Fikk så lyst til å si noe om tomhetsfølelsen jeg nå. Jeg tror, enten man er "død" eller levende at det er en tilstand av lukkethet. Man har kanskje mistet håp og tro om det gode og lukket seg,-sunket ned idet en mistet piffen og gjemt seg i sin store tomhets hule. Den store tomheten gir een illusjon av frihet, men egentlig er det et fengsel fordi man intet kan gjøre der for å komme videre.
Jeg har hatt en slags opplevelse av døden og da endte jeg opp i dette store mørket. Jeg lukket meg selv ute fra lyset jeg så i oven fordi jeg ikke trodde jeg var verdt å leve i lyset og kjærligheten i himmelen. Dette fordi jeg der og da innså at det var et sted av perfeksjon, og da passet ikke jeg inn, tenkte jeg. Kanskje dette lyset i himmelen er del av menneskers livslyst? Se på ordet: liv og lyst. Tomhet er jo å føle en slags død, en stillstand. Mange tror de ender opp der i det sorte intet når de dør. Kan det skyldes deres manglende livslyst? Er det derfor (himla;) viktig å finne meningen med livet slik at man ikke nekter seg å komme opp til himmelens lys og leve denne mening ut? Er døden kun en følelse? En sinnstilstand?
Jeg tror himmelen er åpen for alle. Det er oss det står på; er vi selv villige til å gå dit? Om man selv tror man ikke er perfekt nok,- ikke har utviklet seg nok til å leve under slike omstendigheter vil man kunne holde seg unna og måtte bli hentet opp av engler som vet bedre. Det som mennesker lett kan glemme er at de mangler man har ikke blir sett der, så man fremstår faktisk som perfekt. Himmelen er en verden av perfeksjon så noe annet ville vært umulig. Det imperfekte utelates, men det kan ikke være et menneske i seg selv.
Man kan se for seg at man har fått tildelt tyve tønner når man ble født. Disse skal man fylle opp hos Gud i løpet av livet. Dette er egenskaper som toleranse, ydmykhet, kjærlighet, rettferdighet, sannferdighet osv. De man ikke har fått fylt opp i løpet av livet blir stående igjen tomme på jorden. Resten er levende vann som flyter godt inn i himmelen.
Jeg har hatt en slags opplevelse av døden og da endte jeg opp i dette store mørket. Jeg lukket meg selv ute fra lyset jeg så i oven fordi jeg ikke trodde jeg var verdt å leve i lyset og kjærligheten i himmelen. Dette fordi jeg der og da innså at det var et sted av perfeksjon, og da passet ikke jeg inn, tenkte jeg. Kanskje dette lyset i himmelen er del av menneskers livslyst? Se på ordet: liv og lyst. Tomhet er jo å føle en slags død, en stillstand. Mange tror de ender opp der i det sorte intet når de dør. Kan det skyldes deres manglende livslyst? Er det derfor (himla;) viktig å finne meningen med livet slik at man ikke nekter seg å komme opp til himmelens lys og leve denne mening ut? Er døden kun en følelse? En sinnstilstand?
Jeg tror himmelen er åpen for alle. Det er oss det står på; er vi selv villige til å gå dit? Om man selv tror man ikke er perfekt nok,- ikke har utviklet seg nok til å leve under slike omstendigheter vil man kunne holde seg unna og måtte bli hentet opp av engler som vet bedre. Det som mennesker lett kan glemme er at de mangler man har ikke blir sett der, så man fremstår faktisk som perfekt. Himmelen er en verden av perfeksjon så noe annet ville vært umulig. Det imperfekte utelates, men det kan ikke være et menneske i seg selv.
Man kan se for seg at man har fått tildelt tyve tønner når man ble født. Disse skal man fylle opp hos Gud i løpet av livet. Dette er egenskaper som toleranse, ydmykhet, kjærlighet, rettferdighet, sannferdighet osv. De man ikke har fått fylt opp i løpet av livet blir stående igjen tomme på jorden. Resten er levende vann som flyter godt inn i himmelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar