Idag var det skjemaer han fylte ut, psykologstudenten som utreder meg.
Jeg skjønte hvor unødig perfesjonistisk jeg er nå med hensyn til barneoppdragelse. Ett mistak og jeg føler meg som en elendig mor. Og jeg har til nå trodd det ikke var en urealistisk oppfatning. Hm:)Hjelper å få perspektiv på ting via en psykolog, ja. Helt klart.
Jeg ble spurt om hva jeg hadde tenkt for noen uker siden som fikk meg til å være litt deppa nå for tida(jeg hadde sagt det forrige gang,nemlig. Det var vanskelig og svare uten å begynne å grine, merket jeg, men jeg fikk stotret frem at jeg ikke hadde tro på meg selv som kjærlig nok partner for et langvarig tantrisk kjærlighetsforhold.(Sist jeg var nede( som var fem uker sida ca) var jeg der fordi jeg trodde jeg ikke var verdt å få kjærlighet, men innså at jeg selvsagt var det og gikk opp i stemningsleie igjen og bestemte meg for å ta imot uten sperrer, noe jeg også har gjort).
Igår skjedde det noe merkverdig. Dvs, det var merkverdig for meg siden det ikke skjer meg. Vel, det som skjedde først var at jeg så på meg selv i speilet og var halvpanisk fordi jeg syntes jeg er feit og ble sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å være tynn uten å ty til røyking og amfetamin(noe jeg ennå ikke har kommet til å gjøre de siste årene.
Så la jeg meg for kvelden og følte meg bare ikke bra. Prøver å grine, og tenker jeg kanskje skulle be om englers trøst,men det føles ikke riktig å be om deres nærvær nå. Nei, jeg sier bestemt til meg selv at jeg jammen bør kunne trøste meg selv. Og er det ikke nettop det som skjer? Jeg er mor og barn på samme tid. Og den utryggheten jeg føler blir borte i egen favn. Det i seg selv er til å grine av glede av, at jeg kan trøste meg selv bevisst, altså. Vanligvis projiserer jeg denne type kjærlighet på Jesus og engler. Nå hadde jeg den altomfattende kjærligheten til meg selv! merkverdig egentlig, fra hat til kjærlighet. Noe av smerten i det stedet jeg vanligvis har mest vondt løsner og det skjer noe i en liten "elv" (meridian?) fra magen helt opp til halsen.
Jeg skjønte hvor unødig perfesjonistisk jeg er nå med hensyn til barneoppdragelse. Ett mistak og jeg føler meg som en elendig mor. Og jeg har til nå trodd det ikke var en urealistisk oppfatning. Hm:)Hjelper å få perspektiv på ting via en psykolog, ja. Helt klart.
Jeg ble spurt om hva jeg hadde tenkt for noen uker siden som fikk meg til å være litt deppa nå for tida(jeg hadde sagt det forrige gang,nemlig. Det var vanskelig og svare uten å begynne å grine, merket jeg, men jeg fikk stotret frem at jeg ikke hadde tro på meg selv som kjærlig nok partner for et langvarig tantrisk kjærlighetsforhold.(Sist jeg var nede( som var fem uker sida ca) var jeg der fordi jeg trodde jeg ikke var verdt å få kjærlighet, men innså at jeg selvsagt var det og gikk opp i stemningsleie igjen og bestemte meg for å ta imot uten sperrer, noe jeg også har gjort).
Igår skjedde det noe merkverdig. Dvs, det var merkverdig for meg siden det ikke skjer meg. Vel, det som skjedde først var at jeg så på meg selv i speilet og var halvpanisk fordi jeg syntes jeg er feit og ble sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å være tynn uten å ty til røyking og amfetamin(noe jeg ennå ikke har kommet til å gjøre de siste årene.
Så la jeg meg for kvelden og følte meg bare ikke bra. Prøver å grine, og tenker jeg kanskje skulle be om englers trøst,men det føles ikke riktig å be om deres nærvær nå. Nei, jeg sier bestemt til meg selv at jeg jammen bør kunne trøste meg selv. Og er det ikke nettop det som skjer? Jeg er mor og barn på samme tid. Og den utryggheten jeg føler blir borte i egen favn. Det i seg selv er til å grine av glede av, at jeg kan trøste meg selv bevisst, altså. Vanligvis projiserer jeg denne type kjærlighet på Jesus og engler. Nå hadde jeg den altomfattende kjærligheten til meg selv! merkverdig egentlig, fra hat til kjærlighet. Noe av smerten i det stedet jeg vanligvis har mest vondt løsner og det skjer noe i en liten "elv" (meridian?) fra magen helt opp til halsen.






