Essensen av lastene

Det såkalt onde viser en ubalanse.

Forfengelighetens essens er glede,
gleden over å glede.

Essensen av dovenkap er fred,
en fred man kan gi til utrygge.

Essensen av sjalusi er kjærlighet.
Kjærlighet er å unne alt.

Essensen av grådighet er begjær.
Begjær det du trenger.

Essensen av hovmod er visdom.
Ikke hold den inne.

Essensen av stolthet er respekt.
Gi Gud æren og deg selv takknemligheten.

Essensen av frykt er frihet.

Essensen av gjerrighet er forsiktighet.

Essensen av sinne er rettferdighet.

Når du har blitt som det negative har du bare gått litt for langt.

Å være opptatt av hva andre mener.

Man er opptatt av hva andre mener så lenge man ikke er sikker på hva en selv mener. Det er en måte å finne ut av hva man selv mener på. Kanskje er man også usikker på om man kan akseptere en viss handling en selv gjør. Da er man på vakt for hva andre kan si på det.

På samme måte kan det være med ens søken etter svar på viktige spørsmål også, og opplevelser av en guddommelig eksistens. Man ser eller hører det utenfor og finner på den måten ut om det stemmer med en selv. Og så kan det integreres.

Om man ser kjærlighet utenfor seg er det lettere å finne frem til det samme i en selv og vise det selv.

Jeg ville nevne dette fordi jeg har merket meg en viss ikke-aksept av dette blandt noen mennesker, men jeg vil si det er helt naturlig, gavnlig og nødvendig. Å være usikker er liksom ikke noe bra det. Det er så tullete holdning. Hvem er sikker på alt uten Gud?

Det er de som til tross for sin frykt gjør det de vil som er modige, ikke de som lar seg stoppe av frykten, forakter den, identifiserer seg med den og skammer seg over den.

Det er for noen mer enn andre lett å sitte fast i en følelse uten å få gjort noe for å endre den ved å være herre over den, spørre seg hva man er usikker på og konfrontere seg med det.

Hva andre måtte mene er kun viktig for å finne ut hva en selv mener.

Å slipe det grove

Det er snakk om å skille mellom godt og ondt fordi vi ønsker det gode. Det som tilhører lyset og ikke ligger i skyggen av Guds rike. Du også foretrekker en edel oppførsel fremfor en vulgær, grov og nedrig, gjør du ikke? Du også ønsker vel at mennesker rundt deg er hensynsfulle mot deg og ikke bare tenker på seg selv? Når man vil la seg inspirere av idealer om det perfekte mennesket, et fullgodt og sant menneske, må man skille mellom det uedle og det edle. Vi er alle diamanter, ja, men slipingen skjer når vi får påkjenninger i verden.

Prøvelser og belastninger i verden sliper oss og jager oss til Gud. Så våre fiender er egentlig våre beste venner, selv om det er tøft.

Jeg tror en himmelsk og fullkommen verden finnes fordi ideen av den finnes. Men jeg tror vi kan utvikles i det uendelige og forfines ved å velge bort (ofre i kristen språkdrakt) det grove for det fine etterhvert som vi finner en bedre erstatning for noe vi allerede kjenner til. Jeg kan ikke tenke meg det finnes en grense på hvor fint noe kan være.

Det får meg til å tenke på Eric Pearl. Han hadde ikke hatt noe med det åndelige å gjøre før han plutselig kunne heale og påsto at han var kanal for den fineste, høyeste energien som fantes. Hvordan kunne han vite hva som er den høyeste? Den energien han formidler er slett ikke høy, jeg har testen den. Energien hadde ikke høyere intelligens enn et normalt menneske har. Jo finere energi jo bedre kan den løfte det tyngste i oss.

Hva betyr det å ha et rent hjerte?

Jeg synes det er godt sagt av Zeth om selvrettferdiggjørelse. At den eneste synd er selvrettferdighetsgjørelsen. For det er jo en slags dom å påstå for seg selv:" jeg er skyldfri". En dom det er opp til Gud å foreta, ikke noe menneske. Dermed stenger man døra for Gud og all ens ydmykhet er borte.

Med kontakten til vår essens vet vi selv hva som er rent og urent, sant og usant. Med urent mener jeg at man er klar over at man forgriper seg/krenker eller utnytter noen.
Jeg tror noen handler ondt når de sier til seg selv at de har rett til å gjøre som de gjør til tross for skadene det bringer fordi de har en grunn de mener er god nok. Med det i tankene dreper folk hverandre, voldtar osv. En voldtektsforbryter sa: "Ingen sier nei til meg. Jeg har rett til sex.". Eller idealer om en ren menneskerase. Den farlige selvrettferdiggjørelsen, altså. Er vi usikre på om det vi vil gjøre er ok burde vi spørre himmelen om de synes det ser pent ut.

Man kan bruke metaforer som lukket hjerte, men også snakke om hva som bor i hjertet. Det siste tror jeg handler om hva man vil ha, hva man begjærer. Om man trekkes mot det gode og edle, eller dveler ved det negative med en fordømmende holdning, utnytter andre etc.med sitt materialistiske syn.

Bahaullah skriver at Vennen (Gud) og fienden kan ikke bo i samme hjerte, så en må kastes ut. Grovt skissert betyr det vel det lavere og det høyere selvet. Man kan vende bevissthen opp eller ned.

Jeg registrerer negative tanker som er basert på frykt og kommer ,gjerne i form av selvkritikk fra under hodet mitt i auraen. De feier jeg bort. Og jeg registrerer tanker som kommer fra over hodet mitt. De tar jeg velkomment imot fordi de er nærmere sannheten.

Jeg henter de negative tankene inn i bevisstheten med mine spørsmål av usikkerhet. Jeg opplever da at jeg går ut av meg selv og betrakter fra utsiden. Vi vet at sannhet kun kan forståes subjektivt, så det er bare overfladisk det man ser der ute. Et eksempel på en slik overfladisk betraktning er å kalle noen utålmodig. Det sier ingenting om en person.

Og når jeg spør oven fordi jeg er usikker på noe får jeg svar derfra. Hele tiden henvender vi oss til det høye eller det lave. Midt imellom står vi hvor vi forsøker å tenke oss til ting og innbilde oss ting uten at det blir særlig tilfredstillende.

Å lære om ondskap på kroppen

Når man som barn opplever noe fælt man ikke forstår er mulig at noen kan gjøre mot andre blir det som om man nagles fast ved minnet,
helt til man velger å gå inn i og finne seg i oppførselen som en var vitne til, tar den inn over seg, til den faktisk blir ens egen mulige væremåte fordi man kjenner den på kroppen når man setter seg inn i et annet menneske.

Jeg uroer meg for at ved å ta innover meg og lære på kroppen en dårlig oppførsel blir det noe jeg lettere tyr til. Ja, det må kreve ekstra selvkontroll når man lærer om ondskap, ved å være empatisk for å forstå og tilgi ens nærmestes dårlige oppførsel.

Når man opplever noe horribelt er det lett å skyve det tilside i sinne, frykt eller avsky fordi man ikke finner seg i det .Man har ikke oppdaget en slik dårlig oppførsel i seg selv.

Må man forstå den "slemme" for å komme over en fæl hendelse eller finnes det andre måter?

Jeg har ikke funnet en annen metode, fordi jeg trenger å forstå for å overkomme noe og for å tilgi. men jeg er ikke glad for å lære om ondskap, ta ondskap innover meg og bære alle mulige dårlige sjakktrekk i mitt sinn. Men når jeg altså prøver å sette meg inn i den situasjonen jeg tidligere ikke klarte å finne meg i kommer jeg også i kontakt med de følelsene jeg ikke gav uttrykk for fordi jeg ikke fant meg i det. Sorg, skuffelse etc. For når man bare blir sint og avfeier har man ikke blitt ferdig med det. Når man bare blir rystet.

Men jeg har kanskje godt av å lære om andre måter å være på, bryte ut av min måte å reagere på? Men hva er det som er bra med det egentlig? Er det for at jeg skal romme hele mennesket på godt og vondt i meg og tilgi og ha overbærenhet med alle? Se gjennom all mulig dårlig oppførsel og inn til kjernen av deres vesen med forståelse av at skoen trykker?

Det å bare gråte over det som har blitt gjort mot meg har ikke forebygget at jeg selv kan være like slem. Jeg har visst måttet overkomme det onde ved å ta det innover meg og forstå det som om jeg selv gjorde det onde som ble gjort mot meg. Jeg må bli ond (kjenne på ondskap)for å kunne være klar over det onde sånn at jeg kan velge å ikke være det.

Man kan ikke stå imot det man kan forstå. Man viser ikke motvilje mer, fordi man ser gjennom det for hva det er.Det er umulig uten innlevelse. Jeg tror jeg må ha empati med den som voldtar meg før jeg kan overkomme redselen for voldtekt. Ha et sinn som rommer både hans og mine følelser og tanker. Tenke; jeg er ikke redd for å bli voldtatt fordi jeg har empati med alle uansett hva de finner på.

Om jeg identifiserer meg med den oppførsel som jeg har opplevd andre ha, er det meg? Nei, det er bare en handlingsmåte.

I bibelen fant jeg nå i Matteusevangeliet etter hint om å lese der fra en hjelper eller noe følgende:
Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre han uren når det kommer inn i han. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. (og han forklarer videre at det er fordi det ikke treffer hjertet men fordøyes og går tvers gjennom og ut.

Så om jeg identifiserer meg med en handling er det ikke urent før jeg utfører den.

Det man gjør og er klar over er ondt idet man gjør det er ondt. Første gang man gjør noe som sårer noen uten å vite at det sårer er man ikke ansvarlig for skyld for på samme måte. Bevisst hevn er ondskap. Og hevn kan gjøres etter nøye utspekulering eller utfra ukontrollert sinne. I begge tilfeller er det rettferdiggjort i eget sinn før handlingen utføres.Jeg har opplevd å være den onde ifølge mine definisjoner, som reaksjon på svik. Jeg tror ikke noen ønsker å måtte gå så langt at man blir ond for å bli sett og hørt, så jeg synes ikke ondskap er så ondt bestandig. Det er motivet for handlingen som avgjør. Og her kan man renvaske seg på alle punkt om man tør stole på at man egentlig er snill og god:)

De gangene jeg har vært slem har jeg vært det fordi ingenting annet nyttet, som jeg kom på. Etterpå kan jeg angre og ville prøve å finne andre måter å takle problemet på. Det er mye som kan skiftes ut:
Fra å kjefte til å spørre, fra å kreve til å be om, føle takknemlighet istedetfor stolthet, være vennlig og bestemt istedetfor autoritær på den negative måten osv.

Gleden ved stillhet

Gleden ved stillhet
er en annen type glede.
Du er stille, Gud,
fordi du lytter.

Du er stille for å gi meg fred
når jeg trenger pause,
og gir meg frihet under verdens betingelser:
ved å gi meg:
ikke for mye penger,
ikke for mange oppgaver
og ikke for mange venner som krever.

Slapp?

Trøtt og uopplagt? Kanskje det kan hjelpe å se på kostholdet?
Her følger en liste over stoffer som kan være akkurat det du mangler for å få mer energi.

A vitamin i store mengder gir energi. Hold deg under 15000 mg ved inntak over lengre tid,for å unngå overdoserings-symptomer.

E vitamin er stimulerende.
D- vitaminmangel kan være årsak til vinterdepresjon.

B1 som ved mangel kan gi for lite magesyre og opphav til forstoppelse og energiløshet.

B2 og B8 gir livskraft.

B5 og krom virker mot tretthet.

B12, B9 og jern- mangel fører til blodmangel.

B10 (paba) stimulerer stoffskiftet.

Magnesium malate (beste valget for de med fibromyalgi) gir energi, men alle former er viktige for dannelse av energi,
dessuten kan mangel gi forstoppelse med påfølgende slapphet.

Kalium-mangel kan gi muskeltretthet og utmattelse, apati, fortoppelse og depresjon.

Natrium-mangel pga meget svetting: tretthet og utmattelse.

Sinkmangel kan føre til depresjon, fødselsdepresjon og manglende interesse i å lære noe. (Hvite flekker på mer enn e'n negl tyder på mangel).

Jodmangel: tretthet,sløvhet, langsom puls, lavt blodtrykk, depresjon og nedsatt tankeevne.

Omega 6 (planteoljer) er stimulererende i motsetning til omega 3 som er beroligende.

(Utdrag fra boka av Eva Lydeking. )