Kjærlighet er ikke av denne verden

Jeg har følt meg så verdiløs, stusselig og ussel fordi jeg ikke har vært i en opphøyd tilstand og gitt av den guddommelige verden i den siste tiden. Men Gud lar meg forstå at kjærlighet ikke er noe jeg kan være, men bare noe jeg kan ha kontakt med. Når jeg er kjærlig er det menneskelig kjærlighet. En høyeste form for menneskelig kjærlighet er den som er uselvisk, uegennyttig. Jeg skal ikke kreve mer av meg selv enn dette oppnåelige. Noe annet er uoppnåelig til hverdags. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal kontakte Guds kjærlige omsorg i mine meditasjonsstunder, for det er der jeg skal hente påfyll å gi verden. Det å få påfyll må ikke skje samtidig som man gir. Man kan ta imot for egen del først. Man må ikke glemme sin egen vei og egne behov. Da stopper alt opp.

Man kan hjelpe andre mot kjernen ved å gjøre det en selv gjør for å nå dit; som f.eks å stille presise spørsmål eller la de hengi seg til min favn ved at jeg er som en mor for dem som stryker de sakte over kroppen der den smerter.

Jeg taklet de smertelige spenningene mine på en litt ny måte nå for litt siden. Jeg forestilte meg at jeg gav slipp på alt forsvar og sank inn i Guds mørke. Gav slipp på enhver forestilling og følelse av å ha en fysisk kropp. Dermed ble jeg svært naturlig og det kom en god del spontan gråt. Det var en fantastisk renselse og jeg så hvor godt mørket er på sin nøytrale måte. Grunnen til at jeg klarte å hengi meg var forståelsen av at jeg var verdt å bli tatt imot av Gud. Dermed kom jeg litt lenger inn til Han.

Jeg kan nå godta at mitt liv er et liv i mørke. Jeg vil ikke føle meg mislykket ved å sammenligne meg med folk med et liv i lyset og med karriere og masse energi. Jeg godtar den skjebne Gud har gitt meg. Om jeg spør om meg om jeg vil ha en annen skjebne vil svaret bli nei, så jeg gjør lurt i å favne mitt liv og meg selv, fremfor å avvise det på grunnlag av andres verdier og livsferd. Jeg ser jo opp til helgener. De lever ikke som de som gjør karriere i den ytre verden.

Nå vil jeg være stolt av at jeg er en som gledes ved å finne lys i mørket fremfor å leve i lyset og dømme mørket, være redd og lage et forsvar. Jeg vil være forsvarsløs med Gud som min styrke. På en måte er det sant at jeg er uten verdi, men for Gud er jeg verdifull om jeg er Hans, og ikke egen, i begge betydninger av ordet. For jeg er ikke klok, kjærlig, snill osv. Gud gir alt dette og jeg er bare en mottaker for inntrykk fra inn- og utside.

Motvilje

Jeg har i det siste lagt merke til at jeg irriterer meg over ting som kommer i vegen; problemer eller oppgaver som må løses. Men etter at det som er i vegen blir fjernet, oppstår en større frihet enn den jeg hadde før noe kom i vegen. Det gav Gud meg en forståelse av ikveld.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan være så lat at jeg føler motvilje hver gang det kreves noe av meg. Jeg vil vel bestemme selv hva jeg skal ta tak i og jeg foretrekker å ta tak i spørsmål:) . Men i denne betraktning av min egen motvilje så jeg altså at det Gud legger i vegen for meg er til for min og andres frelse og noe jeg derfor kan ta tak i med åpne armer og åpent sinn. Jeg hadde glemt, og ikke virkelig innsett, at Gud står bak alt som skjer. Brått er jeg takknemlig istedenfor irritert:) Det er altså at jeg er så egen som er problemet, ikke de oppgaver jeg får av Gud å løse.

Problemer kan man egentlig betrakte som oppgaver å løse istedenfor å oppleves som negativt. Om det i samfunnet vårt og i oss selv er rom (aksept) for å løse indre konflikter på lik linje med ytre problemer, og at det ikke var en ytre tid vi måtte følge først og fremst, men i like stor grad vår indre tid (eget tempo), så hadde det ikke blitt så negativt med problemer. En annen faktor som er svært avgjørende for om problemer oppfattes som negativt eller ikke er hvor mye andre er villige til å hjelpe en.

Om vi ikke hatt noe å løse opp ville livet vært fryktelig kjedelig. :)

Fri vilje

Har vi fri vilje? Jeg tror vi for det meste har en bundet vilje, men vi kan forsøke å gjøre den fri fra automatikk, instinkter, vårt lavere selv og ytre press. Når jeg sitter med en haug med valgmuligheter får jeg litt hetta. Det oppstår angst av all denne frihet til selv å velge. Jeg kjenner jo ikke konsekvensene. Jeg finner derfor frihet i å la Gud velge for meg fordi Gud vet best og ønsker at jeg blir fri. Men det er ikke alltid min vilje er så fri at jeg vil velge å finne ut hva Gud ville valgt. Når jeg føler kjærlighet er viljen fri og det er lettere å velge riktig. Å velge fritt er noe annet enn fri vilje.

Det lavere selv kan ikke bli borte.

Jeg ble klar over idag
at mine reaksjoner er instinktive når jeg hører skremmende lyder. Dyret i
meg reagerer øyeblikkelig, og før jeg kan kontrollere det, med frykt.
Jeg har hatt et håp om å ikke bli redd mer ,men det er faktisk en
umulighet og det er greit, for frykten oppstår idet min egen eller
andres liv står i fare. Selv må jeg tolke situasjonen for å finne ut
hvordan jeg best skal håndtere situasjonen og handle deretter. Jeg har
alltid et valg når det gjelder handlingen min, men aldri et valg når det
gjelder hvilken reaksjon eller følelse jeg får.

Frykt ligger under enhvert sinneutbrudd. Å bli sint er noe man velger etter å ha
analysert situasjonen.

Jeg iakttar begjær som oppstår; kan bli utrolig overrasket over at tanken om kunne å ta ting som står ubevoktet dukker opp. Sjalusi er også noe merkverdig jeg ser liksom under meg. Disse ting kan vi ikke fjerne eller få slutt på. Vi kan bare forholde oss hevet over de og ikke la oss forføre. Jeg bruker ordet forføre ser jeg og da tenker jeg at kristne tenker jo at disse ting er satan. Det er liksom som satans hender disse lavere egenskaper, som strekker seg opp til hodet vårt og prøver å lure oss til å synde. Friste oss til et sinneutbrudd, et sjalusidrama, tyveri osv.

Gjør mot andre det du ønsker andre skal gjøre mot deg.

Dette lærte vi på barneskolen som en morallære så vi oppførte oss rettsindig. Men det er en høyere sannhet og betydning i dette utsagnet.Og det er denne: det du gjør mot andre vil komme til å skje med deg og det du ønsker for andre vil også skje deg. Ikke bare får du det gode du ønsker for andre, du får mangedoblet dette. Slik er det med uselvisk kjærlighet.

Om du ønsker noe for deg selv og straks tenker på andre og vil at dette skal skje dem fordi du bryr deg om dem vil dette skje dem o'g deg selv. Når du først begynner å gi uselvisk vil du få så mye tilbake uten at du har ventet det at du lett gir videre og snart vil komme til å leve i overflod.

Slik er også Guds kjærlighet. Han ønsker kjærlighet for oss og får kjærlighet tilbake fra, ja hvor mange? Når vi ønsker noe; et svar eller å hjelpe noen får vi det om vi bare har tro på at det kan komme til oss og er åpen for at under kan ske og at alt er tilgjengelig for oss. Det er bare vi selv som lukker muligheten borte med tanke på gamle erfaringer og antakelsen derav om at fremtiden vil være like begrenset. Men her i nuet er absolutt alt mulig. Fordi Gud er her hos deg akkurat nå og i ethvert nå og kan gi deg av hvilke som helst av sine edle egenskaper om du sier du trenger det og ber om det i ønske om å være til nytte for andre. Om du vil bli lik Han som du ser opp til og elsker vil du bli det: edel.

Under huden.

Sønnen min (4 år)sa idag at han gråt så mye idag fordi han hadde så mye vann inni seg. Det er derfor det kommer tårer, sa han. Har du også masse vann inni deg? Jeg svarte: ikke nå ,men jeg hadde mye før. Kjenner du vannet under huden? spurte jeg "Ja" var svaret.

Det er nemlig under huden jeg også har kjent det strømme i større eller mindre strømmer. Jeg sa det til en rosenterapeut den gangen jeg kjente mye av det og var i stor sorg. Hun sa det kanskje var tårer som ville ut. Et fantastisk utsagn, eller hva?

Det sies at man prøver å komme innunder huden på et menneske, og hvorfor det? For å bli kjent med dem ved å kjenne på de følelsene som rører seg under huden på dem, eller hva?

Tomhet og livslyst

Fikk så lyst til å si noe om tomhetsfølelsen jeg nå. Jeg tror, enten man er "død" eller levende at det er en tilstand av lukkethet. Man har kanskje mistet håp og tro om det gode og lukket seg,-sunket ned idet en mistet piffen og gjemt seg i sin store tomhets hule. Den store tomheten gir een illusjon av frihet, men egentlig er det et fengsel fordi man intet kan gjøre der for å komme videre.

Jeg har hatt en slags opplevelse av døden og da endte jeg opp i dette store mørket. Jeg lukket meg selv ute fra lyset jeg så i oven fordi jeg ikke trodde jeg var verdt å leve i lyset og kjærligheten i himmelen. Dette fordi jeg der og da innså at det var et sted av perfeksjon, og da passet ikke jeg inn, tenkte jeg. Kanskje dette lyset i himmelen er del av menneskers livslyst? Se på ordet: liv og lyst. Tomhet er jo å føle en slags død, en stillstand. Mange tror de ender opp der i det sorte intet når de dør. Kan det skyldes deres manglende livslyst? Er det derfor (himla;) viktig å finne meningen med livet slik at man ikke nekter seg å komme opp til himmelens lys og leve denne mening ut? Er døden kun en følelse? En sinnstilstand?

Jeg tror himmelen er åpen for alle. Det er oss det står på; er vi selv villige til å gå dit? Om man selv tror man ikke er perfekt nok,- ikke har utviklet seg nok til å leve under slike omstendigheter vil man kunne holde seg unna og måtte bli hentet opp av engler som vet bedre. Det som mennesker lett kan glemme er at de mangler man har ikke blir sett der, så man fremstår faktisk som perfekt. Himmelen er en verden av perfeksjon så noe annet ville vært umulig. Det imperfekte utelates, men det kan ikke være et menneske i seg selv.

Man kan se for seg at man har fått tildelt tyve tønner når man ble født. Disse skal man fylle opp hos Gud i løpet av livet. Dette er egenskaper som toleranse, ydmykhet, kjærlighet, rettferdighet, sannferdighet osv. De man ikke har fått fylt opp i løpet av livet blir stående igjen tomme på jorden. Resten er levende vann som flyter godt inn i himmelen.