Sinne

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint på et annet menneske.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til sinne å finne.

Når jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert, og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig. Og man kan ikke være myk om man er redd for å være sint. Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut de unødvendige grunnene til frykt, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd.

Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin." Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje, tenker jeg da.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir selvsagt tomme ord. Man kan begrunne utsagnet med den erkjennelse en selv har funnet. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull. Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.

Om man ikke undertrykker sinne vil man heller ikke bli så veldig sint når man finner grunn til det. Det er en frihet i å eie sinne uten å skamme seg over det, uten å holde det i bakgrunnen. Man føler seg sterk. Ingen mannsjåvenist tør prøve seg på en sterk kvinne med selvaktelsen i orden. Som hevder seg selv, står oppreist for seg selv. Uten sinne på riktig plass er dette umulig å vise i forhold til andre.

Sinne er ingen synd som skader andre. Det er en følelse som hjelper deg å ta vare på deg selv og andre. Sinne er en kraft du kan bruke for gjøre deg tydelig. Den er til for å stoppe det som kan skade. Den er ikke til for det motsatte. De aller, aller fleste er redde for å skade andre. Å beskytte seg selv og andre er det motsatte av å skade.

Bulimikerens ulvehunger er en fortvilet kamp for å holde inne en varulvs sinne.

Å såre andre uten å være klar over det er ikke synd om man faktisk ikke "gir faen" i andre, men den som tar igjen for å ha blitt såret synder, fordi denne vil lære den andre en lekse ved å såre. Den som blir mest såret av å såre med vilje er den som sårer. Denne må lære seg at man blir såret ved uhell. Hvis det ikke er så har hun kommet borti en av de få farlige mennesker som finnes. Eller hun må være mye tydeligere på hvor grensen går. For det finnes en del mennesker som er grenseløse.

Å såre mennesket eller såre dets stolthet er forskjellige ting og målet helliger ikke middelet om grunnen er ond.

Om noen hater deg for å være tydelig, vit at de hater ikke deg, men at de ikke kan gjøre akkurat som de vil uten hensyn til andre. Ikke fortvil. Hvorfor sørge over å ikke få kjærlighet der kjærlighet ikke kommer til uttrykk i den form du trenger? Finn den der den gjør det.

De som elsker det sanne, det gode og det skjønne er sanne, gode og skjønne. For de smittes av det de tiltrekkes av.

Frykt er kanskje årsaken til sinne, men essensen av sinne er rettferdighet.

Å ta plass

Jeg gikk bort fra gruppen sammen med en dame,
og spurte: "snakket jeg for mye?"
Hun så på meg med sløret blikk og lo
en litt unaturlig lang og lys latter.
Jeg spurte igjen, og hun gav det samme svar.

Enten var hun usikker fordi hun ikke oppfattet mitt budskap,
eller så tørte hun ikke si direkte ja.
Men min frykt for å ta for meget plass ved å snakke for mye
ble da erstattet av en ny tanke;
at den damen kunne ha unnet meg å tale det jeg gjorde.

Og da først, etter å ha forstått det,
kan jeg unne meg selv det, istedenfor å være redd
for å snakke for mye. Og jeg innså også det at hva den damen måtte mene var mye mindre viktig enn hva jeg selv mente.
Men nettop ved å interagere kunne jeg finne ut hvor jeg sto.

Hva er for mye, liksom? Mer enn andre? Hva om de ikke engang vil snakke? Det er tull å tenke slik som om respekt og overbærenhet ikke finnes.

Noen har faktisk flere ord enn andre og;)

Sinne, eller?

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til å bli sint å finne. (Hvorfor har ingen fortalt meg det??:)

Så neste gang jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig.

Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut grunnene til frykten, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd. Fordi det finnes ingen grunn til å være redd.
Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin."

Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir tomme ord. Man kan begrunne det med den erkjennelse en selv har funnet ut. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull.

Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.

Gnomen som ble til fasthet.

Æsj, jeg våknet av ringeklokka idag og så rett inn i et nedrig rike av gnomer. Som om jeg så inn i en hule lik den de syv dverger fra eventyret jobber i, bare at dvergen jeg så var små- ekkel og små-stygg, og hulen ikke hadde edelstener men var brun. Det var en gnom. En liten brun nisse med samme farge som sine omgivelser. Gnomen tilhører jordelementet, så det var ikke rart porten inn var der den jordelement-styrte magesekken, der jeg pleier å ha vondt, og som jeg får akupunkturnåler for å styrke.

Akupunkturbehandlingen har fått meg ned på jorda. Før ville jeg veldig gjerne hele tiden være guddommelig. Nå føler jeg meg jævlig innimellom. Den gnomen er slik at den gir f. Uansett hva man sier til den bryr den seg ikke. Den følger sin vilje. Den føler seg kanskje allerede avvist, til å leve i jorda uten lys og er gretten av den grunn kanskje? Den står der i åpningen og er ikke til å rikke.

Jeg har blitt dratt ned hit jeg har forsøkt å unngå i hele mitt voksne liv.

Æsj. Jeg vet jo det guddommelige må komme naturlig innenfra, og viljen min kan ikke få meg guddommelig. Kanskje greit jeg slutter å prøve så hardt?

Men å vise seg slik jeg er; menneskelig, med nedrige følelser som redsel og sinne, og aller mest "gi faen"-følelsen, er vanskelig. Jeg har virkelig ikke styring på følelsene mine for tiden. Seriøst. Jeg mangler sinnekontroll fordi jeg gir f. i å ha det. Tenk det! Hvor ondt er ikke det å gi f. i ? Jeg har bestandig vært redd for at mitt sinne skal skade andre og jeg er sliten av det og dritt lei av det. Jeg har holdt tilbake og jeg har vært redd for virkningene og jeg har unnskyldt meg sååå mye.

Og det er det jeg har unngått å ville konfronteres med. Nå ble jeg tvunget fordi tiden var inne. Behandlingen gjør meg ekte. Men dette ekte er ikke bra. Jeg er ikke en fin person. Jeg føler meg ihvertfall jævlig og oppfører meg deretter. Men selv om jeg er tapt bak en vogn er jeg ikke fortapt. Jeg tror Gud bryr seg selv om jeg er en dust og en dritt.

Jeg gikk inn i riket til gnomen for å forløse. Å lukke døra ville jeg ikke i visshet om at den var der fortsatt. Jeg fikk løsnet noe. Men det å forholde seg til denne siden av meg, den som gir f. i andre og er sta er ikke lett. Jeg prøvde med kjærlighet. Utrolig kanskje? Men det funka fint som forløsningsmiddel. Jeg håper bare jeg klarer å velge den bort. Problemet er at jeg ikke klarer. Jeg får direkte innflytelse fra den nå. Dritt. Hør på meg. Jeg snakker slik som den er. Tenk, jeg, er sånn. Jeg er nedrig!! Jeg blir så fortvila fordi jeg vil være annerledes enn det. Jeg vil være en helgen, dvs. en som kan heve seg over slikt.

Jeg kunne ikke møte de jeg skulle idag, fordi jeg så at de fleste av dem var under innflytelse av det samme lave riket. Jeg må overkomme eller få på avstand det før jeg kan ha avstand til deres "gi f.-holdning". De prater fra levra, tar all den plass de trenger og virker ikke å bry seg om å oppføre seg estetisk pent og behøvlet.

Det var morsomt i begynnelsen (det begynte for noen uker siden) da jeg utforsket det å tørre å gi faen i hva andre måtte mene om meg, snakke fra magen og gjøre som jeg ville, ikke som alle andre ønsket, ikke lenger være selvutslettende. Men nå har det blitt for mye av det, synes jeg. Etter en gåtur bestemte jeg meg for å samle meg litt. Og da merket jeg at jeg hevet meg over det og fikk en større avstand. Nå er det ikke over styr.

Egenvilje er bra det, bare det blir styrt i riktig retning og ikke skader andre på vegen.

Jeg får tenke at det var gøy å eksperimentere med og erfare at jeg ikke ble avvist eller foraktet av å si rett ut hva jeg mente selv om det ikke var positivt, stå på egen vilje uten dårlig samvittighet og gi uttrykk for irritasjon og sinne.

Sønnen min vil at jeg bare skal være snill. Men da jeg fortalte han hvordan alt vil bli om jeg sier ja til alt ville han heller gjøre sitt for at jeg ikke skulle bli sint (ikke mase for mye). Jeg er nemlig utålmodig.

At jeg falt ned og opplevde det så nedrig er fordi jeg har helt litt for meget over i det luciferiske. Ifølge Rudolf Steiner er det luciferisk å ville gjenspeile det guddommelige automatisk uten behov for den frie vilje. Disse vesener har nemlig ikke fri vilje siden de ikke har vært på jorden for å opprette den, som vi.

Ja, jeg har hatt som ideal å være automatisk guddommelig men jeg har heldigvis også ment at fri vilje er særdeles viktig, og hatt en kamp mellom disse krefter i uvitenhet om hva som er det beste. Er ikke det kristne ideal noe slikt også? Huff. Nå vet jeg takket være Rudolf Steiner hvor jeg har brukt for meget krefter i unødig streben. At Gud vil jeg skal velge det gode, velge det englene prenter inn av idealer. Idealer om nestekjærlighet, å møte mennesker dypt og seriøst etc.

Det gnom-aktige er ganske motsatt av det luciferiske på godt og vondt. Den tviholder på fri vilje men er ikke opptatt av det åndelige i det hele tatt. Så det gjelder å finne en god balanse og jeg skjønner nå viktigheten av å finne denne ved hjelp av opprydding i tro og forestillinger.

Jeg gjorde meg åpen for hva åndeverdenens forklaring på det med gnomen er og jeg fikk huske at jeg for ikke mange ukene siden skrev et dikt om å krype i brun gjørme og ikke se lyset, kun brunt. Jeg var da inne i den hulen gnomen sto i åpningen av. Og i drømme var jeg altså nå kommet ut. Jeg etterlot den forstenet fordi jeg så den med bevissthetens lys og beholdt altså fasthet. Stahet og egoisme ble forlatt og mistet liv. Jeg har vært nødt til å være meget egoistisk og sta i det siste for å komme meg ut av den hulegangen. Det var så slitsomt å krype at jeg ble uhyggelig som en gnom mot omgivelsene. Og jeg ble sint når jeg hadde et påtrengende behov for å grine. Nå er jeg ute og har det meget bedre.

Markering

Mammaen min har sagt at hun ikke gav meg kos og klemmer da jeg var barn og ungdom fordi hun var redd jeg ikke orket hennes nærvær. Hun har sagt "jeg trodde ikke du ville at jeg skulle gjøre det." Først nå, flere og sytti år gammel, husker hun at hun har blitt skitnet til i barndommen av pedofile overgripere.

Hun gir meg klemmer nå. Og hun har mistet det sløret av usikkerhet som liksom man kan se romme tanken " er jeg for ekkel til at du vil klemme meg?". At hun er svært opptatt av å være fysisk pen kan henge sammen med det som hendte henne i barndommen, for å kompensere for det stygge som preget henne.

Jeg tror jeg har det samme mønsteret. Å hevde seg på en eller annen måte, med utseende, klokhet eller prestasjoner kan føles beskyttende. "Ingen vil røre meg nå. De vil respektere meg nå".

En ordløs markering av sin grense. Man har jo lært at ord ikke nytter mot de som bare tar det de vil ha.

Takk fiende

Når en forsøker å ta makten over meg,
viske meg ut; min vilje i verden,
blir all min kraft konsentrert i mitt selv.
Takk fiende, du styrker meg.
Guds prøvelse er en øvelse i styrke.

Freden

Freden er i friheten.
Uroen er der du ikke tør
ta steget ut i den.