Å lære om ondskap på kroppen

Når man som barn opplever noe fælt man ikke forstår er mulig at noen kan gjøre mot andre blir det som om man nagles fast ved minnet,
helt til man velger å gå inn i og finne seg i oppførselen som en var vitne til, tar den inn over seg, til den faktisk blir ens egen mulige væremåte fordi man kjenner den på kroppen når man setter seg inn i et annet menneske.

Jeg uroer meg for at ved å ta innover meg og lære på kroppen en dårlig oppførsel blir det noe jeg lettere tyr til. Ja, det må kreve ekstra selvkontroll når man lærer om ondskap, ved å være empatisk for å forstå og tilgi ens nærmestes dårlige oppførsel.

Når man opplever noe horribelt er det lett å skyve det tilside i sinne, frykt eller avsky fordi man ikke finner seg i det .Man har ikke oppdaget en slik dårlig oppførsel i seg selv.

Må man forstå den "slemme" for å komme over en fæl hendelse eller finnes det andre måter?

Jeg har ikke funnet en annen metode, fordi jeg trenger å forstå for å overkomme noe og for å tilgi. men jeg er ikke glad for å lære om ondskap, ta ondskap innover meg og bære alle mulige dårlige sjakktrekk i mitt sinn. Men når jeg altså prøver å sette meg inn i den situasjonen jeg tidligere ikke klarte å finne meg i kommer jeg også i kontakt med de følelsene jeg ikke gav uttrykk for fordi jeg ikke fant meg i det. Sorg, skuffelse etc. For når man bare blir sint og avfeier har man ikke blitt ferdig med det. Når man bare blir rystet.

Men jeg har kanskje godt av å lære om andre måter å være på, bryte ut av min måte å reagere på? Men hva er det som er bra med det egentlig? Er det for at jeg skal romme hele mennesket på godt og vondt i meg og tilgi og ha overbærenhet med alle? Se gjennom all mulig dårlig oppførsel og inn til kjernen av deres vesen med forståelse av at skoen trykker?

Det å bare gråte over det som har blitt gjort mot meg har ikke forebygget at jeg selv kan være like slem. Jeg har visst måttet overkomme det onde ved å ta det innover meg og forstå det som om jeg selv gjorde det onde som ble gjort mot meg. Jeg må bli ond (kjenne på ondskap)for å kunne være klar over det onde sånn at jeg kan velge å ikke være det.

Man kan ikke stå imot det man kan forstå. Man viser ikke motvilje mer, fordi man ser gjennom det for hva det er.Det er umulig uten innlevelse. Jeg tror jeg må ha empati med den som voldtar meg før jeg kan overkomme redselen for voldtekt. Ha et sinn som rommer både hans og mine følelser og tanker. Tenke; jeg er ikke redd for å bli voldtatt fordi jeg har empati med alle uansett hva de finner på.

Om jeg identifiserer meg med den oppførsel som jeg har opplevd andre ha, er det meg? Nei, det er bare en handlingsmåte.

I bibelen fant jeg nå i Matteusevangeliet etter hint om å lese der fra en hjelper eller noe følgende:
Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre han uren når det kommer inn i han. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. (og han forklarer videre at det er fordi det ikke treffer hjertet men fordøyes og går tvers gjennom og ut.

Så om jeg identifiserer meg med en handling er det ikke urent før jeg utfører den.

Det man gjør og er klar over er ondt idet man gjør det er ondt. Første gang man gjør noe som sårer noen uten å vite at det sårer er man ikke ansvarlig for skyld for på samme måte. Bevisst hevn er ondskap. Og hevn kan gjøres etter nøye utspekulering eller utfra ukontrollert sinne. I begge tilfeller er det rettferdiggjort i eget sinn før handlingen utføres.Jeg har opplevd å være den onde ifølge mine definisjoner, som reaksjon på svik. Jeg tror ikke noen ønsker å måtte gå så langt at man blir ond for å bli sett og hørt, så jeg synes ikke ondskap er så ondt bestandig. Det er motivet for handlingen som avgjør. Og her kan man renvaske seg på alle punkt om man tør stole på at man egentlig er snill og god:)

De gangene jeg har vært slem har jeg vært det fordi ingenting annet nyttet, som jeg kom på. Etterpå kan jeg angre og ville prøve å finne andre måter å takle problemet på. Det er mye som kan skiftes ut:
Fra å kjefte til å spørre, fra å kreve til å be om, føle takknemlighet istedetfor stolthet, være vennlig og bestemt istedetfor autoritær på den negative måten osv.

Gleden ved stillhet

Gleden ved stillhet
er en annen type glede.
Du er stille, Gud,
fordi du lytter.

Du er stille for å gi meg fred
når jeg trenger pause,
og gir meg frihet under verdens betingelser:
ved å gi meg:
ikke for mye penger,
ikke for mange oppgaver
og ikke for mange venner som krever.

Slapp?

Trøtt og uopplagt? Kanskje det kan hjelpe å se på kostholdet?
Her følger en liste over stoffer som kan være akkurat det du mangler for å få mer energi.

A vitamin i store mengder gir energi. Hold deg under 15000 mg ved inntak over lengre tid,for å unngå overdoserings-symptomer.

E vitamin er stimulerende.
D- vitaminmangel kan være årsak til vinterdepresjon.

B1 som ved mangel kan gi for lite magesyre og opphav til forstoppelse og energiløshet.

B2 og B8 gir livskraft.

B5 og krom virker mot tretthet.

B12, B9 og jern- mangel fører til blodmangel.

B10 (paba) stimulerer stoffskiftet.

Magnesium malate (beste valget for de med fibromyalgi) gir energi, men alle former er viktige for dannelse av energi,
dessuten kan mangel gi forstoppelse med påfølgende slapphet.

Kalium-mangel kan gi muskeltretthet og utmattelse, apati, fortoppelse og depresjon.

Natrium-mangel pga meget svetting: tretthet og utmattelse.

Sinkmangel kan føre til depresjon, fødselsdepresjon og manglende interesse i å lære noe. (Hvite flekker på mer enn e'n negl tyder på mangel).

Jodmangel: tretthet,sløvhet, langsom puls, lavt blodtrykk, depresjon og nedsatt tankeevne.

Omega 6 (planteoljer) er stimulererende i motsetning til omega 3 som er beroligende.

(Utdrag fra boka av Eva Lydeking. )

Selvutvikling, men hvordan?

Jeg har strukket meg etter idealer i beundring, blitt kjent med de og så integrert de som en del av meg. Funnet de i meg etter først å ha funnet de utover meg selv.

Til motsetning har kritikk av "dårlige egenskaper" eller mangler på dyder selvfølgelig ikke hjulpet, fordi en forestilling om at noe mangler eller er dårlig ikke stemmer med virkeligheten man ser over det laveste syn på virkeligheten. Å forsøke å dra seg selv opp etter håret eller la noen over deg gjøre det skaper bare lidelse. Det er kun aksept av deg selv som frigjør deg til å være spontan nok til å vise/oppdage nye sider ved deg selv.

Vi har nemlig alle egenskaper inni oss, kjente og ukjente. Og de kommer frem ved forskjellige situasjoner.
Kanskje din mor som min kalte deg utålmodig fordi du ikke gadd å stå å lytte til hennes materialistiske tanker når hu skulle ønske du ville gjøre det. Men det er ikke sånn at noen er utålmodige. Man bare viser tålmodighet der man med sin vilje finner det passende. Vi er født med et spesielt temperament og personlighetstype. Ikke sammenlign deg med andre og tenk du burde være annerledes. Gud har skapt deg slik så vær trygg på at du er helt iorden som du er.

For å bli kjent med, utvikle og ta i bruk Selvets egenskaper/dyder som tålmodighet, toleranse, rettferdighet, varsomhet osv. kommer vi i ulike situasjoner hvor disse egenskaper passer inn. F.eks. ba jeg til Gud en gang om å la meg bli kvitt min selvopptatthet. Da ble jeg gravid og måtte sette et lite barns vilje foran min egen. Men jeg lærte også at ens annen vilje like godt kunne være som min.

Hvis vi vil utvikler vi dyder, som medfølelse når vi møter lidelse, rettferdighet når vi møter urettferdighet, tålmodighet ved motgang, mot ved prøvelser osv.

Vi kan be Gud om å få utvikle bestemte egenskaper/dyder, og Gud vil berike ditt liv slik at det gir deg denne mulighet. Alt av det som føles godt og vondt som møter deg i livet er til for at du skal kunne bli kjent med nye sider av deg selv eller nye nyanser av disse. Du er her for å erfare hva du består av og hva som er varig i deg.

Andres mening betyr lite i forhold til din egen. Så følg din egen.
Ikke forvent at du skal vise medfølelse, vennlighet, rettferdighet, tålmodighet, kjærlighet, ydmykhet osv bestandig, fordi det er en robots oppførsel, ikke en omtenksom helgens opførsel, som i fred finner ut hva som passer inn der hun kommer. Om du forventer å bestandig vise den dyd du tror andre vil anse som den mest perfekte vil du bli selvopptatt av selvkritikk og ikke være ledig til å gi det du kan når du får mulighet til det. Å være robot er et svært trangt fengsel å leve i.

Våre gaver er også stengsler. Å kunne analysere er en bra egenskap, men den kan være i vegen for å leve spontant. Å være snill kan på upassende steder bli dumt. Kanskje blir du en støtpute for andres sinne istedetfor en støtdemper for en i sorg. Bruk dine egenskaper med omhu. Din objektivitet, din subjektivitet. Bruk de der det passer.Men du kan stole på at du gjør det om du gir deg selv frihets rom i asept av den du er med dine sterke og svake sider.

Jeg lurer på om idealer kan manifisteres i det hele tatt. Fordi idealene er perfekte, og vi er det ikke. Ideer avler kun ideer, til inspirasjon, og som delvis kan vises i vårt uttrykk. Man kan kalle idealer ledestjerner og realiteter.

Noe som ligner ideene vil forandres og forbedres i vårt uttrykk etterhvert , men selve idealene som arketyper er noe bestandig noe. Mønsteret er lagt for evig. Ideer og idealer er ikke det samme. Ideer om det ideelle kan vi få, men idealene er "fastsatt i himmelen".

Jeg tror ikke vi er nødt til å lide pga bruken av fri vilje. Jeg tror heller det motsatte; at når viljen er fri er det lettere å handle i samsvar med Guds vilje. At de er ett når den er fri /løsrevet.

Det er mulig å bli bevisst uten lidelse, men mange trenger å sparkes i baken for å bli oppvakte nok til det. Og disse sparkene gir lidelse. Vi lider så lenge vi ikke er oppvakte og klar over hva vi gjør.

Jeg mener selvsagt ikke at Gud vil at vi skal lide! Jeg har fått et bilde for å illustrere hva jeg mener. Gud ber oss gå den rette sti, ikke sant? Og det er fordi at om vi går utenfor havner vi i grøfta:) He he, nei, det jeg ville si var at du kan se for deg at det er elektrisk gjerde på hver side av livets veg. Når du går for langt ut til den ene siden, som du kan sammenligne med å komme ut av balanse eller overdrive, får du en smekk. Du kan få oppleve noe som skremmer deg f.eks. Gud er som en mor og far på en gang. Han gir deg gode råd, og trøster, men er streng også så du ikke skader deg.

Det er altså når du ikke bryr deg om at det elektriske gjerdet gjør vondt og bare fortsetter å gå i den retning du påfører deg mer og mer lidelse. Og i grøfta har man det heller ikke særlig fint. Eller om det er en skogsti; det er ikke noe vits i å forville seg inn i krattet. Gud vil du skal gå i hans lys. Det gjør du ikke om du gjemmer deg i buskene eller du har "venner" som står så nærme deg at de kaster sin skygge på deg og dermed ser på deg som stygt.

Kontroll over tilværelsen

Er det slik at den som er redd for overgrep er det fordi han selv kan overgripe?
Og om han ikke kunne overgripe aldri ville vært redd for det?

Er den som ikke stoler på andres ærlighet selv ikke sikker på om han klarer å være ærlig?

Er tyven redd for å bli bestjålet fordi han selv har en tendens til å ville ta?

Er den som er sjalu sjalu fordi han selv kan finne på å svike?

Slik den som sprer glede forventer å finne glede i andre?
Og den som gir forventer å få og også får?

Møter den som krever krav?

Den som opplever arroganse og blir sint av det er arrogant selv
mens den som hever seg over det han ser i andre har overkommet det i seg selv.
Er det ikke så?

De mennesker vi lever med er oss selv.
Når jeg ikke vil vedkjenne meg en del av meg selv
vil Gud vise meg den når den trer frem i andre.
Gud vil ikke at noe skal være skjult.

Vi styrer vår tilværelse om vi vil romme alle delene vi består av.
Da har vi kontroll. Har vi den over oss selv har vi ikke noe å frykte i andre.
Og det er fred.

Hva er skillet mellom å gi og motta?

Når jeg ønsker å klemme noen har jeg lurt på om jeg skal si: "kan jeg gi deg en klem?" eller "kan jeg få en klem?".
Men det er unødvendig å nevne gi og få .Når man tenker gi og få betrakter man det utenfra. I selve opplevelsen er det bare en forening. Det interessante er å kjenne den andre, være nær, få et møte og bli ett. Det er en grunn til at healere sier takk etter å ha gitt healing. Det har vært et møte med et vesen lik en selv.

Å forandre karakter og temperament

Har du et ønske om å forandre din karakter, ditt temperament?
Hva kommer det av?
Idealer?
Kritikk som fikk deg til å tenke at du ikke er bra nok som du er?

Om alle skulle være føyelige, milde, snille og uten behov ville alle druknet seg av kjedsomhet, eller hva?

Jeg tror det er mulig å bli en bedre utgave av seg selv, en som ikke trenger å bli sint og redd, klagende eller gretten, om man kan bli likt for den man er.

Så enkelt.

For er det ikke nettop sint, sur, skuffet, sorgtunge og redde vi er fordi vi ikke møter kjærlighet?
Alle som ikke viser kjærlighet mangler kjærlighet.

Det er mulig å ligne sitt ideal mer om man aksepterer seg selv akkurat slik man er, med sine tendenser til å bli redd, kontrollerende, grådig eller hva det måtte være. For når man ikke hemmer den man er vil man bli mer lik sitt ideal, av trivsel rett og slett.

Jeg har hatt lett for å fordømme meg selv og redd tenke at min intensjon trolig er nedrig når det gjelder noe jeg ikke har tørt å se nøyere på. Idag innså jeg at om man ser nøyere etter ser man nyansene og da kan man skille og se at det ikke er ille i det hele tatt grunnen til det man har tenkt eller ønsket.

Det er bare å spørre seg hvorfor, når man tør vite sannheten. Og vit; sannheten, om den er sann, er alltid god, som Gud er god og sannheten selv.Ikke vær redd deg selv. Det er ikke noe der å frykte eller skamme seg over. Ingenting i hele den vide verden.