Igår var ettertankens tid. Gud viste meg hvor tomt det er å stå i sentrum når det ingen forbindelse mellom meg og sirkelen rundt er. Nøkkelen til å ikke være selvsentrert er å ikke ønske ære av mennesker. Jeg trenger ikke ære fra mennesker når Gud velsigner og anerkjenner meg; ettersom jeg ærer Gud for alt.
Gud står bak alt. Derfor er jeg er en tåpe om jeg skulle håpe på noe av den ære Gud skal ha. Jeg kan ikke ta til ære det Gud har meg gitt. Jeg blir en klovn. Bahaullah sier : "O menneskesønn. Hvorfor fornedrer du deg selv? Reis deg opp til det du er skapt til".
Det er sterke ord. Det sier også at vi har et ansvar selv for ikke å la oss holdes nede av andre. Inni oss må vi være sterke uansett hva andre gjør mot oss.
Jeg er stolt og må kjempe mot å uttrykke at jeg blir fornærma. Om jeg husker å være empatisk, ser jeg hvorfor den andre gjør som den gjør og trenger ikke la meg bry med det.
Gud viste meg at loven han har laget er fast. Den er som en lysstreng som ikke lar seg rikke. Alt levende prøver å rette seg etter dette mønsteret. Det er egoet vårt som prøver å kjempe imot eller unngå det. Men vi blir dratt dit hele tida. Det er som når en del av kroppen blir skadet. Da vil kroppen ha en intelligens som fører den tilbake til normalen. Dette ifølge et mønster som ligger i genene våre.
Kroppen min er den som sier ifra om overtramp. Når jeg ikke lytter til eller ikke følger intelligensen/mønsteret/loven Gud har lagt i verden vil jeg merke det. Jeg sa ikke nei da en fyr klådde på meg. Det gikk så fort. Han spurte ikke MEG om det var greit før han hadde tatt på meg allerede. Kroppen min føler seg sårbar, ubeskyttet nå. Fordi JEG ikke beskyttet den. Jeg skyr menn som ser på kroppen min nå. SE MEG! Kroppen min er MIN!
Jeg hadde godt av det. Trengte å vite at det er tomt å være sentrum for begjær, oppmerksomhet--JEG er uinteressant. Jeg skal bare sette farge på Gud,jeg. Gud. Er det ikke mye kjærlighet i det ordet?
(Kommentarer 29,09.08, fra kopi av innlegg på ning:
Han ble tilgitt straks. Og jeg er flink til å tilgi meg selv raskt også ettersom jeg ikke identifiserer meg med mine handlinger. Det er nettop det siste som gjør at jeg tar noen sjanser og føler meg fri som en sufi som ikke trenger å følge Guds lover. Men loven er altså fast. Så det går utover meg å ikke følge de. Men loven; hvis vi ser den for oss som en tøyelig lysstreng, så kan vi tøye den et stykke frem og tilbake, om vi holder fast i den. Men idet vi gir slipp på den og trår over, det er da vi vil merke at vi ikke lever optimalt. For uten lyset har vi det ikke bra. Lyset er i loven. Det er stien vår hjem til Gud.
Gud står bak alt. Derfor er jeg er en tåpe om jeg skulle håpe på noe av den ære Gud skal ha. Jeg kan ikke ta til ære det Gud har meg gitt. Jeg blir en klovn. Bahaullah sier : "O menneskesønn. Hvorfor fornedrer du deg selv? Reis deg opp til det du er skapt til".
Det er sterke ord. Det sier også at vi har et ansvar selv for ikke å la oss holdes nede av andre. Inni oss må vi være sterke uansett hva andre gjør mot oss.
Jeg er stolt og må kjempe mot å uttrykke at jeg blir fornærma. Om jeg husker å være empatisk, ser jeg hvorfor den andre gjør som den gjør og trenger ikke la meg bry med det.
Gud viste meg at loven han har laget er fast. Den er som en lysstreng som ikke lar seg rikke. Alt levende prøver å rette seg etter dette mønsteret. Det er egoet vårt som prøver å kjempe imot eller unngå det. Men vi blir dratt dit hele tida. Det er som når en del av kroppen blir skadet. Da vil kroppen ha en intelligens som fører den tilbake til normalen. Dette ifølge et mønster som ligger i genene våre.
Kroppen min er den som sier ifra om overtramp. Når jeg ikke lytter til eller ikke følger intelligensen/mønsteret/loven Gud har lagt i verden vil jeg merke det. Jeg sa ikke nei da en fyr klådde på meg. Det gikk så fort. Han spurte ikke MEG om det var greit før han hadde tatt på meg allerede. Kroppen min føler seg sårbar, ubeskyttet nå. Fordi JEG ikke beskyttet den. Jeg skyr menn som ser på kroppen min nå. SE MEG! Kroppen min er MIN!
Jeg hadde godt av det. Trengte å vite at det er tomt å være sentrum for begjær, oppmerksomhet--JEG er uinteressant. Jeg skal bare sette farge på Gud,jeg. Gud. Er det ikke mye kjærlighet i det ordet?
(Kommentarer 29,09.08, fra kopi av innlegg på ning:
Han ble tilgitt straks. Og jeg er flink til å tilgi meg selv raskt også ettersom jeg ikke identifiserer meg med mine handlinger. Det er nettop det siste som gjør at jeg tar noen sjanser og føler meg fri som en sufi som ikke trenger å følge Guds lover. Men loven er altså fast. Så det går utover meg å ikke følge de. Men loven; hvis vi ser den for oss som en tøyelig lysstreng, så kan vi tøye den et stykke frem og tilbake, om vi holder fast i den. Men idet vi gir slipp på den og trår over, det er da vi vil merke at vi ikke lever optimalt. For uten lyset har vi det ikke bra. Lyset er i loven. Det er stien vår hjem til Gud.
Det å komme nær, mer og mer nær, wow for noen opplevelser. Når jeg samtidig kommer nærmere og nærmere Gud, det er jo ingen forskjell!, og klarer å bære inni meg sterkere og sterkere kjærlighetskraft. Milde himmel. Gud har mye godt i vente for oss. Vi aner ikke mer enn smuler av det!! Vi skal være konger og dronninger fulle av kjærlighet. Og med dyp og selvsagt respekt for hverandre. Vi skal ære kjærligheten i hverandre.Det eneste vi er stolte av er å få kunne bære er kjærligheten
Mine svakheter får meg til å gå feil. Men de er åpningen til at jeg får ny lærdom. Man trenger ikke dyrke sine laster/tilbøyeligheter/svakheter, men se at tomheten i de kan fylles med noe guddommelig. Jeg tenkte idag det samme. Jeg må ta noen runder før jeg er flink til empatisk kommunikasjon. Håper sirkelen blir mindre og mindre og går høyere og høyere opp, så jeg kan VIRKELIG møte andre der på toppen.
Jeg følte meg mer utafor før. Da identifiserte jeg meg med det uvanlige ved meg og holdt meg borte fra de jeg så uempatisk (pga frykt) trodde var normale. Nå ser jeg alle som unike og bidrar med det "uvanlige" som ikke lenger er meg, men noe jeg har fått.
Når man blir overrumplet klarer man ikke straks kjenne på følelsene. Det gjør man først når man lander. Og lande det gjør vi i kroppen der følelsene er. Det er da man kjenner sinnet over overtrampet. Det er så lenge siden jeg opplevde kroppen fraspalta som nå sist. Når man er fraspalta kroppen kan man ikke kjenne følelsene og kan heller ikke vite hvor å sette grenser. Nye overtramp skjer derfor lettere. Jeg hadde det slik noen år, Det er mange som har hatt det slik pga overgrep. Man blir ved overgrep fratatt kroppen på en måte. Og når man tar den tilbake må man kjenne og se på det som skjedde. Det kan ta lang tid å komme over, slik at man igjen kan slappe av så mye sammen med menn at man kan føle på alle slags følelser uten frykt for nye misforståelser. For det er bare i øynene man kan se om en kvinne vil ha sex, om hun ikke aktivt legger an på mannen. En åpen kroppsholdning er ikke nok.
Jeg har ikke hatt tillit før nå i det siste til mennesker i den grad at det var mulig for meg å se Gud i alle. Men nå har jeg tillit til at Gud står bak alle og er i deres innerste essens. Det er en åpning for å bli ydmyk også overfor Gud i det ytre og Hans gode tjenere.)
