne tenke nytt og få til en endring. 

Det er lurt å ta et skritt tilbake så man ikke blir overveldet av fjellets størrelse og tror det er overhengende fare og mister fokus og tro. Om du får se med Guds blikk kan det som ser uoverkommelig ut i dine øyne ikke virke så stort likevel.

Det kan også bety at tro kan skape store endringer i livet og at Gud fjerner det som blokkerer for deg. Det som er mellom deg og Gud fjerner Gud om du søker kontakt med Ham.

Tillit er det viktige her. For i sitatet om fjellet står det at Jesus sier at om du har tro som et sennepsfrø(altså bare litt tro)vil du kunne si til fjellet: Flytt derfra til dit! Altså er det ikke troen, men tilliten til at Gud gjør resten, som er avgjørende. Du står for den utløsende årsak, men Gud for den grunnleggende og endelige årsaken til at det skjer. Gud skyver den med sin store kraft som er forbundet med vår lille. Slik er det med ånd. Vår ånd er forbundet med den store ånd.

Frihet

Vi skal avidentifisere oss med tankene og tenkeren, med følelsene og det uforløste barnet. Vi er ånd. Vi er ikke kjærlighet heller, slik Jesus forestiller. Vi er ikke sjelen/bevisstheten som rommer, eller lyset som åpenbarer det sjelen rommer. Vi har en sjel med evnen til å tenke og forestille oss ting, til å forstå og til å huske. Men vi er ikke disse verktøy vi kan benytte for å få erfare det vi ønsker å erfare. Det vi ønsker å erfare er det vi trenger å få visshet om for å frigjøre oss fullstendig. Den hellige ånds kraft hjelper oss i dette arbeidet ved å rense oss for det vi vil frigjøres fra, og Jesus ved å åpenbare det sanne og kjærlige som vi vil heve oss opp til og integrere som vårt eget selvs essens.

Uvitende

Ja, jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet: på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har hatt BETINGELSER for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket.
Man må, MÅ, oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Jeg har holdt meg til de som tror på Gud,jeg,og de som har tro på ubetinget kjærlighet. Men alle sentreres om kjærlighet. Vi kan ikke stoppe det uansett hvor selvsentrerte vi er.

Når vi er til for hverandre,
ikke har noe imellom å snakke om-
tenk:det å snakke om Gud, for et hån mot Gud det er,
Gud som er kjærlighet og har kalt oss til å tjene........

-for det er den eneste lykke, det eneste meningsfulle.
Det å tro man må noe, og bør gjøre det man vil, blir en avsporing fra kjærligheten
som er det eneste som bør være mellom mennesker.
Et vennskap handler om å være til for den andre i kjærlighet.
Den nærhet det skaper går rett inn til alt som måtte stå i vegen for kjærligheten i den andre
og får det frem så det kan gjøres noe med;
som å rydde problemer unna, og bekrefte lengsler.

Beviset på at Kjærligheten finnes er (uselviske handlinger fra )en uselvisk holdning.
Å sette seg selv til side og anerkjenne den andre så denne kommer fram med hele sitt vesen. Og så bry seg om at denne skal finne fred og lykke.
Man kan ikke forvente at andre tror ens kjærlighet er ekte om man får betalt for sine tjenester eller forventer den samme kjærlighet tilbake.

Jeg er ingenting verdt. Kjærlighet er det som inngir verdi, som inngir mening.

Å ikke tørre å hengi seg til kjærligheten, det er kjedelig det.
JEG kjedet MEG. Mitt lille selv sto i vegen for min lykke.

Jeg skal nå fortelle min mamma at jeg savner henne og vil ha henne tilbake i mitt liv. For nå vil jeg bry meg om henne.-
Og jeg vil flytte dit jeg drømmer om,men har latt meg stoppe fra å flytte fordi min far bor der. Men jeg vil ikke lenger bry meg om at han ikke klarer å elske meg
fordi jeg vil elske han slik jeg gjorde da jeg var liten og ikke brydde meg om at han ikke elsket meg tilbake, bare jeg fikk elske han.

Og jeg vil spørre andre hvordan det går med dem og være til for å bry meg.

Jeg vil være Guds engel fra nå av og til evig tid.
Tenk jeg har satt betingelser for å bry meg!!! Har Gud noe slikt? Nei. For et forræderi mot Gud.

Gud sa til meg da jeg var 22 og spurte: Gud, hva vil du jeg skal gjøre, hva er meningen?- at jeg skulle gå ut og tjene andre.
Men jeg gjorde det ikke. Det var en ny og skremmende ukjent verden for meg.
Jeg var oppvokst med hevn, latterliggjøring, forakt og kulde. Jeg følte meg skjørt som et strå.
og kunne ikke annet enn å måpe til den forestilling jeg fikk se da Gud fortalte det.

Jeg måtte lege mitt hjerte først-
ikke lenger stoppe blodet fra å renne, så den fjernet giften i årene mine.

Jeg har bedt og fått svar.

Å velge kjærligheten fremfor begjæret

Hva gir livet mening? Om du gjør det som gir livet mening er du der du vil være. Kjærlighet gir livet mening og den er noe man gir andre. De gangene tiden står stille er de gangene vi er nære fordi vi har glemt oss selv og er åpne for kjærligheten som får strømme til andre. Hvordan bli trygge nok til det? Når vi er fri fra vårt lavere selv er vi uklanderlige og det er intet å beskytte siden vi ikke identifiserer oss med kropp, tanker og følelser og hanlingene våre mer. Dermed er vi trygge. Det lavere selv er ikke noe vi kan bli kvitt men heve oss over. Vi må slutte å begjære for egen del og gå over i kjærlighet, som er givende. Hvordan gjøre et slikt skift? Jo ved å innse hvor lite tilfredstillende og hvor meningsløst det er å være selvisk. At stresset vårt er frykten for å ikke være elskverdig nok. Men når er man elskverdig? Jo, når man elsker uselvisk! Grunnen til selviskheten er å ville få kjærlighet på en feilet måte. Å søke kjærlighet for å bekrefte vår personlighet er å være fanget. Å se at å gi kjærlighet er å få, er cluet. Vi er ikke personligheten og det å tilfredstille noe vi ikke er er bortkastet. Om vi gjør det hele livet har vi forspilt vår sjanse på jorden til å utvikle oss til å bli tjenere av det guddommelige. Om vi er selviske og fanget ved identifikasjonen med det lavere selvet er vi åpen for kritikk fordi vi er kritikkverdige. Straks vi avidentifiserer oss trenger vi ikke noe maskeforsvar mer. Når vi hever oss er vi uklanderlige. For om vi kun bryr oss om å gi kjærlighet til andre for å gi de noe verdifullt er vi på den sikre sida; himmelen.

Tjenerinne

Jeg føler meg velsignet. Gud er så god. Å være hans tjenerinne er det fineste som er. Tenk Gud kan ikke utføre gode gjerninger på jorden selv, han er avhengig av mennesker som vil det for å se sin kjærlighet i praksis. Dyr gjør det uten spørsmål, men vi har fri vilje og kan velge å sette oss selv i vegen istedet for å sette kjærligheten fremst. Når vi gjør det Gud gjerne skulle gjort selv blir vi velsignet. Å tjene Gud er å glemme seg selv og hjelpe andre utfra kjærlighet.

Idag tenkte jeg at om jeg skal dø om få timer er det eneste jeg vil rekke å gjøre å gjøre noe for andre.Jeg har vært så ofte opptatt av mitt image når jeg er ute blandt folk. Når jeg heller glemmer hvordan jeg fremtrer og velger kjærlighet blir jeg lykkelig. Man har bare to valg; sitt lavere selv eller kjærlighet. Begjær eller kjærlighet. Velger man det første vil man føler frykt og få et forsvar. Velger man kjærlighet er det intet å forsvare. Det eneste som betyr noe er å tjene og det kan man uansett hva som skjer. Om det blir krig er man likevel lykkelig, fordi man kan tjene andre. Trøste dem, oppbygge dem osv. Gud har fylt meg med så mye lys.

Å få svar og bli bønnhørt.

Jeg tror det er selve engasjementet; den energien man legger i det, som avgjør om en får svar eller ikke
på sitt spørsmål. For det er slik med bønn også; energien du legger i bønnen setter igang noe som gjør at du får svar. Om du virkelig ønsker noe får du det. Spør du uten engasjement, som skjer når man ikke har tro på at det er mulig å få svar på spørsmålet, skjer inget. Det er ingen bomerang som sendes ut, ingen vind i den stillestående lufta. Om man har med seg hele seg i sin bønn er man engasjert nok til at under kan skje. Der du retter ditt spørsmål vil du få svar. Om jeg bare spør ut i lufta vil jeg få svar fra det mentale kollektive felt. Spør jeg til Gud vil jeg få svaret fra det jeg kaller Gud, som er den guddommelige gnist i meg. Om man spør i ren desperasjon eller i glad sterk nysgjerrighet har ikke noe å si. Begge deler er engasjement. Be og du skal få gjelder hver gang. Spør og du skal få svar likeså. Men tro det er mulig. En som ikke tror bare mumler for seg selv i sin bønn. Gud er til å tale med. Naken. Gud vil velsigne deg når du gjør Han kjent for andre. (Eksempel:Da jeg igår tok sønnen min med på å be slik at han hørte hvert ord jeg talte til Gud i kjærlighet fikk jeg straks kontakt med Gud og var fylt med kjærlighet. Idag da jeg takket Gud for Hans kjærlighet takket Gud meg i samme øyeblikk for å ha bragt min sønn inn i en opplevelse av at jeg kommuniserte med Gud.)